2 x P.D.James: «I rettferdighetens navn» og «Talking About Detective Fiction»

Jeg har hatt en liten P.D.James-uke – og det skal jeg sannelig ha oftere. Først på leseplanen var Talking About Detective Fiction hvor P.D.James skriver om krimsjangeren. Hun starter med Dickens og Collins og ender opp med Henning Mankell. Boken kom ut i 2009, men jeg ble først oppmerksom på den hos på bloggen Lines bibliotek for noen uker siden.

Utgangspunktet for boken var et foredrag P.D. James ble invitert til å holde, talen bunnet ut i denne boken. Jeg har bare lyst til å si: Takk, kjære Phyllis Dorothy James, for at du deler din kunnskap med oss.

P.D. James tar oss med i krimsjangerens historie. Hun skriver om klassikere som vi kjenner så godt, som Dickens. Spesielt interessant er det hun skriver om flere forfattere rundt slutten av 1800-tallet, begynnelsen av 1900-tallet som ikke er så godt kjent i dag. Hun skriver også om fire kvinnelige forfattere som senere på 1900-tallet skrev krimhistorier, to av de er særs kjente i dag, mens to har gått i glemmeboken.

Ønskelisten min vokste under lesingen av denne boken. Gjennom hele lesingen føler jeg på hennes respekt for kollegaer, samtidig som hun forteller om leseglede. Hun er genuint interessert i sjangeren og har tydeligvis lest mye forskjellig. Selv om hun konsentrer seg om britisk krim, skriver hun også om disse hardbarka detektivene som vi blant annet kjenner fra Raymond Chandler, og er forløperen til mange av de anti-heltene som vi kjenner så godt fra samtiden.

Jeg sa ofte før at jeg ikke liker krim og ikke leser krim, men nå det siste året har jeg moderert meg. Jeg leser mye krim, men ikke alt. Jeg har mine utvalgte forfattere som jeg liker godt. Likevel er jeg usikker på om jeg liker krimsjangeren. Ikke fordi jeg føler at den ikke er litteratur nok, for det er den, men fordi jeg ikke er helt komfortabel med at drap blir underholdning. P.D. James gir sitt svar på hvorfor krimsjangeren er blitt så populær, samtidig som hun har noen tanker rundt temaet. Les forøvrig gjerne Lines innlegg om boken.

P.D. James skriver ikke bare om andres bøker, men også litt om sine egne og de karakterene vi kjenner så godt. Jeg er derfor ekstra glad for at jeg hadde en ulest P.D. James roman liggende i bokhylla.

I rettferdighetens navn kom ut på norsk i 1998, mens orignalboka kom ut på engelsk med tittelen A Certain Justice året før.

Venetia Aldrigde er en kjent forsvarsadvokat. Hun er kynisk og en vanskelig person å komme innpå. Hun er skilt, men har en datter som er fyllt 18. Hun er tilbake i Venetia sitt hus i London etter å ha vært skysset bort på forskjellige skoler i flere år. Octavia, som datteren heter, er morens motsetning, naïve og generelt uinteressert i det som skjer rundt henne.

Venetia har kanskje ingen venner, men da kollegaene finner forsvarsadvokaten drept på sitt eget kontor, er det ingen fiender som utpeker seg. Adam Dalgliesh og hans kollega Kate Miskin blir satt på saken.

Dalgliesh og Miskin med hjelp fra sine kollegaer blir stående i bakgrunnen i denne historien. Historien skriver seg selv. La meg (prøve å) forklare. Vi møter Venetia før hun blir drept, videre møter vi en rekke av personene i og rundt det store advokatkontoret som hun jobber for. Dette fortsetter etter mordet og gjør at historien flyter veldig godt.

I Talking About Detective Fiction skriver P.D. James at om hun skulle ha startet sin krimserie i dag så  hadde hun valgt en kvinnelig etterforsker. Første bok om Dalgliesh kom ut på begynnelsen av 60-tallet og hun sier selv at da var ikke tiden moden for det. Kanskje var det derfor hun senere skriver inn Kate Miskin som forblir en relativ stabil karakter i de siste bøkene?

Et av temaene i romanen oppfatter jeg som like muligheter for alle. Jeg mener, slik som alltid beskriver P.D.James et miljø på en fremragende måte og har et plott som er intrikat og spennende, men hun klarer også å gi dybde i denne historien. Se på Miskin og Dalgliesh, de jobber begge to i politiet, men de har likevel forskjellig bakgrunn, både faglig og sosialt. Miskin har aldri gått på universitet, mens Dalgliesh er velutdannet og skriver poesi (uten at det nødvendigvis er en sammenheng mellom utdanning og poesiskriving). Dagliesh prøver å få Miskin tilbake på skolebenken. Jeg oppfatter kanskje måten han gjør det på en anelse klønete i måten, selv om det gjøres veldig filosofisk. Hva er det Dalgliesh prøver å si til Miskin?

Likhet mellom kjønn tror jeg alltid har opptatt P.D. James. Romanen kom ut på slutten av 90-tallet, men slik sett er den nok fortsatt (dessverre) aktuell. Jeg merker dette godt da jeg under lesingen av boken kom over essayet til Anne-Marie Slaughter som har vært grunnlag for store diskusjoner, ikke bare «over there», men også her i Norge. Å finne en balanse mellom familieliv og jobb (ikke nødvendigvis er alle karrieremennesker) kan og er vanskelig, spesielt i land hvor dette ikke er lagt til rette i arbeidslivet. Personene i P.D. James er tidvis ekstreme, karikerte, de er enten veldig dreven av familieverdier og er hjemmeværende eller så er de  karrierekvinner som setter lite, om noe, foran sin  jobb.

Når jeg leser P.D. James blir jeg fascinert over hvor mye hun forteller ved hjelp av sin krimhistorie. Hun er en god observator, hun har levd et langt liv, var lenge i arbeidslivet før hun begynte å skrive på heltid og har oppdratt flere barn. Det merkes at disse bøkene ikke er skrevet av noen som er «nybegynnere», hverken i sjangeren eller i livet, om man kan si det på den måten.

P.D.James anbefales alltid!
———-
Den første boka som er omtalt har jeg kjøpt selv. I rettferdighetens navn byttet jeg til meg av Silje.