Jeg leser dikt. Jeg leser dikt høyt og prøver å forstå. Nå prøver jeg å forstå Brigitte Oleschinski, en tysk poet og diktsamlingen hennes «Your passport is not guilty».
Når jeg er i diktmodus, kommer jeg ofte tilbake til Emily Dickinson. Jeg tenker at hun fikk meg til å tørre å gå inn i diktrommet. Det er fortsatt en dørstokk jeg ikke krysser så ofte.
Det er et dikt av Dickinson som jeg aldri klarer å legge fra meg, jeg har publisert det tidligere også. Det handler om å stå utenfor, sårheten vi kjenner så godt fra hennes dikt er tilstede.
A door just opened on a street–
I, lost, was passing by–
An instant’s width of warmth disclosed
And wealth, and company.
The door as sudden shut, and I,
I, lost, was passing by,–
Lost doubly, but by contrast most,
Enlightening misery.
Hysj! Lesing pågår 