Oppsummering av lesing til Bokbloggerprisen

God søndag! I helgen ble jeg endelig ferdig med den siste boka som er nominert til Bokbloggerprisen. Diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven leste jeg ferdig nå i helgen og nå kan jeg endelig stemme på hvilke bøker jeg synes var best i 2013 med god samvittighet.

Her er bøkene som er nominert i kategorien årets roman:

• De usynlige av Roy Jacobsen

Jeg skrev blant annet følgende om Jacobsens roman: Jacobsen skriver så utrolig nært, historien han forteller blir personlig. Han levendegjør historier som jeg selv har hørt i min oppvekst, han setter de inn i en større kontekst. Han bruker ord og uttrykk som føles hjemme i det samfunnet han skildrer, men han klarer likevel å få dette hverdagslige språket til å klinge nydelig.

• Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo

Wassmo har vært en favoritt i mange år og fjorårets bok var også en innertier: Selvbiografisk eller ikke, jeg er utrolig glad for at Wassmo i sin tid kjempet for å tid og rom til å skrive historiene sine. Hun er en forfatter som får sagt mye, uten at det føles for kompakt og tungt. Best er de avsnittene der vi må lese gjennom linjene, hun hinter ikke, hun er ikke vag. Vi skjønnner det hun ikke skriver.

• Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Om Ravatns roman hadde jeg egentlig ikke så mye å si: Ravatn har et stilsikker språk, gjenkjennelig og flytende. Utfordringen min er at jeg ikke tror på det hele, de to personene lever litt utenfor resten av samfunnet, men klarer ikke å skape (for meg) et realistisk miljø. Jeg fullførte boka, men det ble pliktlesing. Jeg tenker det er en bok jeg skulle gjerne ha likt, men vi manglet kjemi Fugletribunalet og jeg.

I kategorien for åpen klasse var følgende bøker nominert:

• Fugl av Lisa Aisato

Billedbok fra Lisa Aisato som engasjerte hele familien og jeg skrev blant annet følgende: Lille frøken Hysj (tre og ett halvt år): Den handler om en jente som vil bli fugl. Hun ønsker det masse og en dag så kan hun fly. Hun flyr sammen med de andre fuglene, da er hun glad. Hun ønsket seg inderlig å bli fugl.

• Odinsbarn av Siri Pettersen

Jeg venter på oppfølgeren, kort mer er det vel ikke å si: Universet i Odinsbarn er omfattende og det tar tid å komme inn i boka. I de første 50 sidene av litt over seks hundre slet jeg litt med å komme inn, jeg sirklet litt rundt portene kan man si. Så løsnet det og som med alle gode bøker, slutten kom altfor fort.

• Urd av Ruth Lillegraven

Å pliktlese diktsamlinger er aldri en god ide. Jeg tror nok jeg vil lese denne en gang til, for denne bevegde meg i liten grad. Jeg klarte aldri å se det store bildet, men synes språket og de enkelte hendelsene som ble beskrevet var veldig fine.

Vil du lese mer om prisen finner du informasjon på siden Norske bokbloggere.

Samlesing Bokbloggerprisen 2013: Fugletribunalet av Agnes Ravatn

En av de tre romanene som er nominert til Bokbloggerprisen 2013 er Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Boka har jevnt over fått svært gode omtaler og flere priser, men jeg må innrømme at jeg ikke ble hverken fenget eller overbevis – og dette blir en særdeles kort omtale.

Omslaget – det likte jeg!

Vi møter Allis, NRK-kjendisen som etter en (sex-)skandale har flyktet fra Oslo og ut på landet, hvor hun tar seg jobb hos Bagge. Bagge har en kone som ikke er der, fysisk i alle fall, og lukker seg inne på kontoret sitt hele dagen. Allis blir dratt mot Bagge, men hva skjuler han egentlig?

Ravatn har et stilsikker språk, gjenkjennelig og flytende. Utfordringen min er at jeg ikke tror på det hele, de to personene lever litt utenfor resten av samfunnet, men klarer ikke å skape (for meg) et realistisk miljø. Jeg fullførte boka, men det ble pliktlesing. Jeg tenker det er en bok jeg skulle gjerne ha likt, men vi manglet kjemi Fugletribunalet og jeg.

Jeg synes det er spennende at vi bokbloggere kan finne ei bok så forskjellig. Noen bloggere har heller ikke likt boka. Lattermild som skriver…Jeg bryr meg ikke om plottet. Allis-schmallis. Lever hun lykkelig alle sine dager eller går hun fullstendig under? Bagge-schmagge. Er han patologisk drapsmann eller en i bunnen god, men plaget sjel? Det er meg i grunnen revnende likegyldig. Og hvorfor er det det?

De fleste er dog positive, som Silje på Siljes skriblerier…. Det er kanskje rart at en roman som gir meg så mange ubehagelige følelser skal ende opp med å bli en stor favoritt, men jeg tror det nettopp er  dette ubehagelige og foruroligende som gjorde at jeg likte den så godt. Historien og stemningen som kryper opp av sidene klistret seg fast i meg og ble værende i meg lenge. Det samme ble Allis og Bagge, og jeg synes at Agnes Ravatn skildrer møtet mellom disse to menneskene som begge har valgt å trekke seg vekk fra sine tidligere liv på en svært god og innsiktsfull måte.

Flere lenker til omtaler finner dere her.
——
Boka er lånt på biblioteket.

Samlesing Bokbloggerprisen 2013: Fugl av Lisa Aisato

Lisa Aisato har laget en vidunderlig billedbok med Fugl. Boka kom ut i 2013 og er en av tre nominerte i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Fugl var altså februarboka* når det kommer til samlesingen av alle bøkene på kortlista, oversikt over alle omtaler finner du her og et intervju med Aisato selv om denne boka finner du på bloggen Siljes skriblerier. Anbefaler deg virkelig å titte innom det intervjuet, jeg tror at Aisato er et navn vi vil høre mye til fremover. Hun har forøvrig også illustrert serien om Tambar som jeg har skrevet om her.

Boka handler om ei ung jente som hver vår sitter i et tre og venter på at fuglene skal tilbake fra sørlige strøk når det blir vår. Hun har ett inderlig ønske og det er å bli en fugl selv. Hun spør om hun får være med, men ikke har hun vinger og ikke kan hun fly. Hun prøver å lage sine egne vinger og nebb men å fly er vanskelig når vinger er et rekvisita og ikke noe man er født med. Den vinteren ønsker jenta seg å bli en fugl – uten å si det høyt. Og sannelig, etter som våren kommer vokser det ut fjær og vingene kommer akkurat i tide for å fly sørover med flokken. En trist bestefar sitter igjen og venter på at fuglene skal komme tilbake…

Kort oppsummert er Fugl nydelige bilder med lite tekst. Historien gir rom for tolkninger, noe som igjen gir grunnlag for fine samtaler. Historien om jenta som vil bli fugl kan tolkes på så mange måter.

Lille frøken Hysj (tre og ett halvt år): Den handler om en jente som vil bli fugl. Hun ønsker det masse og en dag så kan hun fly. Hun flyr sammen med de andre fuglene, da er hun glad. Hun ønsket seg inderlig å bli fugl.

Jeg: Jeg ser en jente som er syk, kanskje er foreldrene allerede døde. Det er de hun ser blant fuglene som kommer hver vår. Hun blir sykere og sykere, alt føles kaldt rundt henne og når hun dør blir hun gjenforent med sine.

Samboer: Alt trenger ikke å være så dypt, vettu. Kanskje jenta bare føler seg annerledes og vil så gjerne fly vekk?

Lille herr Hysj (snart ett år): Åh, farger, denne kan jeg smake på. Fine ark også, ikke slike kartongbøker de gir meg til vanlig. Smaker sikkert godt også, nam, nam. Hæææ, hvorfor tar de alltid fra meg det som er gøy?

Bildene i boka er sterke, de er fine, små kunstverk og de forteller alle en liten historie. Teksten utdyper kanskje ikke noe særlig bildene. Det kan også være en fordel med tanke på at man selv kan lese hva man vil i bildene.

Vakkert, sårt og ømt. Jeg skal ikke si så mye mer om denne boka, bare at du bør lese den.

———
Boka er lånt på biblioteket. Jeg skal kjøpe en utgave selv også, bare jeg finner en bokhandel nær meg som faktisk har den.
* Jada. Det var februar da innlegget ble startet. Så kom syke barn og det ble mars. I mars skal vi være friske.

Ukeslutt – bokbad, Bokbloggerprisen 2013 og farvel til januar

Bokbloggerprisen 2013
Den største happeningen i bokbloggerverden denne uken var uten tvil kunngjøringen av kortlistene til Bokbloggerprisen 2013. Om du ikke helt vet hva jeg snakker om så kan jeg fortelle deg at en gjeng driftige bokbloggere stiftet denne i prisen i fjor og blir for første gang delt ut i september i år. 57 bokbloggere (meg inkludert!) har stemt frem tre norske bøker fra 2013 i hver av kategoriene Årets roman og Åpen klasse, og disse seks bøkene skal nå leses i det kommende halvåret. Kortlisten er som følger:

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:

• Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
• Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
• De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:

• Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
• Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
• Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal

Spennende! Jeg har lest tre av disse bøkene og gleder meg til å stifte bekjentskap med barneboken Fugl, diktsamlingen Urd og romanen Fugletribunalet. Du kan lese mer om prisen på bloggen Norske bokbloggere, Dagbladet har forøvrig også skrevet en fin artikkel om prisen. Jeg gleder meg til å lese de jeg ikke har lest og så blir det spennende å se om hvem jeg stemmer på når den tiden kommer.

Bokbad med Jamie Ford

Fotograf: Laurence Kim
(selv er jeg skikkelig dårlig på å ta bilder i slike settinger og har her lånt et bilde fra Gyldendal sine sider)

Jeg hadde egentlig ikke planer om å lese Jamie Fords nyeste roman Sanger til Willow Frost, ja, egentlig er vel sannheten at jeg ikke har lest den første boka hans heller Hotellet på hjørnet av bitter og søt. Siden det ikke er så ofte bokbad i byen jeg har flytta til (og hvis man ikke deltar på det som er så kan man ikke klage) så troppet jeg opp med en noe motvillig samboer. Bokbadet ble arrangert av Haugaland Pop og hadde også musikalske innslag med sangeren Benedikte Kyvik og to musikere. Noen av sangene som ble fremført er med i Fords siste bok og disse var definitivt med og satte stemning. Jamie Ford er nok en forfatter som trives på scenen, han snakket ubesværet, hadde en uhøytidlig stil og fikk frem latteren hos publikum. Det var ikke fullt hus, men god stemning og jeg likte utdraget fra Fords siste bok nok til at jeg kjøpte den med (signert). Jeg er ikke den eneste bokbloggeren som har hørt på Jamie Ford den siste uken, Artemisias verden var i Trondheim og Tine i Bergen.

Årets lesemåned?
Januar har vært en skikkelig lesemåned. Hurra! 10 bøker ble lest og 2 bøker ble hørt, lydbøkene var begge to klassikere og var definitivt noen høydare. Omtaler kommer, men jeg kan røpe såpass at det var et gjensyn med Persuasion av Jane Austen som jeg bare synes er vidunderlig ironisk. Den andre var ny – Stoner av John Williams, en intens roman fra 1965 om et hverdagsmenneske. Slutten av måneden har blitt forbeholdt krim, jeg har nå lest meg ajour i serien om Avdeling Q av Jussi Adler-Olsen, endelig fått lest Tvekampen av Indridason og nå leser jeg Kameleonmenneskene av Hans Olav Lahlum. Jada, jeg vet jeg er et år forsent ute, men bøker er jo ikke ferskvare. Heldigvis. Uansett, det er mindre enn ei uke til årets store sportsbegivenhet, jeg skal se mest mulig så februar blir nok en helt annen lesemåned enn januar.

Besettelsen av Vidar Sundstøl

Clive Ohre er journalist i magasinet Lost Worlds som har fokus på arkeologi og arkeologiske gåter. Han er rundt førti, uten fast bopel og trives med å bruke store deler av livet på å reise rundt og formidle historie. Hans far, den norske arkeologen Gudmund Ohre, forsvant på midten 80-tallet og ingen vet hva som har skjedd med han. Da faren forsvant tok Clive sin engelske mor han med tilbake til England  hvor han tilbragte resten av ungdomstiden sin.

I Alexandria foregår det store utgravninger,  men arbeidet blir stadig sabotert. Clive Ohre drar dit for å prøve å finne ut hva som skjer og om det er noe i ryktene som florer om at de har funnet eller er på vei til å finne Aleksander den stores grav. De ansvarlige arkeologene på utgravningen er ikke særlige snakkesalig. Senere blir han oppringt av en av arkeologene og de avtaler å møtes, men før møtet skjer blir han drept. Clive blir derfor hanket inn av det egyptiske politiet siden hans telefonnummer er det siste offeret har ringt til, men han klarer å rømme. Etter hvert skjønner at det ikke bare er politiet som er ute etter han. Hvorfor er noen så interessert i den romerske mynten som Clive fikk av sin far og som han bruker som smykke? I et forrykende tempo blir vi introdusert til blant annet arkeologiske myter, flere forsvinningsgåter, mafia, røvere og en hemmelig organisasjon.

Spennende! Vidar Sundstøl viser med denne boka at han ikke bare behersker den lavmælte krimsjangeren, men at han også kan skrive bøker som har et helt annet tempo. I Besettelsen er det spenning fra første til siste side, og dette er forhåpentligvis ikke er siste gangen vi møter Clive Ohre?

Når jeg leser spenningsromaner som dette synes jeg det er to momenter som er med på å avgjøre om en historie er troverdig og leseverdig. En tettpakket spenningsroman kan ikke ha for mange tilfeldigheter og all fakta må være godt innpakket i historien. Tilfeldigheter vil det alltid være der i slike romaner, de må til for å få et plott som går i hop til slutt. Tilfeldigheter som hjelper av Clive Ohre på veien finnes også i Besettelsen, men den jeg har størst problemer med å svelge var da han ganske så tilfeldig gikk på kompisen fra skoletiden. Ganske så convenient for Clive, litt irriterende for meg,  men helheten er ganske solid likevel. Jeg synes Sundstøl har skrevet alle faktaopplysninger om Aleksander den store, byer og andre mennesker veldig godt inn i historien. Disse opplysningene kommer som oftest på deler hvor spenningen ikke er på topp, som i dialoger og hvor det faller seg naturlig.

Gudmund Ohre var en stor fan av forfatteren Jules Vernes og hans verk er en rød tråd gjennom hele boken. Denne delen er ganske forfriskende synes jeg, og jeg liker også tilbakeblikkene med far og sønn i. Faren som den siste tiden før forsvinningen tydeligvis hadde hatt mye å tenke på og sønnen som var mer interessert i jevnaldrende enn i Vernes. Bilturen i et av de siste kapitlene er et godt bilde på dette.

Akk, jeg koste meg skikkelig med denne boka. Jeg synes den er solid, historien holder seg selv om man pirker litt bort i den. Og, la det ikke være siste gang vi møter Clive Ohre.
——
Boka fikk jeg i julegave.

«Litt trist matematikk», «Fasadefall», «Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shoop» og «The Martian»

En norsk diktsamling, en svensk krim og en britisk chicklit. Diktsamlingen ble en skuffelse, den svenske krimromanen overrasket og chicklitboka gav meg fornyet tro på sjangeren. Godt at man ikke alltid ser seg blindt på sjangrer og forfattere. Ja, også en amerikansk sci-fi roman også da sånn helt på tampen.

Litt trist matematikk av Kjersti Annesdotter Skomsvold
Seks menn har hver sine monologer om en kvinne ved navn Lilibeth, som også forøvrig var navnet på Adams første kone. Hun forlot han. Disse seks mennenes historier kretser rundt Lilibeth, de er satt rundt i hele verden. Diktene er fulle av små, gode detaljer som disse stedene, men stemmene ble for like og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få tak i den overordna tanken i diktsamlinga. Tittelen og omslaget derimot det får full pott, det er sjeldent man ser et omslag gå hånd i hanske med tittelen på den måten.

Fasadefall av Liza Marklund
Jeg og Annika Bengtzon har hatt en liten pause fra hverandre. Etter Nobels testamente (2006) følte jeg at det ble litt mye hverdagslige utfordringer med problemer i samlivet, vanskelig svigermor og henting i barnehagen. Jeg hadde derfor ikke tenkt å lese årets bok om journalisten Annika Bengtzon og hadde sikkert ikke gjort om det ikke var for at jeg glemte å avbestille boka i Bokklubben. Mange år er gått siden sist, det har skjedd mye i livet til Bengtzon, men jeg må innrømme at jeg synes det var helt greit å hoppe over noen bøker.

I Fasadefall blir Annika satt til å dekke et stygt overfall på en tidligere politiker, nå kjent forretningsmann. Hans unge kone er sporløst forsvunnet. Annika sin redaktør blir samtidig satt under hardt press for en TV-dokumentar han laget for over 20 år siden.

Fasadefall overrasket meg, jeg ble ganske snart slukt inn et ganske spennende og komplekst plott. Tempoet er høyt, men Marklund klarer å holde det unna å bli heseblesende. Kanskje har det noe med at jeg føler at Annika har blitt mer moden og ikke presser så mye på? Journalistene sin hverdag har endret seg de siste årene, de skal skrive for nett, papir og kanskje lage en videosnutt for nett-tv også, dette synes jeg Marklund beskriver godt uten å ta på seg en omstending forklaringskappe. Når Annikas redaktør må ut og forsvare seg så er det interessant å se hvordan selv drevne mediafolk kan gå havne på glattisen.

Gjensynet  med Annika var bra, det. Jeg kommer ikke til å lese de foregående bøkene, hendelsene der var såpass godt referert i Fasadefall og (eventuelle) hull kan jeg leve med. Jeg kommer derimot til å lese den neste romanen om Annika Bengtzon om Marklund skriver en 11.roman om journalisten.

Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop (lydbok) av Jenny Colgan
Oh, jeg har nesten gitt opp å lese bøker i sjangeren chicklit, men nå har jeg funnet en forfatter jeg ønsker å lese mer av. Jeg har skrevet om denne boka tidligere da jeg jaktet på julefølelsen – og den fant jeg. Rosie driver en liten godisbutikk i en liten engelsk landsby og er samboer med stedets arving til et slitent gods. Rett før jul skjer det en større ulykke og Rosie må revurdere sin livssituasjon. Stilen er lun og har en god dæsj med britisk humor, ingen personer er perfekt ei heller i denne romanen og det likte jeg. Mari har forøvrig lest den første boka i serien og du kan lese hennes anmeldelse her, kort sagt ble hun like sjarmert som meg.

The Martian (lydbok) av Andy Weir
Astronauten Mark Watney blir etter en ulykke igjen på planeten Mars når resten av mannskapet drar avgårde i romferjen. Uten muligheter for å kontakte de andre astronautene eller noen på jorden må han selv finne ut hvordan han skal overleve. Tross mye scientific snakk så er historien ganske spennende. Etter hvert møter vi flere aktører som må ta forskjellige valg, ikke alle valgene blir like populære. Mark Watney sin stemme, historien er i hans partier av boka skrevet i jeg-person, er ganske morsom. Humor er nok en del av overlevelsen hvis man er strandet på Mars og ikke har noen utsikter til å komme seg bort derfra i live noen gang

Da jeg kjøpte denne boka på audible var jeg ikke klar over at denne boka hadde blitt selvpublisert på amazon. Jeg bruker for det meste å holde meg unna bøker som ikke har vært innom et forlag og en redaktør. Boka skal nå utgis på nytt nå i år (2014) hos et velkjent forlag. Jeg synes boka var godt komponert, men den hadde noen løse tråder jeg aldri helt fikk taket på. Hadde vært spennende å se nyutgivelsen for å se om det har blitt noen endringer, vi får se jeg blir inspirert til det senere i år.

Jepp, det var et oppsamlingsheat med bøker lest og hørt på tampen av 2013. Nå er det kun en bok jeg ikke har skrevet om og det er spenningsromanen Besettelsen, bokanmeldelse vil komme i løpet av uken. En kort oppsummering av 2013 vil også komme, om jeg ikke har regnet helt feil ble det 102 leste bøker i år. Uansett håper jeg dere alle lesere har hatt en fin start på 2014. Godt nytt år!

——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo

Disse øyeblikk er Herbjørg Wassmos selvbiografiske roman. Vi møter en ung pike og følger henne gjennom ungdomstiden, studietiden, barna og ekteskapet og tilslutt som etablert forfatter.

Selvbiografisk eller ikke, jeg er utrolig glad for at Wassmo i sin tid kjempet for å tid og rom til å skrive historiene sine. Hun er en forfatter som får sagt mye, uten at det føles for kompakt og tungt. Best er de avsnittene der vi må lese gjennom linjene, hun hinter ikke, hun er ikke vag. Vi skjønnner det hun ikke skriver.

Kun noen få navn nevnes ved navn og det er kjente forfattere som gjennom livet betyr mye for henne. Ellers er det han, hun, de, oss, vi…Bruken av disse personlige pronomene gjør historien mer personlig, det gjør at historien flyter godt. Kun ett avsnitt må jeg lese to ganger for å forstå hvem som sier hva.

Disse øyeblikk er ikke bare Wassmos historie, det er også kvinnehistorie. Viktig kvinnehistorie for oss som har høstet av det som ble sådd på 60- og 70-tallet. Hun, hovedpersonen, utdanner seg til å bli lærer, men selv ikke på lærerrommet er alle like. Som mor, husmor og fulltidsarbeidende må hun også bokstavelig kjempe for å få plass til å skrive. Det tar lang tid før hun blir tatt seriøst som forfatter, også av de som står henne nært.

Mest av alt utleverer Wassmo seg selv. I de to første delene føler jeg at det ikke spiller noen rolle om det jeg leser er sant eller ikke. Historien som formidles er god og jeg vet at jeg ikke vet hvem disse personene er. Den siste delen om handler tiden etter at hun(-personen i boka) er en etablert forfatter, hun skriver om andre som er/kan ha vært kjente. Noen av disse delene føles kleinere, nettopp fordi disse kan være gjenkjennelige. Ingen navngis og sannsynligvis er personer blandet og situasjoner sikkert endret på. Likevel tar jeg meg litt i det, hvorfor reagerer jeg mer når personene som beskrives kan være «c-kjendiser» og derfor gjenkjennelige? Har de større krav på å være beskyttet enn en ukjent lærer fra Nord-Norge?

Uansett, historien Wassmo har gitt oss er sterk og tidvis veldig ubehagelig. Samtidig er det en bok jeg anbefaler alle mine lesere.

——-
Boka er kjøpt selv.

Er jeg fri nå? av Linn Stalsberg

Kan dere slutte å dra i meg nå?

Små ting i familien har sammenheng med større ting i samfunnet utenfor. Alt henger sammen med alt. Er det kanskje slik at tidsklemma er et tegn på at noe ikke fungerer så bra i vårt ellers så velfungerende samfunnet?

Da journalist og nå forfatter Linn Stalsberg stod midt i tidsklemma bestemte hun seg for å skrive en bok. Hvorfor opplevde hun tidsklemma? Hva skjedde med 70-tallsfeministene sin kvinnekamp? Kan vi i et av verdens beste land egentlig klage?

Er det frigjøring at mor utvikler killerinstinktet sitt og løper på styremøter i helgene slik at hun kan bistå bedriften i å finne en ny måte å maksimere profitten på?

Resultat er en grundig, velskrevet og engasjerende bok. Med trykk på engasjerende. Det er lenge siden jeg føler at jeg, som i Karin i stedet for kun leseren Karin,  har fått så mye ut av lese en bok. Strukturert og velformulert tar Stalsberg oss med gjennom de store spørsmålene og ikke minst forteller hun kvinnesakshistorien, spesielt fra 70-tallet. Hun forklarer strukturene i samfunnet, som arbeidslinjene og hvordan vi har havnet der at vi arbeider tre skift i døgnet. Stalsberg tar også opp en gammel kampsak, 6-timersdagen, noe hun forsåvidt argumenterer godt for. Og hele tiden ligger spørsmålet om vi har reelle valgmuligheter der.

Er man mindre feminist om man vil sette barns behov i fokus?

For meg var det mange brikker som falt på plass da jeg leste denne boka. Ting jeg har observert setter hun i et system. Boka handler ikke om stressa småbarnsmødre som vil ha mer, den handler om kvinner i samfunnet. Meg og deg.

Kanskje er det ikke kvinners holdning til lønnsarbeidet som er problemet, en alles holdning til det omsorgsgivende mennesket.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor denne boka ikke er mer omtalt, ikke mer snakket om. Den burde vær snakkisen i alle lunsjpauser, på alle venninetreff. Jeg har ikke bare lyst til å gi denne boka til alle tidsklemte personer jeg kjenner, jeg har lyst til å legge den under juletreet til alle kvinner under 45 år. For, som Stalsberg selv sier, det er ikke sikkert man er enig i alt, men jeg er ganske sikker på at alle vil lære noe nytt om samfunnet vi lever i.

Og tilslutt, et av bokas mange apropos…

I vår kultur anses vi det som realt arbeid å bruke flere dager på å finne en strategi for å selge ferdigsuppe, men det anses som bakstreversk å overføre neste generasjons kunnskap om hvordan vi lager tomatsuppe fra bunnen av.

Les, les, les!
———–
Boka er kjøpt selv.

Norske nazister på flukt – jakten på et nytt hjemland i Argentina av Anne Kristin Furuseth

Alle har vi hørt om nazister som skaffet seg nye identiteter og flyktet til land som Argentina. I boka Norske nazister på flukt forteller Anne Kristin Furuseth at det ikke bare var Josef Mengele og Adolf Eichmann som flyktet til Perón sitt land etter krigen, flere nordmenn fant også veien over havet.

Jeg vet ikke helt hva jeg har trodd. I den grad jeg noen gang har reflektert over hva norske nazister gjorde etter krigen har jeg vel tenkt at de sonet straffen sin for å leve med okkupasjonsårene som en sosial belastning resten av sine liv.

Denne dokumentaren av debutanten Anne Kristin Furuseth viser at så ikke var tilfelle. Lenge før Hitler kapitulerte var flere nazister i gang med å lage fluktruter. Nazister og tyskvennlige personer fortsatte deretter å flykte eller å emigrere langt utover 40-tallet. Frem til Argentina fikk økonomiske problemer i 1950 så var dette et av de landene både norske og andre nazister foretrakk. Argentina hadde en liberal innvandringspolitikk, de var på jakt etter gode hoder som Perón hadde bruk for i sin femårsplan, i tillegg anså de nazistene for å være politiske flyktninger.

Forbausende mange nazister flyktet fra fengslet, noen dro før eller etter soning. Av og til kom familiene etter. Både i Norge, såvel som i Sverige, Danmark og Spania fantes det nettverk av personer som kunne og ville hjelpe. Norske myndigheter satte ikke inn all verden av ressurser for å stoppe alle fluktene, kanskje var det en tanke både der og blant folk flest at dette var «good riddance».

I Argentina var det også ett nettverk, selv om det var ikke alle som gjorde det like godt. Flere av de som kom over under Perón sitt styre, gjorde det bra og var også blant statslederens bekjentskapskrets. Noen nordmenn hadde også omgang med nazister fra Tyskland som hadde hatt ledende stillinger, to nordmenn bodde i samme landsby som Eichmann i flere år uten å tilsynelatende vite hvem den stillferdige mannen var.

Materialet som Furuseth har gransket og undersøkt for å få til denne dokumentaren må ha vært omfattende – og ikke minst spredd. Informasjon hun har samlet og undersøkelsene hun har gjort har hun klart i sammenfatte i en strukturert og balansert dokumentar. Strukturert fordi hun formidler stoffet ryddig i en overordnet kronologisk rekkefølge (Norge, utenlandske nettverk, Argentina), balansert fordi jeg oppfatter at hun behandler stoffet og dermed også personene som omtales med objektivitet og saklighet.

Kanskje hadde boken vært styrket om Furuseth hadde stilt noen spørsmål underveis, dette for å få en litt bedre driv i lesingen. Stoffet var interessant, men som leser er det alltid greit å bli lokket fremover, få noen tanker om hva forfatteren ønsker å formidle. Jeg hadde nok også likt om det hadde vært litt mer dybde rundt en eller flere av personene. Nordmennenes liv i Argentina kunne også gjerne har vært en større del av boka, dette var definitivt den delen av dokumentaren som var mest interessant.

Språket i dokumentaren er enkelt, samtidig forutsetter forfatteren at vi har en visse generelle kunnskaper om krigen. Språket gjør at boka blir veldig tilgjengelig, jeg tenker at denne boka godt kan leses av ungdommer som er interessert i 2.verdenskrig og dens konsekvenser.

——-
Boka er kjøpt selv.

Det finnes ingen helhet av Helga Flatland

Eg svarte og svarte, prøvde å forstå kva dei ville høyre, blei så redd for å seie noko feil, med der og da var det heilt avgjerande at jeg svarte det riktige, for mora hans var så insisterande, klarte ikkje halde seg, spurte og spurte, grein og spurte, unnskyldte seg og spurte enda meir. Det er bare så viktig å vite, skjønner du, sa ho og såg ned i golvet, det kjennes så viktig, og eg fekk heilt vondt av at ho heilt openbart sjølv følte seg dum av alle spørsmåla og samtidig ikkje klarte å la vere likevel.

Vi er tilbake i bygda som for fem år siden mistet tre gutter i Afghanistan. Fire gutter dro, tre kom tilbake i kister. De døde ble helter, mens Bjørn fikk nok med å komme seg gjennom hverdagene hjemme på gutterommet. Karin og Hallvard fikk aldri sin sønn igjen, nå må de også se hverdagene i øynene. Ragnhild var lenge bygdas egen lege, den som hjalp de andre, nå må også hun se at blant annet Karin ikke lenger er avhengig av henne.

Hverdagene kommer, også for de som sørger. Noen år etter den katastrofale veibomben i Afghanistan ser vi hvordan personene i romanen sliter med å legge fra seg sorgen. Det koster å gå videre, Karin og Hallvard sørger på hver sin intense måte. Når de endelig klarer å gå videre er det ikke sammen. Karins vennine og lege Ragnhild har alltid vært der for Karin, hun har vært bygdas hjelper. Men har hun blitt for avhenging av den rollen?

Opprivende er kanskje først og fremst Bjørn sin historie. Bjørn som var syk på den fatale dagen, Bjørn som kommer hjem med dårlig samvittighet for at han overlevde. Gjennom han finner vi ut at hvorfor guttene dro til Afghanistan, en beslutning alle rundt dem nok har lagt større vekt på enn den virkelig var. Dynamikken i en guttegjeng, noen bestemmer andre følger på.

Det finnes ingen helthet er ikke like intens som de to foregående romanen ei heller like gripende som den forrige. Sorgen har lagt seg litt og vi merker dette på karakterene. Flatland sine stille hverdagslige observasjoner om mennesker er fortsatt veldig gode, hun beskriver disse pinlige, fine, urovekkende situasjonene og dialogene som er så gjenkjennelige men likevel universale. Alle tror at alle er opptatt av hva de gjør, mens alle har egentlig har nok med seg selv. Karin og Hallvard lever hvert sitt liv ved siden av hverandre, de tror de kjenner hverandre, de tror de skjønner hva de andre gjør og tenker.

For meg er trilogien til Helga Flatland et slags bevis på at god litteratur også kan være tilgjengelig litteratur. Flatland kan leses av alle. Hennes skrivestil virker så enkel, men fra ordene vokser det frem karakterer vi ikke kan glemme eller legge fra oss.

Ein blir så sjølopptatta av sorg, av å sørgje (…….). Det blir liksom ikke plass til noko anna enn ein sjølv og eigne følelsar, sa han straug handa forsiktig nedover beinet til kalven, klemte litt forsiktig. Eg visste ikkje kva eg skulle svare, om han snakke om seg seg sjølv eller Julie eller Karin, eller kanskje meg.

Det finnes ingen helhet er avslutningen på Flatland sin trilogi om ei bygd i sorg. Bli hvis du kan. Reis hvis du må var første bok og kom ut i 2010, i 2011 kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

——–
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.