Furuset av Linn Strømsborg

Etter å ha levert masteroppgaven sin vet ikke Eva helt hva hun skal gjøre. Hun flytter hjem til foreldrene og inn på jenterommet. På vei hjem møter hun Jo, bestevennen fra skoledagene. De har nesten alltid kjent hverandre. Fra feiringen med sjampis på taket i kollektivet på Bislett i sentrum av Oslo er hun tilbake på Furuset der hun vokste opp. Hun får seg jobb i videosjappa hvor hun ser Sex in the City for ørtende gang, spiser smågodt og småprater med selskapssjuke gutter fra videregående.

furusetFor ei fin bok! Denne boka er litt sånn som livet. Ikke egentlig komplisert, men likevel litt komplisert. Dagene hjemme på pikerommet går fort, det skjer ikke så mye om man ser det på avstand. Ingen store begivenheter, ingenting extraordinaire. Likevel, hun møter igjen gamle venner, gamle flammer, drar på Kent-konsert i København og tenker.

Ikke sånn dramatisk tenking, Eva er i det hele tatt ei jordnær jente. Hun kompliserer ikke livet sitt, hun bare vet ikke hvor og hva hun vil. Disse tankene, som vi nok alle har følt på, er helt uten den store dramatikken. De er flettet inn i hverdagssituasjonene. Det er en av tingene jeg synes gjør boken så veldig fin. Og lavmælt.

Vi kjører tilbake igjen til Furuset gjennom Høybråten. Jeg tenker på Furuset om sommeren, prøver å husket at det finnes, at det ligger asfalt under snøen som venter på å bli tørr igjen, at det er gress på jordet utenfor blokkene og rekkehusene, at det er lange, lyse netter her også, en gang etter disse lange, mørke dagene. Jeg tenker på Jo som bor her og som sier at han ikke vil flytte, og jeg tenker på meg selv, som sitter i vinduet mitt om kvelden og lengter vekk til noe jeg ikke vet hva er ennå.

Folk kan grovt deles inn to kategorier, de man alltid har kjent og som kommer inn livene våre etter at vi flyttet hjemmefra. Sistnevnte har man kanskje mest til felles med, studievenner, kollegaer, venner fra da man var et år i England. Eva kommer tilbake til de som har kjent henne hele livet, de hun vokste opp med, gikk på skolen med og tok sin første øl med. Å møte (igjen) mennesker man alltid har kjent kan være befriende herlig, de vet hvem du er, de vet hvor du vokste opp og hvem foreldrene dine er. Det kan føles at disse menneskene er lite kompliserte eler bedre, at relasjonene er enkle. Jeg synes Strømsborg beskriver dette så utrolig fint, uten at det tar helt av i nostalgi, for det er litt såre tanker her og der også. Enkelheten kommer så godt frem i et avsnitt der Eva ringer på hos Jo sin mor for å spørre hvor han nå bor og hvor hun ender opp med å spise en stor middag før hun går videre.

En del av tekstene er episoder fra fortiden, noen gang fra før Bislett, andre ganger fra studietiden. De har alle et enkelt preg, fine episoder og litt triste episoder, ispedd alt det ordinære. Slik som livet er. Slutten er kanskje den fineste, den er ikke dramatisk, den er helt i tråd med resten av romanen. Jeg likte at den var positiv, ja jeg ble rent glad inni meg, jeg. Kjenner at jeg tenker ofte på Eva og vennene enda.

Jeg kjenner at det er vanskelig å beskrive denne boka. Store ord og utropstegn passer liksom ikke helt, men det er ei stor bok om det enkle og litt kompliserte tingene i livet. Kjærligheten. Fremtiden. Fortiden. Hvem er man og hva var man?

Les!
———
PS: Boka er lånt på biblioteket.
PSPS: På omslaget står det at man av og til må ta et steg tilbake for å kanskje ta to frem. Jeg synes ikke Eva tar et steg tilbake, jeg synes hun tar et steg til siden. Der ser hun fortiden, men fremtiden er fortsatt disig.
PSPSPS: Jeg beklager at jeg har tatt verdensrekord i bruken av ordene liksom og likevel, disse ordene gjenspeiler overhodet ikke boka jeg har omtalt.
PSPSPSPS: Romanen Furuset er skrevet av Linn Strømsborg. Av og til glemmer man det viktigste.

Reklamer