Barnemandag: Gode historier på film

Dagens barnemandag vil handle om de gode historiene på film. For noen år siden ble jeg introdusert til den japanske regissøren Miyazaki og hans Studio Ghibli. Miyazaki og Studio Ghibli har i mange år levert barn i alle aldre en rekke fantastiske animasjonsfilmer. Chihiro og heksene, Prinsesse Mononoke, Det levende slott, Porco Rosso, Nausicaä – Prinsessen fra Vindens Dal, Ariettas hemmelige verden…. Listen over filmer han har laget er lang og nå har hans sønn tatt over staffettpinnen.

For sju år siden trodde jeg at animasjonsfilmer var for barn og kun barn. Og hadde jeg ikke møtt samboeren min på et juleverksted hos ei vennine for seks år siden hadde jeg sikkert trodd det enda. Jeg startet med fine Min nabo Totoro og det tok ikke mange minuttene før jeg var solgt.

Min nabo Totoro handler om den fire år gamle Mei som flytter på landet sammen med sin storesøster og far. De ønsker å bo nærmere moren som er syk og bor på et sanatorium, vi snakker 30-tallet her. Mei er ei nysgjerrig jente og når storesøsteren går til skolen drar hun ut og utforsker skogen rundt huset de har leid. En dag følger hun etter noen dyr inn i den tette skogen og vips så havner hun ved siden av et stort sovende dyr. Slik er Mei sitt første møte med skogens konge Totoro som ikke kan sees av alle.

Som de fleste av Miyazaki sine filmer er også denne en blanding av realisme og fantasi. Historien om den lille familien som savner sin mor er naturligvis trist men optimistisk. Miyazaki er heldigvis ikke redd for å ta barn sine følelser på alvor. Og man er aldri tvil om hva karakterene i hans filmer føler. Tegnekunsten er stor, karakterene er levende, fargene er nydelig og alle detaljene gjør at det ikke gjør noe om man ser filmen for 50.gang. For det gjør man med barn i huset. Lyd er også viktig på film og her er det ingen skrål og store effekter, musikken som er lavmælt er med på å bygge opp om stemningen vi får gjennom bildene.

Selv om jeg ble, og fortsatt er, begeistret for Totoro så er min favoritt Kikis budservice. Tid og sted er som vanlig litt ubestemt, samfunnet vi møter er en god miks av Asia og Europa når det kommer til skikker og arkitektur. Kiki er heks og når hekser fyller 13 år må de flytte hjemmefra i ett år for å livnære seg selv. Kiki er freidig, hun setter avgårde på morens gamle sopelime for å finne en stor by ved havet. Byen finner hun og etter først å ha opplevd storbyens kalde skulder blir hun en kjent med en baker som gir henne husly. Kiki bestemmer seg for å starte et eget budservice, men det er ikke alltid like enkelt å være en 13 år gammel heks i en helt vanlig verden.

Ett av de beste trekkene i de Miyazakifilmene som jeg kjenner til er at de har sterke personligheter i hovedrollene – og de er jenter! Jentene er følsomme, unge, nysgjerrige og gode, samtidig som de også gjør feil. Ja, Mei, Kiki og Ponyo er bekjentskaper man har lyst skal vare. Deres karakterer er lysår fra Disneyprinsessene som vi småbarnsforeldre i dag kjenner så altfor godt (de er jo overalt!) og hvor variasjon kun er fargen på håret. Ikke misforstå meg, jeg liker Disneyklassikerne, de er basert på gamle historier som har levd mange år før de kom til Walt Disney Studios. Men når filmen er ferdig og det lykkelige paret har ridd ned i solnedgangen så er jo strengt tatt det eneste man husker at prinsessen var vakker.

Det gjøres ikke noe stort nummer ut av at de er jenter, det gjøres faktisk ikke noe stort nummer ut av de er barn heller. Barnefilmer har de siste årene også blitt (mer) populære hos de voksne også, men ler vi av de samme tingene, ser vi den samme historien? Miyazaki sine filmer er befriende fri fra voksenkommentarer som «la oss gå og lage boller på rommet ved siden av». Filmene jeg nevner her tar barn på alvor, de får utforske sin nysgjerrighet og kreativitet uten særlig vokseninnblanding. Jeg og tre-åringen ser det samme når vi ser filmene hans, vi ser barn som utforsker verden.

Ponyo på klippen av havet kom i 2008 og handler om gullfisken Ponyo. Hun har en sterk utferdstrang og havner i hendene til den lille gutten Sondre. Sondre tar vare på Ponyo og de blir gode venner, Ponyo elsker skinke, men han mister henne til havet igjen. Ponyo er fast bestemt på å finne igjen Sondre og bli menneske, men dette medfører naturligvis at havet gjør opprør.

Filmen foregår i nåtid og er den som har de flest realistiske hverdagsscener. Min favoritt er der Sondres mamma blir skikkelig irritert på faren som jobber på et skip fordi han må jobbe og ikke kommer hjem og hun derpå morser «dust, dust, dust» til han. Uansett.

Det magiske havet eller det skitne forurensede havet som Miyazaki poengterer ganske kraftig i filmen er alt annet en realistisk. Når Ponyo blir menneske blir det opprør av en annen verden, scenene er fantastiske, surrealistiske og det er spennende. Slutten kunne ha blitt en klisje, men det klarer de ved å holde seg til at det skjer et hell i uhell. Vi kan ha all verdens teknologi, men noe er større enn oss menneskene.

Jeg digger Ponyo, hun har fraspark. Tegnestilen er annerledes enn i de to andre filmen, den har ikke de samme nostalgiske detaljene. Detaljene er riktig nok der, her får man aldri følelsen av at det er spart på noe under produksjonen.

Dette er filmer jeg kunne ha bodd i. Jeg kunne tenkt meg å ha fått en klem av Totoro (eller gitt han en), tatt kattebussen med rottelys (episk), bodd i huset til den gamle damen som Kiki hjelper, spist en av bollene til bakeren Kiki bor hos eller hatt Ponyos evner.

Filmene finnes på DVD og Blue Ray, de som jeg har skrevet om her er alle dubbet til norsk og passer derfor barn i alle aldre. Og selv om det kanskje kan virke slik så er ikke dette innlegget sponset på noe vis. Jeg er bare en fan. Av gode historier.

Alf Prøysens herlige univers

Tilfeldigheter.

Jeg sitter og blar i en julebok med sanger og spør to-åringen om hvilke julesanger de synger i barnehagen. «Mus» er svaret. Ah, Musevisa tenker jeg og blar opp til riktig sang.

Når jeg trer inn i barnas herlige univers med alle disse sangene, bøkene og historie jeg selv vokste opp med slår det meg hvor mye Alf Prøysen har bidratt til vår kulturarv.

Jeg er knapt ferdig med Musevisa, når det ringer på døra (les: to-åringen sa nok etter tre vers). Mormor er kommet og med seg i bagasjen har hun en DVD med Musevisa og åtte andre Prøysenklassikerne. Det er Prøysen selv som synger, men alle sangene/historiene er animert.

To-åringen er fjetret, dette var bedre enn mors falske sang. Mor derimot, hun tenker at en dag skal hun lese litt mer av og om denne mannen som har satt sitt preg på den norske kulturarven.

Karin funderer på geografi og litteratur – og tenker høyt om en fin film

Under lesingen av Partisanens datter gikk tankene mine ofte til en film jeg så for noen år siden. Språkets hemmelig liv het den og takket være en sta vennine fikk jeg sett den på kino.

Jeg ville egentlig ikke se den. Jeg synes den hørtes treig ut og ville heller se noe annet. Så vi så noe annet, men da vi skulle på kino neste gang foreslo hun denne filmen igjen. Ok, tenkte jeg, da er det i minste min tur til å velge neste gang.

Språkets hemmelige liv er laget av Isabel Coixet og produsert av blant annet Pedro Almodóvar. Hovedpersonen i filmen er en ung jente som lever et rutinemessig liv i Storbritannia. Hver dag går hun på jobb, slår av sitt høreapparat, jobber og stempler seg ut igjen. Hun snakker ikke med noen og matpakken er den samme hver dag. Etter jobben går hun hjem. Av og til mottar hun et brev, disse blir lagt ulest i ryggsekken.

Fagforeningene er sterke på britiske fabrikker og Hanna som hun heter blir tvunget til å dra på ferie. Sjefen foreslår at hun skal dra til kysten. Hun gjør så og tar inn på et pensjonat. På et pub eller restaurant overhører hun en samtale. Utenfor byen ligger en oljerigg som ikke lenger er i bruk. Ikke alle ansatte har dratt derfra og en mann er hardt brannskadet. Hanna overrasker seg selv og melder seg til tjeneste, snart drar hun ut til oljeriggen.

Hanna tolkes av den kanadiske Sarah Polley, som spiller svært overbevisende. Mannen hun skal pleie er Josef, som spilles av Tim Robbins. Josef er en middelaldrende ungkar, en lun mann som ikke nødvendigvis har fart god med sin følelsesmessige side.

Hanna og Josef, hun døv og han blind, starter et falmende vennskap og etter hvert kommer Hanna sin grusomme historie frem. Josef sine sår gror, mens Hannas blir åpnet opp sammen hennes historie.

Hanna er flyktning fra konflikten(e) i det tidligere Jugoslavia.

Og det er her Partisanens datter kommer inn (ah, endelig tenker du). Tidligere Jugoslavia var et stort land og konfliktene som utspant seg fortrinnsvis på 90-tallet ligger nær opp til vår egen tid. Men hvor ofte leser vi egentlig litteratur fra dette området?

Altfor sjeldent om jeg kan snakke for meg selv.

Men først skal jeg gjøre ferdig historien om Hanna og Josef og de andre på oljeriggen. De har alle sine historier. Vår egen aldeles fabelaktige Sverre Anker Ousdal er sjef på plattformen, han kan ikke gå i land. Julie Christie dukker også opp, som den høyst reelle, danske legen Inge Genefke, som du kan lese mer om her.

Da filmen var ferdig, rulleteksten over hadde jeg kun en tanke- jeg ønsket å se den igjen. Filmen har sett seg og frem til i dag er det få, om noen, filmopplevelser som kan måle seg med denne.

For noen år siden var jeg ferie i Kroatia og jeg fant ut at jeg virkelig ikke hadde lest noe litteratur fra dette landet. Ei heller fra nabolandene. Jeg leste til tilslutt Ivo Andric som fikk Nobelprisen i litteratur i 1961. Konsulene het romanen. Hans mest kjente roman er Broen over Drina. Den har jeg ikke lest.

Tidligere Jugoslavia består nå av landene Kroatia, vis kyststripe har blitt et  yndet ferieparadis for nordmenn, Slovenia, Bosnia Herzegovina (som vi hører om en gang i året og det er når Melodi Grand Prix kommer på døren), Montenegro, Makedonia (ja, det offisielle navnet er mye lengre), Serbia og Kosovo, som Norge anerkjenner som suveren stat.

Kjenner du noen forfattere fra disse landene?

Dubravka Ugrešić er eksilkroater. (Minst) to av hennes to romaner Museum for betingelsesløs overgivelse og Smertens ministerium er oversatt til norsk. Dissehar jeg lest, om enn ikke forstått. Ugrešić er ei smart dame, jeg har tidligere skrevet  at jeg ville ha vært redd om jeg skulle ha sittet ved siden av henne i et middagsselskap.

Så er det temmelig blankt. Om jeg (i en slags raushet) utvider det geografiske området til Balkan er det fortsatt temmelig blankt.

Rose-Marie redder meg derfor litt ut av denne knipen. I forrige uke skrev om hun om den albanske forfatteren Ismail Kadare og hans roman Tre sørgesanger fra Kosovo. Både navnet på forfatteren og romanen er notert.

Oftest når jeg skal velge bøker handler det om valgets kvaler. Hvilken norsk samtidsforfatter skal jeg bryne meg på? Hvilken av de engelske forfatterene som er trykt opp igjen i forlaget Persephone skal jeg lese nå? Hvilken amerikansk spenningsforfatter frister mest?

Jeg har lyst til å utvide min lesehorisont. Jeg har lyst til å sukke foran bokhylla og tenke – «hmmmm, hva slags forfatter fra Makedonia eller Kroatia skal jeg lese denne gangen?»