Norske edelstener av Emil B. Lund

norskeedelstener

Victor Sommerfeldt er oppvokst i en fornem familie på Oslos beste vestkant. Fremtiden ligger for hans føtter, han har de riktige vennene, den riktige ballasten og de riktige pengene, det handler kun om å fremstå som enda bedre og skjule de feilene man av og til gjør.

Norske edelstener er Emil B. Lunds debut. Lund er født i 1978, er utdannet litteraturviter og er selv oppvokst på vestkanten.

Victor Sommerfeldt er bedre enn alle andre, i alle fall jobber han hardt med å fremstå som han behersker det livet byr på. I hans engere krets kommer de alle fra gamle penger, mens nye penger er representert ved Anna Wang, Sommerfeldts kjæreste som nesten fremstår som vulgær. Penger blir vanligvis ikke diskutert, med unntak når de er enig om at det ikke finnes noe særlig materielle klasseforskjeller i Norge, de selv tilhører en kulturell overklasse.

Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Viktor Sommerfeldt er dyktig, men selv ikke han er dyktigere enn de feilene han gjør. Under en prat med noen venner kommer han med en faktafeil, dette klarer han ikke å la ligge. Lenge etter på er han overdrevent opptatt av denne feilen, klarer ikke legge den bak seg og tror at den blir spredd i vennegjengen. Ironisk viser kanskje sannheten å være mer sårende – ingen brydde seg egentlig. Hendelsen viser hvordan Viktor Sommerfeldt selv er fanget i et spill han tror han behersker til det fulle.

Tross betraktningene og monologene er det en viss distanse i romanen, en distanse både mellom leser og Sommerfeldt, men også mellom Sommerfeldt og disse andre. Vi får egentlig aldri plassert Sommerfeldt, og jeg liker at forfatteren har valgt å satse på Sommerfeldt. Gjennom Viktor Sommerfeldt blir også vi menneskene betraktet. En angivelig voldtekt blir diskutert heftig, selv venners skjebner blir diskutert for diskusjonens skyld. Folk er glad i snakke, men sier vi egentlig noe? Norske edelstener er mer en historie om mennesker, enn ett miljø.

Konklusjon – det bor folk på vestkanten også.
———–
Boka er kjøpt selv.

 

Reklamer

Det ingen har fortalt deg av Bergljot K. Nordal

Det ingen har fortalt deg er skrevet av Bergljot K. Nordal og kom ut nå i 2014. Nordal har tidligere skrevet romanene Magda og Ruts bok. Det ingen har fortalt deg er den første romanen av Bergljot Nordal jeg har lest.

det ingen har fortalt deg

Sommerlig omslag – fint med klare farger

Eg-et i boka er Karoline, en forfatter som har økende suksess med sine bøker. Hun bor sammen med mannen Håkon og deres to barn. På en skrivehelg i Oslo møter hun tilfeldig igjen barndomsvenninen Pia som hun ikke har sett på mange år. Pia jobber og bor i København hvor hun jobber som designer. Pia inviterer Karoline til København. Karoline opplever en slags uro og blir dratt mot København og venninens liv der.

Det hender vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at jeg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmar han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side.

Nordals roman er skrevet i en ledig og tilgjengelig stil. Hun skriver virkelighetsnært, bildene hun bruker i teksten er hverdagslige, men langt fra kjedelige. Stemningene hun beskriver er gode, hun gjør det enkelt for oss lesere når vi går fra hendelse til hendelse.

Som leser fanger vi ganske fort opp Karolines uro. Karoline er ikke vanskelig, hun kunne fort ha irritert meg, vært en sånn karakter som man ergrer seg over ikke «gjør det riktige». Karoline vet hva hun har, hun vet Håkon står for. Samtidig ser hun ikke på seg selv som lykkelig, det er noe som gjør at hun ikke helt klarer å leve i nuet.

Ligger løsningen i København hos Pia? Pia og hennes venner, spesielt Hans, ble romanens utfordring for meg. Jeg liker ikke Pia. Det betyr at forfatteren har skrevet en karakter som jeg ikke er likegyldig til og det er en styrke – naturligvis. Det jeg ikke helt klarer å forstå meg på er Karoline og Pia sitt forhold. Ut fra det Karoline gjør og ser tilbake på klarer jeg ikke å forstå hva Karoline ønsker å oppnå i København. Jeg synes derfor at mange av scenene fra Københavns sitt uteliv blir hakket for kjedelig fordi jeg sitter egentlig og lurer på hva er det Karoline egentlig gjør der.
——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget mot en ærlig omtale.

Den ærlige bedrageren av Tove Jansson

Jeg har lest to bøker av Tove Jansson.

Jeg elsker Sommerboken, en vidunderlig melankolsk skildring av forholdet mellom et barnebarn og en farmor.

Så var det romanen Rent spill som jeg følte jeg ikke forstod.

den ærlige bedragerenNei. Det er feil.

Jeg har nå lest tre bøker av Tove Jansson. Den tredje synes jeg ikke var noe særlig.

Den ærlige bedrageren handler om to svært forskjellige kvinner. Anna Aemelin som er en velstående forfatter bor i et hus som kalles kaninhuset. Katri, en ung og brutalt ærlig kvinne, flytter etter hvert inn til Anna sammen med broren sin Mats og en svær hund og tar over kontrollen over husholdningen. Boken kretser rundt hvem som bedrar hvem.

Det var ikke bare det at jeg ikke likte boka. Jeg synes ikke den var god skrevet heller. Mye av teksten føles unaturlig, jeg vet ikke om det var ordstillingen men jeg måtte ganske ofte lese flere av setningene høyt for å skjønne de. Det var setninger jeg rett og slett ikke forstod. Meningen forsvant i en mengde sammensatt ord som virket tilfeldig satt sammen. Kanskje var det oversettelsen? Vanskelig å si. Det er forøvrig en del skrivefeil også.

Jeg oppfatter heller ikke noe særlig stemning, ingen intensitet i forholdet mellom Katri og Anna. Historien blir platt, jeg klarer ikke å forstå hvorfor Katri gjør som hun gjør og det gjør at leseopplevelsen føles litt meningsløs.

Jeg er ikke ferdig med Tove Jansson. For en tid tilbake fikk jeg anbefalt hennes noveller av den finsk-norske bokbloggeren Reeta. Kanskje det blir neste gang blir det en novellesamling?
——–
Boka er kjøpt selv.

The Blessing av Nancy Mitford

the blessing

Kjære Nancy Mitford,

Det er ei stund siden sist jeg skrev til deg. Nå har jeg lest romanen din The Blessing og følte det var på tiden å ta frem penn og papir. Så her jeg igjen – jeg vet liksom ikke helt hvilken vei jeg skal bøye meg.

The Blessing har ligget i bokhylla og godgjort seg ei stund. Og nå er jeg faktisk litt trist, trist fordi jeg nå ikke har denne leseopplevelsen til gode. Det er godt jeg har flere bøker av deg liggende her hjemme selv om jeg tror det blir vanskelig å toppe denne.

Jeg synes måten du stiller deg litt på sidelinjen og ser på det anglo-franske vennskapsforholdet i The Blessing er utrolig god. Når naïve Grace flytter til hjemlandet med sin franske ektemann, aristokraten Charles-Edouard, får du frem forskjellene mellom Frankrike og England. Ja ikke bare forskjellene, men også likhetene – og ikke minst fordommene. Veldig moro blir det når du blander inn amerikanerne. Jeg tror ikke jeg har tar mye feil når jeg tenker at du har fått mye inspirasjon av å se rundt deg. Både i London men også senere når du bodde i Paris.

Da jeg leste The Blessing måtte jeg stadig ta meg i å tenke på at handlingen egentlig var satt 50 år før du skrev den. Historien om Grace, Charles-Eduoard og deres blessing, sønnen Sigi, er en tidløs beskrivelse av det aristokratiske liv. Ja, om man ser bort fra amerikanernes frykt for russiske kommunister som gjør at man husker at handlingen er satt i mer moderne tider.

I samfunnslag hvor personers hovedaktivitet er å holde på sin plass, og kanskje klatre litt lenger opp, uten å ha en (tradisjonell) jobb vil det bli mye drama. Av og til har jeg lyst til å le litt av karakterene dine, for jeg må innrømme at du ikke alltid lager karakter man får lyst til å trykke til sitt bryst. Noen er vittige, andre stokkdumme eller fordomsfulle, men likevel så blir det aldri for mye. Du får frem at tross alt handler de slik de tror er best – og det er vel noe vi alle gjør?

Jeg bøyer meg altså, i vinden, i støvet og i hatten, for nok en strålende roman fra din penn. Du skal forøvrig ikke se bort i fra at du hører fra meg igjen.

Vennlig hilsen
Karin
——–
Boka er kjøpt selv. Jeg har også skrevet om romanene Wigs on Green, Pursuit of Love, Love in a Cold Climate, Don’t tell Alfred, brevsamlingen The Bookshop av 10 Curzon Street og biografien Nancy Mitford av Selina Hastings. Ja jeg er fan. Og jeg skrev på den forrige bloggen min at om du ikke har lest noe av Nancy Mitford bør du skjerpe deg og det mener jeg enda. Virkelig.

Dagbøker i stein

dagbøker i steinNår vi tenker på fortiden, har vi en tendens til å gå ut fra at folk var enklere i sine funksjoner den gangen, og at de var formet av grunnleggende krefter som ikke kunne fjernes eller reduseres. Vi tar det for gitt at våre forfedre var gjennomsyret av hensikter som var langt renere enn dem vi har nå for tiden, og at de var i stand til å konsentrere seg dypere om en ting av gangen – vi tror for eksempel at vitenskapsmennene i tidligere tider bedrev sin forskning med ufravendt «oppslukthet», og at kunstnerne arbeidet i flammen fra en eller annen evigvarende «inspirasjon». Men ikke noe av dette er sant. De som kom før oss, var akkurat like egensindige og uansvarlige og usadige i sine lengsler som folk er i dag. Den minste bris, enten den er seksuell eller psykologisk – til og med en virkelig bris, som bærer med seg oppfriskende oksygen og energi- har kraft nok til å avspore oss.

Jeg leser Carol Shields gjennombruddsroman Dagbøker i stein for tiden. I fjor leste jeg Kjærlighetens republikk som jeg ble vilt begeistret for. Jeg må innrømme at Dagbøker i stein som jeg fikk i bursdagsgave i fjor er hakket hvassere. Vi møter Daisy Goodwill som blir født i 1905 og får fortalt hennes historie. Romanen er en slags (selv)biografi hvor hun tar utgangspunkt i forskjellige hendelser gjennom livet.

Jeg har ikke kommet så langt men jeg er allerede ganske bergtatt. Fortelleren blir ofte fort avsporet, slik som i eksempel ovenfor, men det som beskrives er enten veldig levende eller til ettertanke.  I første kapittel blir Daisy født og vi får fortalt ganske billedlig om den store moren som står på sitt varme kjøkkenet og føder uten å være klar over det. Samtidig bli vi introdusert for faren, naboer og nabolag. Alt dette skjer uanstrengt, som leser blir vi bare med videre.

Jeg må innrømme at jeg sjeldent blir overrasket når jeg leser i disse dager – og desto mer gledelig er det å ikke vite hva som skjer på neste side. Dagbøker i stein er en bok jeg tror er fort kort, selv om jeg ikke er kommet halvveis enda.

Balanse av Thorvald Steen

Jeg ble liggende og lytte til hjerteslagene mine. Hvor mange har jeg til rådighet? Hvor stort er forrådet jeg tærer på? Hvordan vil de siste slagene være? Som en lyspære som lyser så vidt? Der glødetrådene støter uregelmessig sine siste glimt, for så å blafre hektisk opp, og endelig: krype sammen i mørket? Er det slik det er? Jeg kjente på pulsen i det venstre håndleddet.

balanseHmmmmm. Jeg har endelig fått lest romanen Balanse av Thorvald Steen. Romanen kom ut i 2012 og er en del av en trilogi, løst sammen satt sådan. Balanse kan egentlig godt leses uten å ha lest Vekten av snøkrystaller eller Det lengste svevet. Balanse står stødig på egne bein. Samtidig er de to første romanene så gode at de bør leses uansett.

Jeg-personen er syk, kroppen svikter på grunn av en muskelsykdom. Hans kone er død, deres eneste datter bor i Sør-Afrika. Han klarer ikke lenger å bo alene så han er plassert på pleiehjem med personer som er eldre enn han. Der må han være vitne til at kroppen fungerer dårligere og dårligere mens hodet fortsatt er på plass. Steens beskrivelser av en voksen mann som prøver å reise seg (bokstavelig talt) er vond. Det stikker litt, hva skjer med oss når kroppen ikke lenger fungerer? Å lese om personer som er hjelpesløse er ubehagelig, jeg tar meg i å tenke – hva om dette skjer med meg?

Finnes det en forfatter i Norge som har så klar og sår stemme i sine romaner som Thorvald Steen? Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hvorfor folk ikke leser mer av Thorvald Steen. Han skriver så bra.

Språket til Steen er presist, sårt og spesielt i Balanse så er det et godt strøk med humor. Likevel kommer bitterheten til jeg-personen frem, bitterheten til en mann som ser at det bokstavelig talt er en hel klode mellom han og datteren. Det må føles ekstra vondt å  føle at man ikke har muligheten for å prøve å gjøre godt igjen. Dette kommer godt frem når personalet på pleiehjemmet informerer han om at han har besøk, langveis fra. Skuffelsen innvending når han skjønner at det er en gammel venn og ikke hans datter, selv om han kanskje ikke trodde, kanskje ikke turde håpe på.

Å være syk i Norge i dag er ikke enkelt, å bli plassert med de som er eldre blir naturlig nok en belastning. Midt opp i ulykker, budsjetter og to-mannsrom møter vi (spesielt) en sykepleier. En av disse som jobber uttrettelig for at menneskene rundt seg skal ha verdige forhold. Så om ikke norske pleiehjem og kanskje norsk helsevesen er rosenrødt beskrevet, føler jeg litt at Steen hyller alle disse som hver dag gjør en utrolig viktig jobb.

Janicke på bloggen Jeg leser er likte også Balanse – og nevner blant annet de fine skildringene fra Oslo.
——–
Boka er kjøpt selv.

Mansfield Park av Jane Austen

Jeg har lyttet meg gjennom nesten 15 timer med romanen Mansfield Park av Jane Austen. Som alltid er det en leseglede å tilbringe tid med Austen sine verk, men jeg må innrømme jeg ikke er helt overbevist om at jeg forstår hva og hvor hun ville med historien om Fanny Price.

mansfield park

Denne engelske lydbokutgaven er lest av Frances Barber. Jeg likte innlevelsen, men personene var veldig karikerte. Av klassikere som dette finnes det alltid flere alternativer så sjekk om du eventuelt skal kjøpe lydfila på audible.co.uk

Ti år gammel blir Fanny Price sendt til tanten og onkelen for å bo der. Lady Bertram, Fannys tante, har gjort et betraktelig bedre giftemål enn søsteren og tar nå til seg Fanny for å hjelpe. På Mansfield Park bor Fanny sammen med Lady Bertram og Sir Thomas og deres fire barn som alle er eldre enn henne. De er ikke direkte slemme mot Fanny, men de passer på at hun alltid vet at hun ikke er en av dem. Den yngste broren i familien Edmund er den som tar seg av henne og deres vennskap er bokas røde tråd.

Åtte år senere er hele familien opptatt av giftemål og det sosiale liv, men Fanny har allerede skjønt at for henne finnes det bare en mann og det er søskenbarnet Edmund. Dessverre er han mest interessert i Mary Crawford som er på besøk i nabolaget.

Jeg stopper der. Mansfield Park er en innholdsrik roman, det skjer mye hele veien. Selv om rød tråd er Fanny og hennes følelser for Edmund, synes jeg at det er noen episoder og dialoger og noen av karakterene som er høydepunktene i boka, ikke boka eller historien i sin helthet.

Mrs. Norris er Lady Betrams søster og dermed også Fannys tante. Hun er nært knyttet til familien Betram og har mer enn et ord med i husholdningen. Hun er spiss, egoistisk (selv om hun mener hun aldri gjør noe for seg selv) og har svært bestemte meninger om Fannys oppdragelse og oppførsel. I hennes øyne må Fanny være svært takknemlig for at hun i det hele tatt får puste den samme luften som Betramsfamilien. Mrs. Norris søster er altså den pene, men svært bedagelige anlagte Lady Bertram. Hun er kun interessert i velstående og vakre mennesker og gjør som mannen eller søstren sier. Når Fanny utover i boka blir kurtisert av Mary Crawfords bror kommer hun med uttalelsen «what a beautiful familiy we are». Ja, for sannelig var ikke Fanny vakker også, det måtte bare en velstående beiler til for at de skulle se det. Mary Crawford er selve motstykket til den uskyldige Fanny. Samtidig ser vi at det bor mer i Fanny enn vi kanskje ville ha trodd, hun hadde mot til å si nei Henry Crawford flere ganger. Hun ser hans negative sider, mens de andre ser kun sjarmen og pengene.

Romanen viser så godt hvordan de privilegerte jobbet kontinuerlig med å holde de under seg på plass. Det både var og sikkert er hardt arbeid å utmerke seg sosialt. Mansfield Park viser så godt at det ikke alltid var lidenskap og kjærlighet som veide tyngst når giftemål skulle inngås, penger og posisjoner var også tunge faktorer. Fannys mor giftet seg hverken til den ene eller andre p’en og hennes liv ble ikke enkelt får vi vite.

Neste roman i Jane Austen-prosjektet mitt tror jeg må bli Emma. Jeg hadde tenkt å lese den, men jeg merker at romanene fungerer veldig godt i lydbokformat. Jeg koser meg godt med den ironiske stilen, karikerte personene og relasjonene.
——-
Lydboka er kjøpt selv.

Rakels bok av Sissel Værøyvik

Omfattende debutroman fra Sissel Værøyvik!

rakels bokDet finnes ingen kort måte å oppsummere handlingen på i Rakels bok så jeg referer til forlagets omtale på baksiden:

Foreldrenes dramatiske død bringer Ella fra New York hjem til Bergen for å gjøre opp boet etter dem. Den gamle villaen huser også en leieboer, den eldre kvinnen Rakel, som med sin særegne væremåte både frastøter Ella og vekker hennes nysgjerrighet. Snart blir hun dratt inn i fortellingen om et bemerkelsesverdig liv, et liv som har utspilt seg i flere land over mange tiår, siden Rakel som liten jente ble sendt som flyktning fra Bratislava til Norge for å unngå nazistenes jødeforfølgelser. Har disse to kvinnene noe å gi hverandre?

Handlingen er lagt opp etter en formel vi kjenner, i takt med en historie om Ella som utspinner seg i nåtid blir vi kjent med Rakel og hennes liv i Bratislava og senere i blant annet Bergen.

Rakels historie er både trist og spennende og det er definitivt hennes historie som bærer denne boka. Rakels liv er velskrevet, glir godt og uten for mye gjentagelser. Personlig finner jeg frempek som «det skulle gå mange år før hun så ham igjen» litt irriterende, men det har ingenting å si for selve historien.

Værøyvik har også noen ekstra fine setninger innimellom som jeg dvelte med, som i siste setning i dette avsnittet hvor ilden er et bilde på lidenskap mellom to personer i boka.

Hun vendte seg mot ham, og endelig løftet han blikket og møtte hennes. Hun kunne se skammen i øynene hans, den stumme bønnen. Men han hadde allerede krympet til ingenting, smuldret til aske foran øynene hennes.
Så naiv hun hadde vært. I rommet der ilden var blitt tent, ble den også slukket.

Ellas historie og kanskje spesielt oppførsel har jeg litt mer vanskeligheter med å svelge. Vi er i Bergen i 2009 og Ella er tilbake på barndommens stier etter mange år i New York, hun har hatt et vanskelig forhold til foreldrene sine hele livet. Jeg opplever spesielt første del av boka som både litt rotete og kunstig. Tre ganger på veldig kort tid får vi for eksempel vite at en onkel av Ella er inngiftet. Første gang sies det ganske subtilt, ved å nevne at tanten ligner på bestemoren. Så gjentas det at onkelen er inngiftet to ganger til på relativt kort tid. Ja, det er småting men det er irriterende og kunne godt ha vært luket ut av forlaget. Ella er også, spesielt i begynnelsen, en karakter jeg oppfatter som kunstig og distansert, spesielt i dialogene.

Historien som utspinner seg på 380 sider er ganske omfattende, forfatteren har mye på hjertet. Deler av denne historien vi leser kunne godt å ha fått en egen roman! For jeg må si at selv om jeg synes romanen kunne hatt en strammere regi så er det ikke tvil om at dette er en bra historie. Og jeg håper virkelig at Sissel Værøyvik har flere historier på lager for Rakels bok levner ingen tvil om at hun er god forteller.

Tine kalte den en fantastisk debutroman, mens Bokelskerinnen kaller debuten god og gripende.
——-
Boka er kjøpt selv.

Sanger til Willow Frost (Jamie Ford) og Attachments (Rainbow Rowell)

En kort samleomtale i dag. To romaner som ikke har så mye mer felles enn at forfatterne er amerikanske og at jeg likte historiene, men at jeg ikke helt klarte å svelge måten de ble fortalt på.

Attachments av Rainbow Rowell
attachments1999: Lincoln er ferdig med årene som evig student og har fått seg jobb hos IT-avdelingen hos en avis. Internet Security Officer er tittelen og en av arbeidsoppgavene er å overvåke de ansattes e-post. De ansatte vet godt at de ikke skal bruke e-post til privat snakk, men Beth og Jennifers ser ikke ut til å bry seg nevneverdig. Men i stedet for å gi venninene en advarsel ender han i stedet opp med å lese e-postene som går frem og tilbake. Og selv om han aldri har møtt Beth skjønner han snart at kanskje er litt forelsket i henne, men så er det det faktum at han strengt tatt vet litt mer om Beth enn hva hun aner….

Romantiske komedier i bokformat kan være bra og denne har en morsom tvist. Vi følger Lincoln i de fleste av kapittlene, mens vi blir kjent med Beth og Jennifer gjennom e-postutvekslingene. Lincoln er en fin fyr, men han har akkurat flyttet hjem til sin mor og vet ikke helt hva han vil. Han føler etter hvert et ganske stort ubehag ved å lese e-postene samtidig som han ikke klarer å slutte heller.

Første del av boka føles litt omstendig og jeg synes ikke helt at forfatteren klarer å sette noe særpreg på karaktene, spesielt på Lincoln. Vi får også høre om Lincolns store kjærlighet fra videregående, noe som jeg synes tar uforholdsmessig stor plass for å ikke ha noe særlig relevans for slutten.

Bokas høydepunkter er noen intense scener på slutten, Rowell er utrolig god på å beskrive de nære, fysiske relasjonene mellom personer. Den der intense, boblende stemningen når to personer som er tiltrukket av hverandre. Et eksempel på dette er samtaler der hver setning kan gjøre like stor skade som glede, samtaler der begge lurer på men ikke aner hvordan det hele vil fortsette.

Historien er ganske bra, men jeg synes den faller litt gjennom til tider. Attachments er forøvrig Rainbow Rowells debutroman. I disse dager er hun aktuell på norsk med den nydelige Eleanor & Park, en ungdomsroman fra 80-tallet som er en lavmælt, konsis og følsom bok. For å sitere meg selv altså. Sjekk forøvrig forfatterens herlige hjemmeside.

Sanger til Willow Frost av Jamie Ford
sanger til willow frostSanger til Willow Frost er Jamie Fords andre roman. Han ble verdenskjent med romanen Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt, som jeg sikkert er den eneste i hele verden som ikke har lest.

Den historiske settingen for denne romanen er både interessant og spennende, nemlig de kinesiske miljøene i Chicago på 20- og 30-tallet. Kinesisk-amerikanske William blir som ung gutt satt bort til barnehjemmet Sacred Heart i Chicago. Han har noen vage minner om moren, men har fått beskjed om at hun er død noe han ikke er overbevist om. Så får han se et bilde av en kjent sangerinne som kaller seg Willow Frost og William kjenner igjen damen, det må jo være mamma’n hans. William og ei vennine bestemmer seg for å rømme for å prøve å møte Willow Frost når hun skal opptre i Chicago. De klarer å finne sangerinnen og William får vite historien og hvem hans far er.

For det første, forfatteren klarer å styre unna klisjeer og klissete kjærlighetshistorier, men det blir tidvis litt mye drama. Historien er som fortelles er dyster selv om den har sine solskinnsdeler. Rammen rundt historien er også som nevnt spennende. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke ble engasjert, når Willow forteller sin historie til William (som er en ung gutt) føles ikke måten historien fortelles på realistisk. Ville man som mor ha fortalt alle disse detaljene til sin unge sønn? Jeg tror ikke det.

For andre omtaler av denne boka prøv Bokelskerinnen (likte det historiske aspektet, men falt litt av lasset underveis), Rose-Marie (synes den mangler litt nerve), Tine (synes den var fantastisk) og Bøker og bokhyller (kaller den grei underholdning).

Når jeg leser disse omtalene så føler jeg meg litt som strenge-Karin og jeg lurer på om jeg er for kresen. Ble jeg underholdt da jeg leste disse to bøkene? Definitivt ja. Jeg sier ikke at bøkene er dårlige, de hadde sine positive sider. Likevel kjenner jeg at jeg som leser krever litt mer og denne gangen fikk jeg ikke det.
——–
Begge bøkene er kjøpt selv.

Stoner av John Williams (lydbok)

Nydelig om hverdagsmenneske!

stonerRomanen Stoner kom første gang ut i 1965 og ble skrevet av amerikaneren John Williams. Romanen handler om William Stoner som blir født av fattige men hardtarbeidende bønder på slutten av 1800-tallet. Faren bestemmer seg for å sende han til universitet for å studere landbruk i håp at det finnes noe nytt som kan gjøre sønnens liv enklere. Under sitt andre studieår får Stoner øynene opp for litteratur og tar etter hvert en grad i engelsk litteratur. Han tar aldri over foreldrenes gård, men fortsetter med både en master- og en doktorgrad. Etter endt disputas får han fortsette på universitet der han studerte og blir der til han går av med pensjon.

Romanen handler om Stoners liv, med universitet som en ramme. Som ung forelsker han i seg i en jente som kanskje overraskende nok sier ja til hans frieri. De blir aldri lykkelig, de får et barn, men forholdet mellom far og datter blir aldri noe mer enn overfladisk. Jobbmessig sett når han aldri en professorstilling, i rettferdighetens navn legger han seg ut  med de som bestemmer.

Det høres kanskje kjedelig ut, jeg husker jeg angret i det jeg kjøpte lydboka. Dette måtte da unektelig være traurige greier? Jeg tok feil. Dette var utrolig nydelig om hverdagsmennesker.

De aller fleste av oss får ikke navnene våre i historiebøkene. De aller fleste av oss vil være glemt om to eller tre generasjoner. Vi finner ikke opp hjulet, blir ikke (stein)rike, vi realiserer ikke alle drømmene våre. Vi er. Vi er i våre liv med opp- og nedturer, men med aller fleste hverdager. Slik er det også med Stoner. Han er. Han gjør det beste ut av situasjonen slik den er, han dveler ikke ved fortiden og har ikke de helt store drømmene. Romanen føles veldig lite amerikansk, vi er langt unna den store amerikanske drømmen om en self-made man.

Nå er det egentlig ikke Stoner sitt liv som er det fineste med denne romanen – det er språket. John Williams skrev så utrolig flytende og så utrolig levende. Jeg hadde ingen problemer med å se for meg Stoner der han går over universitetsplassen i sine mørke og slitte klær. Han dømmer ikke, forklarer ikke, kun beskriver. Det gjør han enkelt, han bruker ikke store ord og vanskelig setninger, det er enkelt – men vakkert. Han forteller ikke alt, han tar for seg spesielle episoder, går i dybden. Jeg ser det hele for meg, stemningene er godt beskrevet, dialogene føles realistisk. Ja det er som  jeg har vært flue på veggen til et helt liv.

Jeg ble veldig engasjert i denne romanen, jeg merket at av og til gjentok jeg ord og setninger. Smakte på de rett og slett. Jeg lo når det var humoristisk og ble forarget over Stoners kone. Dette var en sann perle av en høreopplevelse, og jeg skal definitivt kjøpe papirutgaven også.
———-
Lydboka er kjøpt selv.