Sommerkveld i Oslovarmen. Jeg sitter her med en murstein av ei bok. Med gullskrift står det Song for Eirabu. Litt lenger ned er skriften grønne; Bok 2 Slaget på Vigrid. På forsiden kan jeg se en person, kanskje, og en fugl. Diffust og mystisk. Boken som ligger ved siden har motbevist mange av fordommene jeg har, mot fantasy-sjangeren, språket i sjangeren og samtidsforfattere.
Jeg må starte med å være ærlig.Jeg er nybegynner i fantasy-verden. Selv om jeg har tilbragt deler av 20-årene på Hogwarth har jeg store hull i kunnskapen. Jeg har aldri lest Ringenes herre, jeg har ikke engang sett filmene. Første gang jeg leste en fantasy-trilogi var jeg stuck i Venezuela uten tilgang til andre uleste bøker enn Trudi Caravan sin The Black Magician– trilogi. Jeg leste og jeg likte det jeg leste, men fantasy-lesingen tok aldri av.
Jeg er litt redd for de store episke dramaene inne fantasy, jeg holder meg til de enklere, kortere historiene. Norsk fantasy visste jeg ikke eksisterte før jeg tilfeldigvis kom over Ingar Knudtsen sin Amasone-trilogi tidligere i vinter. Derfor hengte jeg meg på Elisabeth sin samlesning. Norsk fantasy. Jeg grudde meg til Song for Eirabu skulle leses.
Tung, vanskelig, uforståelig med altfor mange personer og «typisk nok» ender det i et slag. Basert på norrøn mytologi som jeg aldri husker noe fra. Det var tankene jeg satt med før jeg åpnet boken.
Så feil kan man ta.
Kan man ha et enkelt, men rikt språk? Ja, i Song for Eirabu er det det vi lesere får. Det tar ikke mange sider før jeg har flyttet til Eirabu. Jeg kjenner lukta fra ildstedene, jeg kjenner duggen fra regnet, hestelukta og lukta av varm saft.
Vi møter to søstre, Ragna og Berghitte. De er døtre av en smed, som står utenfor samfunnet. Selvvalgt kan det virke som, da både han og kona har relasjoner til Blåinns mektige personer. En dag blir Ragna hentet, hun skal gå i lære hos Okar som er blodgydje hos kongen. Lillesøsteren blir igjen på gården. Men ikke for lenge, for de gamle historiene viser at noe er i vinden. Som baksiden sier « Song for Eirabu er ei soge om tre kongerike, to unge søstrer og ein spådom om verdas ende».
Det er mange personer i boka, men det er ikke uoversiktlig. Forfatteren, Kristine Tofte, sjonglerer fint mellom de forskjellige personene. Hun er god på å beskrive relasjonene mellom personene.
En må likevel ikke la seg lure. Det er en fin bok, men det er likevel ikke en fin bok i den forstand at alt er rosenrødt. Det er en hard verden vi møter, hvor skjebnen rår og menneskene setter mye lit til ukjente elementer. Og naturen, og ikke minst menneskenaturen.
Det fans ikkje venleg medynk her, berre avsky. Det var som orda til denne kvinna draup av gift. Kvit gift som pipla fram mellom dei rynkete leppene, ei tynn, kleimete væske som forgifta kvinnene ho var sett til å rettleie.
Jeg tror alltid at norske forfattere i dag skriver altfor vanskelig. Om menn som går i skogen eller bor ensomme i små hus, og om personer som tenker mye. Tofte sin roman er så mye større, både i handling og tematikk.
Jeg har ikke så mye mer å si enn det som allerede er sagt om Slaget på Vigrid. Den er velskrevet, engasjerende, vakker språkmessig og litt provoserende, slik som gode bøker bør være. Dette er også lesing for de som tror de ikke liker fantasy.
——–
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 