Barnemandag: Bergtatt – Portvokteren

Ukens barnemandag handler om en ny norsk fantasyserie for barn. For andre barnemandager – ser her.

Det skrives og utgis mye fantasy i vårt land i disse tider. Det gleder et lesehjerte, spesielt når flere av bøkene som kommer ut er beregnet på de yngre leserne. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg innbiller meg at gode fantasyfortellinger kan være på med å skape ekstra gode lesestunder. Det er en egen lesemagi å bli tatt med inn i helt nye univers.

Bergtatt portvokterenEn av de siste tilskuddene på den voksende fantasystammen i Norge er Martin Fyrileivs debut Bergtatt – Portvokteren, en bok som i følge forlaget passer for barn fra 10 år. Ja, også sånne som meg da, som liker gode historier uansett hvem de er beregnet på. Boka er første del av en trilogi.

Einar har det ikke greit på skolen, han har ingen venner og blir mobbet av de andre. Faren er også fraværende, stadig ute på natten uten noen særlig gode forklaringer. En dag blir naboen Aslaug funnet død, drept av et rovdyr. Einar er ikke helt overbevist så han tar seg inn i huset til Aslaug. Der finner han en portal i kjelleren, en portal som tar han inn i en forrykende verden under Jotunheimen med blant annet dverger og troll.

Historien om Einar er en ganske klassisk fantasyhistorie, men utgangspunktet med norsk folketro er spennende. I begynnelsen av turen er Einar sammen med dvergene Ivalde og Fjaler:

«Det er lenge siden det er var troll på denne siden av Ginnungagap,»mumlet Ivalde. «Det er ikke normalt».
«Vi må til bunns i dette… Troll skal ikke forlate fjellet for å bergta mennesker».
Einar kjente at øyelokkene gled sakte igjen. Samtalene mellom dvergene ble lenger og lenger borte.

Som så mange helter før han finner Einar ut at han er laget av tøffere materiele enn han kanskje i utgangspunktet trodde. Einar følte seg nok ikke som en helt når han entrer en ukjent verden, men gjennom en rekke utfordringer vokser han med oppgavene, og som vi voksne liker å si, han finner ut hva som er viktig i livet. Forfatteren gjør ikke noe nummer ut av dette og lar handlingene tale for seg. Noe rusk i maskineriet er det, noen ord som gjentas for ofte her og der og det går litt fort på slutten.

Forfatterens bror, Andreas Fyrileiv, har illustrert boka. Disse tegningene utfyller historien veldig godt. Verdenen under Jotunheimen er godt beskrevet, men det kan ofte være vanskelig få med seg dimensjonene, hvor stort det er og hvor langt de går (at de skal bli slitne to ganger i løpet av turen sier egentlig ikke så mye). Tegningene viser oss litt uten å røpe for mye og det liker jeg.

Hos Bokelskerinnen kan du lese et intervju med forfatteren og hos Mari på bloggen Flukten fra virkeligheten kan du lese hennes anmeldelse av boka.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Advertisements

Havet i enden av veien av Neil Gaiman

Havet i enden av veien trengte to sjanser.

gaimanDa jeg var ferdig med siste side skjønte jeg rett og slett ikke hvorfor jeg lot den ligge i tre uker etter å ha kjempet meg gjennom de første 60 sidene. Jeg vil ikke røpe så mye hva den handler om, så her er forlagets vage, men likevel beskrivende omtale:

Begravelsen er over og mannen midt i livet kjører til det som en gang var barndomshjemmet. Plutselig vekkes minner til live. Minner om en barndom full av magi, svik og tragedie. Men også om tre generasjoner uforliknelige kvinner, der den eldste hevder å erindre Det store smellet og den yngste forteller en forundret, sju år gammel gutt at dammen i enden av veien faktisk er et hav.

Gutten på sju blir venner med jenta som er noen år eldre. Det har hun vært i en evighet. Å trå inn på deres gård er som å trå inn i en annen verden, det er en annen verden. Når mannen erindrer noen helt spesielle dager i hans barndom har jenta med et hav i enden av veien stor plass.

Jeg brukte de første 60 sidene på å ikke bli engasjert. Ikke bevisst, det er noe jeg sliter med i fantasybøker fra tid til annen, jeg føler at jeg blir stående utenfor å se på det hele i stedet for å være der. Heldigvis skjedde det noe da jeg tok opp boken på nytt. Kanskje jeg den gangen var klar for å dra ut på eventyr med gutten?

Som voksen liker vi å tro at vi blir formet av det som skjedde med oss i barndommen, men hvordan ville vi ha opplevd det samme som voksen?

Gaiman tar oss med inn en magisk verden, en slik verden han er aller best på å lage. Surrealistisk, morsom og gjenkjennbar, men også grotesk. Fordi det er jeg-et i romanen er en gutt på sju år er det få mentale hindringer (a la hvorfor skjer dette, dette er ikke logisk) for at vi lesere skal bli med inn i denne verden. Gaiman er også så rutinert at han forklarer ikke alt som skjer. Jeg synes det er herlig når forfattere har god tro på oss lesere til å fundere på og fylle ut hullene selv. Noen av delene av boka er som et fyrverki av magisk oppvisning, mens andre deler handler om en ung og ensom gutt. Best er det når disse to møtes.

Språket er vidunderlig og stilsikkert. Enkelt også, av og til er det nesten som man lurer på om man leser en barnebok. Havet i enden av veien er ikke en barnebok, men en bok for voksne som har hatt en barndom.

Les også omtale av boka på blant annet bloggene Karis bokprat og Knirk.
———
Boka har jeg fått i gave.

Broken Homes, The Green Mill Murder og Blood and Circuses – urban fantasy og krim fra 20-tallet

Broken Homes er den fjerde boka i urban fantasy-serien Rivers of London hvor vi møter politibetjenten Peter Grant i London. Grant er en ung politimann som tidlig i serien finner ut at han har magiske evner. Nå arbeider han derfor i en bitteliten seksjon som ikke er plassert på Londonpolitiets formelle organisasjonskart. I herskapsboligen the Folly bor han blant annet sammen med sin sjef og hushjelpen Molly. En rød tråd i de siste bøkene om Grant  er at de vært på jakt etter en gruppe med magikere som kalles little crocodiles og da spesielt en magiker som går under navnet  the Faceless Man.

brokenhomesRivers of London er en serie som bør leses kronologisk, spesielt med tanke på utviklingen til flere av hovedpersonene i serien. Når det er sagt så føler jeg nå at forfatteren Ben Aaronovitch har funnet en formel, etterforskning og en påfølgende eksplosjon som gjør at Grant blir mindre og mindre populær hos det ordinære politiet. Broken Homes er intet unntak, bortsett fra at den ikke hadde en særlig spenningskurve forut for eksplosjonen. Faktisk satt jeg der på slutten av lydboka og lurte på om jeg skulle gidde å fortsette med denne serien da vi får en overraskelse som er så stor at man ikke kan snu!

Jeg tar meg ofte i å si at dette er bøker jeg koser meg med og da kan det kanskje høres ut som at dette er bøker som er nettopp koslige. De er ikke det, men jeg-personen i historien Grant er en ganske jovial person og oppleseren på den engelske lydbøkene Kobna Holdbrook-Smith gjør en utrolig god jobb, nesten litt for god. De makabre detaljene har en tendens til å gå meg litt hus forbi. Humor er det også ganske masse av og ja, jeg tror bare jeg liker utrolig godt hvordan Grant/Holdbrook-Smith/Aaronovitch forteller en historie. Første bok i serien heter nettopp Rivers of London og jeg anbefaler deg å starte der om du er interessert.

For litt siden startet jeg på serien om Prhyne Fisher aka Miss Fisher, en (engelsk) adelig privatdetektiv i Melbourne i slutten av 20-årene. Nå har jeg lest bok nummer fem og hørt bok nummer seks i serien også. Forfatteren Kerry Greenwood skriver fortsatt på serien, jeg tror bok nummer 20 akkurat kom ut.

thegreenhillmurderI The Greenhill Murder blir Phryne Fisher vitne til et mord når hun er ute og danser. Etterforskningen bringer henne langt ut i den australske ødemarken. Jeg har alltid vært fascinert av distansene i Australia og i denne boka forserer Fisher ganske mange av mil for å finne løsningen på en mordgåte og forsvinningsgåte. I hver bok tar Greenwood utgangspunkt i et miljø hvor mordet har skjedd. I denne boka kommer vi litt inn i et danse- og jazzmiljø, i tillegg til at vi drar ut på landsbygda hvor alle lever lykkelige. Mordmysteriene kan virke overfladiske, men personene som er involvert kan være ganske ufyselige. I denne boka tror jeg nesten Fisher blir overlistet og mye av det som kommer frem er ganske dystert.

blood and circusesI Blood and Circuses går Phryne Fisher undercover – i et sirkus! Hun blir oppsøkt av noen gamle venner (les: en gammel elsker) som ber henne om hjelp slik at deres arbeidsplass ikke skal forsvinne. Fisher kjøper derfor noen gamle filler og forlater sitt komfortable hjem for å underholde. Sirkuslivet er hardt og ikke så rent ufarlig heller, om de ikke var for de resterende 14 bøkene i serien hadde jeg nesten blitt litt bekymra for Phryne Fisher.

Jeg liker tanken med at forfatteren tar Phryne Fisher inn i en ny setting eller et ny i miljø i hver bok, vi lærer ganske mye om frøken Fisher på den måten. Etter et par dager i ødemarka konkluderer hun definitivt med at hun er et bymenneske, mens i sirkusmiljøet må hun prøve få finne tilbake til hvordan det var å være fattig. For meg virker det også som Greenwood er dyktig på research, detaljene krydrer historien og gjør det hele levende.

Jeg merker at jeg er ikke like engasjert i alle bøkene om Phryne Fisher, sirkushistorien ble litt for lang, hadde for mange tilfeldigheter som jeg følte ikke hang sammen — og nei, sirkuslivet har egentlig aldri fenget meg noe særlig. Jeg merker også at jeg synes kanskje det er enklere å lese bøkene, jeg leste The Green Mill Murder som ebok og det er enklere å få med seg alle de små kuriositetene. En del av bikarakterene i bøkene om Phryne Fisher er faste og jeg anbefaler også de som er nysgjerrige i denne serien i å starte med første bok. Ja, jeg vet. Jeg er kronologikroniker.

Du kan leser mer om Phryne Fisher her og Peter Grant her.
——-
Alle bøkene nevnt i omtalen er kjøpt selv.

Odinsbarn av Siri Pettersen (Ravneringene 1)

Hva kan jeg si om denne boka som ikke allerede er sagt av Min lille bokverden, Bokstavelig talt, Solgunn, Støvkorn, Mettemor, Bøker og bokhyller og Siljes skriblerier? Forfatteren Siri Pettersen har skrevet en romandebut som vekker begeistring i alle landets kroker og jeg kan bare si en ting. Jeg søker herved medlemsskap i koret av begeistrede stemmer, for dette var en roman som var verd å lese.

odinsbarn

Forfatteren har selv designet omslaget. Et omslag som vokser og vokser med boka.

Odinsbarn handler om Hirka. Hirka bor i en verden hvor vi mennesker er myte. Hvor vi er menskr, odinsbarn og hvor det herker en frykt for at noen skal komme gjennom porten uten hale.

Hirka er haleløs. Hennes far har fortalt henne at en ulv har tok halen hennes da hun var ung, arret beviser dette. Faren og Hirka er bor i utkanten av landsbyen, de har ikke alltid bodd der. De har flyttet rundt ofte. Faren lager medisiner av blomster og urter, de er godtatt men ikke inkludert.

15 vintre får Hirka vite at hun aldri har hatt hale. Mens alle jevnaldrende forbereder seg til Ritet, hvor de skal favne og vise hvor stor Evna er i dem, raser Hirkas verden sammen rundt henne. Hun er jordblind, kan ikke favne og er et menskr, en som alle frykter. Råta.

«Ulvene….» Hun svelget. Fikk ikke fram ordene. «Ulvene tak halen min. Du sa….».
«Hva i Slokna skulle jeg ellers gjøre?»
«Men arret….» Hirka kjente klumpen i halsen vokse til den gjorde vondt.
«Jeg lagte et arr, jente!» ropte far, som om det var hennes feil.
«Jeg skar spor eter temmer i ryggen din. Det var ingen enkel jobb. Det måtte se virkelig ut. Og du skreik. Du kunne vekket halve byen.

Rime er barnebarn av Ilume, et av Rådets medlemmer. Rådet som bestemmer og «vokter sannheten». Rime og Hirka har lekt sammen i mange år, nå er Rime tilbake i byen og Hirka må søke hjelp. Men Rime har sine egne planer for fremtiden og de er ikke i samsvar med Ilumes planer for barnebarnet. Kan Hirka og Rime hjelpe hverandre?

Universet i Odinsbarn er omfattende og det tar tid å komme inn i boka. I de første 50 sidene av litt over seks hundre slet jeg litt med å komme inn, jeg sirklet litt rundt portene kan man si. Så løsnet det og som med alle gode bøker, slutten kom altfor fort.

Den største styrken og det som gjorde leseopplevelsen for meg var at jeg aldri skjønte hvor veien ville gå. Hirka har ikke ut uttalt mål slik som vi ofte kjenner til i fantasyromanenet, hun er ikke ute etter å være heltemodig. Hun vil leve i den verden hun kjenner til, men hun vet ikke hvordan. Det er derfor et jevnt driv utover boka, definitivt handlingspreget samtidig som vi blir godt kjent med samfunnet. Vi får de små detaljene presentert i et grundig og gjennomarbeidet språk. Jeg synes navnene på personene, stedene og på handlinger viser at forfatteren ikke er redd for å skape et nytt litterært univers.

Boka er utgitt som ungdomsroman og under sjangeren fantasy. Dette er ikke en bok for kun ungdom som liker fantasy, det er en bok for alle fantasyfans i alle aldre OG for de som liker en veldig god historie. Les!

Og slutten? Vi kan si det slik, uansett når oppfølgeren i trilogien Ravneringene kommer så er det lenge å vente til. Jeg gleder meg til neste bok.

Intervju med forfatteren hos Bokelskerinnen.
——
Jeg fikk tilsendt et lese-eksemplar av forfatteren og forlaget. Uansett kommer jeg til å kjøpe minst to eksemplar av denne boka for dette er årets julegave fra meg. I fjor var det Eirabu. Kult med norsk fantasy.

 

Bøker andre har snakket om: Motpaven og Another Fine Myth

Jeg liker å få tips eller å lese om hva andre liker. Veldig godt faktisk. Men det er ikke alltid jeg tar tipsene til meg, ofte blir de kun lagret på «harddisken» til en senere anledning.

motpavenMotpaven av Robert Rankin leste jeg først om på Bokstavelig talt. Jeg ble ganske nysgjerrig på boka. Senere blogget Silje om boka boka også – så boka havnet ganske fort i mine bokhyller.Science fiction er en sjanger jeg ikke altfor ofte beveger meg inn i  og når jeg så gjør er det alltid med ambivalente følelser. Denne romanen er veldig annerledes enn de få romanene jeg har lest hvor det har vært stjernekriger og tidshopping som jeg aldri har skjønt noe særlig av. Bokas handling foregår i Bentford, en litt sliten del av London. På puben The Flying Swan møtes de to kompisene Pooley og Omally til en pint ganske ofte og hvor deltidsbartenderen Neville står bak disken. Fnis. Det er akkurat det som er litt morsomt med denne boka, deltidsbartenderen som alltid er tilstede, likevel blir det med deltid nevnt. Hele boka er helt absurd, i begynnelsen var det vanskelig å se en rød tråd, men dette tok seg litt opp. Jeg synes de siste 100 sidene definitivt var de beste, da jeg fikk følelsen av «at det skjedde noe». Boka er forsåvidt ikke metta av handling, men det skjer små og underlige ting hele tiden og den er også morsom. Ikke sånn hysterisk morsom, men mer humrende morsom over karakterer og karakteristikker og et språk som får frem poengene ganske godt.

Det er (dessverre!) ikke ofte at det blir gitt ut bøker innen science fiction på norsk, men det lille forlaget Vendetta prøver å rette på dette. I år gir de ut seks klassiske SF-bøker. Blant disse er den aldeles utmerkede Enders spill, en av de beste bøkene uansett sjanger som jeg har lest (hørt). Jeg tror jeg også har lest Den evige krigen av Joe Haldeman, en gang da jeg var uten lesestoff langt inni en skog i Venezuela og det eneste jeg hadde tilgjengelig var en slitt paperback av Haldeman som svogeren min var ferdig med. Uansett, jeg synes det er utrolig bra at bøker innen denne sjangeren også blir oversatt til norsk. Vi som leser på engelsk har lett for å glemme at ikke alle synes det er greit, i tillegg til at dette er en sjanger som kanskje kan friste flere gutter til å lese mer.

Apropos lesende gutter, eller menn da, eller hørende menn om jeg skal være helt spesifikk. Jeg har en samboer som er helt hekta på lydbøker og han kommer stadig med anbefalinger. Oftest innen fantasy- og science fiction og jeg må innrømme at jeg ikke alltid er like lydhør. Denne gangen ble jeg narret av av stikkordene young adult og varer kun sju timer. Jeg så for meg et enkelt trekantdrama, tenåringsfølelser og glinsende vampyrer eller rufsete varulver eller hva det som nå er på moten. Eh, nei. Burde kanskje skjønt det ut fra hvem som anbefalte boka…

Another Fine Myth er skrevet av Robert Lynn Asprin og er første boka i serien Manother fine mythyth Adventures, men den er avsluttende og kan godt leses eller høres alene. Skeeve er hovedperson og han går i magikerlære hos trollmannen Garkin uten at han egentlig har lært noe i løpet av de syv månedene han har vært der. For å sette en liten «støkker» i Skeeve tilkaller Garkin en demon, men sammen med han kommer også en leiemorder. Garkin og leiemorderen blir drept – og Skeeve blir med demonen Aahz ut på eventyr.

Lydboka er lest inn av Noah Michael Levine – og for en oppleser. Han er fantastisk! Om man ikke visste ville man kanskje tro at det var et kobbel av skuespillere som leste inn denne serien, men det er bare en person. I utgangspunktet hadde jeg nok funnet denne boka litt kjedelig, men med Levine som oppleser får den en ny dimensjon.

Jeg oppfatter boka litt som en parodi på sjangeren, men jeg tror egentlig ikke det er ment sånn. Skeeve og Aahz havner stadig i trøbbel, men de kommer ut av situasjonene uten at de blir for halsbrekkende. Uvanlig nok er boka også ganske morsom (for sjangeren), vittig og dialogene er de beste. Jeg synes boka mangler en rød tråd og at  radarparet bare «dilter hit og dit», samtidig som jeg kanskje tenker at det er meningen. Nåja, det er spennende med nye bøker. Jeg gir meg etter den første boka, men samboeren min er på bok nummer åtte så om jeg vil ha et gjensyn med Skeeve og Aahz og ikke minst; Levine ligger alt til rette for det.
——-
Begge bøkene har vår husholdning kjøpt selv.

The Passage av Justin Cronin – bestselger og murstein

thepassage

Oransje! Lett å finne i bokhylla!

I 2010 kom det ut en liten murstein i USA. The Passage er på nesten 800 sider – og om den ikke tok USA med storm så har den blitt behørig omtalt og rost. I min utgave er det ikke mindre enn seks sider med rosende omtale fra aviser, magasiner og nettsider sitert. Jeg var veldig spent på om boka kom til å leve opp til alle de gode omtalene.

Vi er i en nær frem tid. Ikke lenger unna enn at faksmaskiner fortsatt eksisterer, dog så langt unna at en av Bush-tvillingene har blitt guvernør i Texas. Spesialagenten Wolgast jobber for forsvaret og henter fanger ut fra death row. De føres til et laboratorium hvor doktor Lear jobber med materiale som vil endre hele det amerikanske kontinentet. En dag får Wolgast beskjed om å hente en seks år gammel jente; Amy. Dette treffer en nerve i Wolgast som selv har mistet et barn. De rømmer, men kommer seg ikke unna. På laboratoriumet utspiller det seg worst case scenario og ikke lenge etter så er har et et dødelig virus spredd seg og hele det amerikanske kontinetet er rammet.

Cronin hopper så 90 år fremover i tid. I en liten koloni har en gruppe mennesker bygd opp et nytt samfunn. Kolonien kalles First Colony og sakte, men sikkert har de bygd opp et stabilt samfunn. Hovedfienden deres er de infiserte, the virals, som er vampyrlignende skapninger som herjer rundt i landet. En dag blir en gruppe mennesker fra kolonien angrepet når de besøker en død by og en av mennene blir reddet av en ung jente. Den unge jenten er ingen ringere enn Amy som nå er 14 år. Ikke lenge etterpå dukker hun opp utenfor kolonien….

….. Og det er der romanen egentlig begynner. Sånn ca 400 sider ut i boka. Likevel kan jeg ikke si at den første delen var kjedelig. Grunnen til dette er at på slutten så begynner man å skjønne alle sammenhengene og ting rett og slett faller på plass. De faller på plass så mye som det kan, fordi dette var første boka i en trilogi. Andre bok er allerede ute, The Twelve heter den,  og siste bok kommer i 2014.

Men dere, dette ble bare tull. Jeg må prøve å forklare hvorfor jeg likte boka. Begynnelsen er ganske klassisk, en doktor i et forskningslaboratorium som mister kontroll. Mye av det som skjer blir kun beskrevet og ikke forklart. Amy og Wolgast og en av fangene gjør historien menneskelig. Enhver leser får vondt av Amy og hennes skjebne før hun blir kidnappet og Wolgast sin oppførsel ovenfor Amy er rørende. Jeg ble nesten litt vemodig

Det store sjakktrekket i mine øyne er at forfatteren hopper nitti år fremover. Vi er ferdig med den første «survival»-perioden, forholdene har stabilisert seg. Nitti år er ganske lang tid. De få som overlevde utslettelsen er døde og med mange av disse har også masse informasjon og kunnskap forsvunnet. Julefeiring for eksempel, er det ingen som vet hva det egentlig var. Stadig blir vi påminnet disse som er infisert, men Cronin går ikke i fellen med å forklare alt med en gang. Sakte, men sikkert skjønner vi litt bakgrunnen til disse skapningene.

Av og til går ting veldig sakte, dette er spesielt i den første delen om kolonien og deres samfunn. Jeg liker likevel godt hvordan jeg i etterkant skjønner at jeg hele tiden har fått «kjøtt på beina» i forhold til hovedhistorien – jeg ser nå at Cronin har en plan og det blir spennende å se hva som skjer videre i historien.
———
Boka er kjøpt selv!

Dagen som forsvant og A Wizard of Earthsea

Jeg har i løpet av høsten fortsatt på mitt prosjekt om klassisk barnelitteratur. Jeg har prøvd meg på klassisk, fantastisk litteratur, samt norsk barnelitteratur fra 80-tallet. Dessverre ikke med hell.dagensomforsvantFørst ute var Tormod Haugens bok fra 1983 Dagen som forsvant. Kort sagt handler den om unge Willem som bor sammen med pappa’n sin og som våknet opp en morgen og er usynlig! Når han prøver å finne ut hvorfor han er det og hvordan han kan bli synlig igjen møter han blant annet Peter Pan. Haugen ble nominert til Nordisk Rådslitteratur for denne boka da den kom, det både var og er sjeldent kost for barnebøker. Godt skrevet, jeg føler veldig godt med Willem og hvordan han kjemper for å bli synlig. Likevel opplever jeg boka nesten som litt kjedelig. Skildringene av de stedene som Willem havner på er gode, men men de føles altfor riktige.

awizardoftheearthseaBok nummer to har jeg hørt som lydbok. Fantasyforfatteren Ursula K. Le Guin er nok et kjent navn for mange. I 1968 kom boka A Wizard of Earthsea ut. Det er den første boka i en serie som heter Earthsea cycle som alle utspiller seg i den samme oppdiktede verden. Vi følger den unge trollmannen Ged og hans oppvekst og liv. Det tok ikke lang tid før jeg datt helt av her. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fortsatte å høre denne romanen, men jeg klarte aldri å slutte. Jeg klarer nesten aldri å legge fra meg lydbøker. Jeg lurer forøvrig på om det hadde vært bedre å lese denne boka enn å høre den. For meg ble det sju veldig lange timer! Det ble i alle fall et kryss på listen over klassiske barnebøker som skal leses.
———–
Begge bøkene er kjøpt selv.

Kort på en fredag, en reise, flere tidsreiser og snart mange bokbloggere

Jeg har vært ute på en liten reise. Ett par ganger i året drar jeg rundt i vårt langstrakte land. Felles for de fleste stedene jeg besøker er at det er en høgskole eller et universiter der. Denne uken har jeg vært i Bø. Bø i Telemark, hardingfeler og nynorsk. Godt selskap og god lokal mat. Bø var fint, men for ei som er oppvokst i en fjord så mangler denne delen av landet noe vesentlig. Sjøluft.

Gwendolyn reiser også, men hun drar tilbake i tid. Smaragdgrønn er siste bok om Gwendolyn som oppdager at hun som tenåring innehar et reisegen. Det skulle egentlig hennes kusine Charlotte ha, hun har forberedt seg på dette siden hun var lita jenta. Gwendolyn derimot kan hverken særlig mye historie, ei heller krav maga. Så er det Gideon da, helten vi introduseres for i første bok og som Gwendolyn faller for. Gwendolyn er morsom og lite selvhøytidlig. Hun er i det hele tatt en sjarmerende tenåring, som forøvrig også snakker med spøkelser. Og godt er det, at hun og miljøet er sjarmerende, fordi det var et par ganger jeg lurte på om jeg leste bok nummer to i serien på nytt igjen. Jeg følte nemlig at hele boken var en sammenhengende reprise. Det eneste som utviklet seg var historien om Gwendolyn heart Gideon. LIkevel, og tross at jeg fortsatt ikke helt skjønner hva som er den røde tråden og hele historien her, så sitter jeg igjen med et sjarmerende inntrykk. Det er noe med denne historien som gjør at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Kanskje er det 14-åringen i meg som har fnist seg gjennom hele serien. Også liker jeg Xemerius da, han setter en ekstra spiss på historien.

Neste uke er det bokfestival i Oslo og det skjer mye. Høydepunktet for meg blir å treffe andre bokbloggere. Jeg kjenner at jeg er litt nervøs, jeg er nemlig fryktelig dårlig på small talk. I motsetning til mange andre har jeg ingen problemer med å snakke foran store forsamlinger, men å snakke løst og fast om været, det går sjeldent bra. Jeg trøster meg at den store fellesnevneren er bøker så kanskje det blir enklere da. Om ikke så finner dere meg nok i en krok, jeg er nok hun som ser ut som hun heller ville ha lest en god bok! Uansett, jeg gleder meg til å møte alle de fine bokbloggere som jeg frem til nå kun har møtt på nett!
——–
Boka Smaragdgrønn er lånt på biblioteket.

Norsk fantasy: Vi leser Gobi – Barndommens måne av Tor Åge Bringsværd

I dag har vi kjørt 560 km. Det siste jeg gjorde før jeg gikk og la meg i går var å lese ferdig Gobi – Barndommens måne av Tor Åge Bringsværd. Det siste jeg tenkte var at kanskje 8 timer i bil vil få frem noe vettugt om denne boka.

Det fungerte ikke. Etter å ha avsluttet retrokrim, spilt sanger fra NRK Super og startet på et nytt Poiriot-mysterium er vi  hjemme, men jeg fortsatt ikke noe nærmere hva jeg skal skrive.

Så jeg kan starte med noen fakta. Boka kom ut i 1985, den er den første i en serie på fem. Fortelleren, jeg-stemmen, skal skrive sin historie. Vi er langt tilbake i tid, 1200-tallet og historien som fortelles er ikke pen. Oppvokst i fattigdom ender han opp i et barnekorstog, i stedet for å kjempe om det hellige land blir de solgt som slaver. Fortelleren ender tilslutt opp i Asia, Mongolia, i ørkenen med samme navn som boken.

Om jeg ikke tar helt feil. For det kan jeg godt gjøre. Det er en vanskelig bok å lese og forstå. Teksten står av mange fragmenter, den hopper hit og dit, men barndommen er i hovedfokus. Uhyggelige tekster som barn som blir brukt av voksne. Noen avsnitt må man bruke ekstra god tid på for å være sikker på at man forstår alt. Språket er godt.

Vi har kjørt langt. Jeg er tom i hodet. Jeg tenker det er litt urettferdig fordi Tor Åge Bringsværd må, ved siden av å være en av de mest produktive forfatterne i Norge, må være en av de bedre. Hans navner dukker opp overalt; på romaner, barnebøker og som oversetter. Jeg har lyst til å skrive en ordentlig omtale, men nå har jeg ikke mer å si. Bortsett fra at jeg skal lese flere bøker av Bringsvær, men nå, nå skal jeg sove.

DU kan lese flere omtaler av Bringsværd hos Elisabeth på bloggen Bokstavelig talt!
——-
Boka er kjøpt selv på Barnas bokby.

Samlesning: Norsk fantasy – Song for Eirabu 1: Slaget på Vigrid

Sommerkveld i Oslovarmen. Jeg sitter her med en murstein av ei bok. Med gullskrift står det Song for Eirabu. Litt lenger ned er skriften grønne;  Bok 2 Slaget på Vigrid. På forsiden kan jeg se en person, kanskje, og en fugl. Diffust og mystisk. Boken som ligger ved siden har motbevist mange av fordommene jeg har, mot fantasy-sjangeren, språket i sjangeren og samtidsforfattere.

Jeg må starte med å være ærlig.Jeg er nybegynner i fantasy-verden. Selv om jeg har tilbragt deler av 20-årene på Hogwarth har jeg store hull i kunnskapen. Jeg har aldri lest Ringenes herre, jeg har ikke engang sett filmene. Første gang jeg leste en fantasy-trilogi var jeg stuck i Venezuela uten tilgang til andre uleste bøker enn Trudi Caravan sin The Black Magician– trilogi. Jeg leste og jeg likte det jeg leste, men fantasy-lesingen tok aldri av.

Jeg er litt redd for de store episke dramaene inne fantasy, jeg holder meg til de enklere, kortere historiene. Norsk fantasy visste jeg ikke eksisterte før jeg tilfeldigvis kom over Ingar Knudtsen sin Amasone-trilogi tidligere i vinter. Derfor hengte jeg meg på Elisabeth sin samlesning. Norsk fantasy. Jeg grudde meg til Song for Eirabu skulle leses.

Tung, vanskelig, uforståelig med altfor mange personer og «typisk nok» ender det i et slag. Basert på norrøn mytologi som jeg aldri husker noe fra. Det var tankene jeg satt med før jeg åpnet boken.

Så feil kan man ta.

Kan man ha et enkelt, men rikt språk? Ja, i Song for Eirabu er det det vi lesere får. Det tar ikke mange sider før jeg har flyttet til Eirabu. Jeg kjenner lukta fra ildstedene, jeg kjenner duggen fra regnet, hestelukta og lukta av varm saft.

Vi møter to søstre, Ragna og Berghitte. De er døtre av en smed, som står utenfor samfunnet. Selvvalgt kan det virke som, da både han og kona har relasjoner til Blåinns mektige personer. En dag blir Ragna hentet, hun skal gå i lære hos Okar som er blodgydje hos kongen. Lillesøsteren blir igjen på gården. Men ikke for lenge, for de gamle historiene viser at noe er i vinden. Som baksiden sier « Song for Eirabu er ei soge om tre kongerike, to unge søstrer og ein spådom om verdas ende».

Det er mange personer i boka, men det er ikke uoversiktlig. Forfatteren, Kristine Tofte, sjonglerer fint mellom de forskjellige personene. Hun er god på å beskrive relasjonene mellom personene.

En må likevel ikke la seg lure. Det er en fin bok, men det er likevel ikke en fin bok i den forstand at alt er rosenrødt. Det er en hard verden vi møter, hvor skjebnen rår og menneskene setter mye lit til ukjente elementer. Og naturen, og ikke minst menneskenaturen.

Det fans ikkje venleg medynk her, berre avsky. Det var som orda til denne kvinna draup av gift. Kvit gift som pipla  fram mellom dei rynkete leppene, ei tynn, kleimete væske som forgifta kvinnene ho var sett til å rettleie.

Jeg tror alltid at norske forfattere i dag skriver altfor vanskelig. Om menn som går i skogen eller bor ensomme i små hus, og om personer som tenker mye. Tofte sin roman er så mye større, både i handling og tematikk.

Jeg har ikke så mye mer å si enn det som allerede er sagt om Slaget på Vigrid. Den er velskrevet, engasjerende, vakker språkmessig og litt provoserende, slik som gode bøker bør være. Dette er også lesing for de som tror de ikke liker fantasy.
——–
Boka er kjøpt selv.