The Dogs and the Wolves av Irène Némirovsky

Jeg har gått tom for Irène Némirovsky på norsk. The Dogs and the Wolves måtte jeg lese på engelsk. Jeg har lenge vært skeptisk til å lese Némirovsky på engelsk – fordi de norske oversettelsene har vært  ypperlige. Jeg har skrevet tidligere at jeg har følt at jeg har lest bøkene på orginalspråket – det er ikke ofte det skjer.Når man leser omslaget på The Dogs and Wolves og ikke kjenner Némirovsky kunne man falle i fellen og tro at dette er en klissete kjærlighetshistorie. En historie om en ung pike og gutt som møtes igjen etter mange år. Némirovsky er ikke klissete, hun er alt annet enn klissete.

Ada vokser opp i Ukraina, i bydel der jødene er tolerert. I det minste på den ene siden av gaten. De er ikke fattige, men de hører heller ikke til eliten som bor øverst i byen. Der bor den jevngamle Harry med sine styrtrike familie. De har begge to det samme etternavnet Sinners og kommer fra samme familie, men i de siste generasjonene har pengene styrt de to familienes veier.

«Harry…. Harry… Harry…» she whispered.
She felt the same exquisite yet somewhat  painful pleasure she’d felt when she looked at the beautiful house and the sky. She spoke this strange, mysterious name, with its unique and noble sound, as if it were a kiss.

Ada bor kun sammen med sin far, hennes mor er død. Faren får etter hvert sin svigerinne til å komme og bo hos seg, hun har med seg to barn. Den vakre Lilla og den litt spesielle Ben. Adas tante er egentlig ikke noe særlig interessert i Ada, kun når hun kan brukes til et formål. Tanten tar etter hvert med seg de tre barna til Paris, spesielt etter at det blir enda vanskeligere for jøder å bo i Ukraina (som i Russland var det pogromer).

Ada klarer aldri å legge fra seg tanken om Harry og etter hvert som hun vokser til møtes de igjen. Da er Harry gift og de prøver begge å holde avstand, Ada er også selv gift.

Némirovsky sine skildringer av den byen de forlot er ganske sterk. Vi kjenner lukten, skitten og vi ser lysene fra øverst i byen. Redselen når byen renskes for jøder er tilstede, samtidig som de rike ikke blir rørt. Stive sosiale miljøer blir beskrevet med ubehagelige klær og vonde stoler, vi tenker at når handlingen beveger seg til Paris blir det bedre. Har ikke Paris alltid vært drømmen for alle?

Tantens store ambisjoner for sin datter Lilla faller i grus når hun oppdager at datteren egentlig er ganske så ordinær, sønnen bryr hun seg ikke om. Ada lever i sin egen verden, hun er kunstner og maler det hun husker. Hun husker livet fra Ukraina.

Némirovsky er aldri snill med sine karakterer, hun setter de opp mot hverandre. De moralske valgene de må ta er vanskelige, tidvis nesten umenneskelige. Det er ikke kun enkeltpersoner (karakterer) som ikke er gode, det er også omgivelsene, samfunn. Det ukrainske samfunnet som tillott pogromer og et særdeles lukket fransk samfunn – vi kan godt gjøre forretninger med deg men datteren vår får du aldri! Némirovsky kjente disse to samfunnene, familien hennes måtte selv flykte fra Kiev i forbindelse med Den russiske revolusjon og havnet tilslutt i Frankrike.

Jeg leser Némirovsky sine romaner og vet hva som skjedde utover i Europa på 30- og 40-tallet. Det gir en ekstra dimensjon i hennes romaner, hun selv døde i en konstrasjonsleir under krigen. Hun visste ikke hva som skulle skje med millioner av jøder under krigen, men det akkurat som hun vet at den nære fremtiden ikke bærer mye håp. I lys av historien gir det siste kapitlet en bismak, for en gang skyld vet vi dessverre hva som vil skje når siste side er skrevet.

Jeg liker (les: elsker) alltid Némirovsky sine romaner og fortellinger. Noe av grunnen til dette er hun yter motstand under lesingen. Jeg ble skikkelig irritert på henne under lesingen av The Dogs and the Wolves. Karakteren Ada er en av grunnene, hun er enkel men samtidig så vanskelig. Det virker for meg som om hun kanaliserer alle følelsene hun har til å gjelde Harry og i kunsten. Ellers så lever hun i sin egen verden, hun bryr seg ikke om mat. Jeg er praktisk menneske og tenker at ingen kan leve uten mat, så jeg blir irritert på Némirovsky fordi hun prøver å innbille meg at Ada ikke bryr seg om slike nødvendigheter. Samtidig blir jeg også irritert fordi hun får meg faktisk til å tro at Ada ikke bryr seg. Ben er et annet moment, som Ada er det vanskelig å få tak på han, han er for voldsom og for brå, og det er vanskelig å forstå hva som driver han. Og ikke minst, hva som driver Ada og han sammen. På et tidspunkt får jeg lyst til å rive boken fra hverandre så irriteret er jeg.

Vi snakker om ofte om skjebnen i samme åndedrett som romantisk. Denne historien er sannelig ikke mye romantisk, men lidenskap – det finnes det.

Jeg har skrevet om Némirovsky tidligere:
Jomfruene og andre fortellinger
David Golder
Sjelens herre
Storm i juni
Hett blod
——————————
Boka er kjøpt selv.

Reklamer