Samlesning: Norsk fantasy – Song for Eirabu 1: Slaget på Vigrid

Sommerkveld i Oslovarmen. Jeg sitter her med en murstein av ei bok. Med gullskrift står det Song for Eirabu. Litt lenger ned er skriften grønne;  Bok 2 Slaget på Vigrid. På forsiden kan jeg se en person, kanskje, og en fugl. Diffust og mystisk. Boken som ligger ved siden har motbevist mange av fordommene jeg har, mot fantasy-sjangeren, språket i sjangeren og samtidsforfattere.

Jeg må starte med å være ærlig.Jeg er nybegynner i fantasy-verden. Selv om jeg har tilbragt deler av 20-årene på Hogwarth har jeg store hull i kunnskapen. Jeg har aldri lest Ringenes herre, jeg har ikke engang sett filmene. Første gang jeg leste en fantasy-trilogi var jeg stuck i Venezuela uten tilgang til andre uleste bøker enn Trudi Caravan sin The Black Magician– trilogi. Jeg leste og jeg likte det jeg leste, men fantasy-lesingen tok aldri av.

Jeg er litt redd for de store episke dramaene inne fantasy, jeg holder meg til de enklere, kortere historiene. Norsk fantasy visste jeg ikke eksisterte før jeg tilfeldigvis kom over Ingar Knudtsen sin Amasone-trilogi tidligere i vinter. Derfor hengte jeg meg på Elisabeth sin samlesning. Norsk fantasy. Jeg grudde meg til Song for Eirabu skulle leses.

Tung, vanskelig, uforståelig med altfor mange personer og «typisk nok» ender det i et slag. Basert på norrøn mytologi som jeg aldri husker noe fra. Det var tankene jeg satt med før jeg åpnet boken.

Så feil kan man ta.

Kan man ha et enkelt, men rikt språk? Ja, i Song for Eirabu er det det vi lesere får. Det tar ikke mange sider før jeg har flyttet til Eirabu. Jeg kjenner lukta fra ildstedene, jeg kjenner duggen fra regnet, hestelukta og lukta av varm saft.

Vi møter to søstre, Ragna og Berghitte. De er døtre av en smed, som står utenfor samfunnet. Selvvalgt kan det virke som, da både han og kona har relasjoner til Blåinns mektige personer. En dag blir Ragna hentet, hun skal gå i lære hos Okar som er blodgydje hos kongen. Lillesøsteren blir igjen på gården. Men ikke for lenge, for de gamle historiene viser at noe er i vinden. Som baksiden sier « Song for Eirabu er ei soge om tre kongerike, to unge søstrer og ein spådom om verdas ende».

Det er mange personer i boka, men det er ikke uoversiktlig. Forfatteren, Kristine Tofte, sjonglerer fint mellom de forskjellige personene. Hun er god på å beskrive relasjonene mellom personene.

En må likevel ikke la seg lure. Det er en fin bok, men det er likevel ikke en fin bok i den forstand at alt er rosenrødt. Det er en hard verden vi møter, hvor skjebnen rår og menneskene setter mye lit til ukjente elementer. Og naturen, og ikke minst menneskenaturen.

Det fans ikkje venleg medynk her, berre avsky. Det var som orda til denne kvinna draup av gift. Kvit gift som pipla  fram mellom dei rynkete leppene, ei tynn, kleimete væske som forgifta kvinnene ho var sett til å rettleie.

Jeg tror alltid at norske forfattere i dag skriver altfor vanskelig. Om menn som går i skogen eller bor ensomme i små hus, og om personer som tenker mye. Tofte sin roman er så mye større, både i handling og tematikk.

Jeg har ikke så mye mer å si enn det som allerede er sagt om Slaget på Vigrid. Den er velskrevet, engasjerende, vakker språkmessig og litt provoserende, slik som gode bøker bør være. Dette er også lesing for de som tror de ikke liker fantasy.
——–
Boka er kjøpt selv.

Reklame

Norsk fantasy: Kongen og gudene av Øyvind Myhre

Ceorl sa: «Jeg har tenkt at striden din er like mye en strid mot dine egne tanker, som for gudene og folket».
Orda hogg Æthelhere i bringa. Han sa håst: «De orda skulle blitt dyre, var de kommet fra en annen mann, Ceorl…. Gå fra meg nå, og la meg glømme at jeg hørte dem».

Jeg er med på Elisabeth sin samlesning av norsk fantasy og i dag skriver vi om boken Kongen og gudene skrevet av Øyvind Myhre. Boken kom ut i 1979. Det er en vanskelig bok å oppsummere, sånn handlingsmessig, så jeg tyr til det som står på baksiden:

Scene for handlingen i denne historiske fantasiromanen er 600-tallets England, der den kristne Oswiu står mot hedningene Æthelhere av Øst-Anglia og Penda av Mercia. Maktkampen dem imellom danner det ytre bildet, mens den nye religiøstkulturelle strømningene i tiden ligger under. Vi følger Æthelhere mens han søker støtte i striden mot kristendommen, og senere gjennom den blodige krigen, frem til det siste store slaget. Forfatteren legger vekt på å skildre brytningene mellom gammel og ny tro i mannen Æthelhere, i rådshallene, på blotsfestene og på slagmarken.

For en bok! Den ligner ikke noe særlig på noe annet jeg har lest, både positivt og negativt. Språket er annerledes. Jeg tenkte i utgangspunkt i at det var tungt, men det er det egentlig ikke. Det er skrevet i en stil som det tar tid å lese. Jeg merket at det var de få gangene jeg fikk lest mer enn 5-10 sider i gangen at jeg fikk ordentlig flyt i lesingen og da synes jeg boka ble mye bedre.

Det var mange ord og uttrykk jeg ikke forstod og noen jeg aldri har sett på trykk før og andre som jeg hadde glemt.

Æthelhere spurte mye, og måtte ofte spørre om att, for at tungemålet cymrene var så mye ansless enn målet til bryterne i Rheged at sjøl Llefellys hadde vondt for å skjønne det. (…)Etter nonstid kom de ned i et dalsøkk med vide, fruktbare elvesider.

Ordet ansless brukes også på min dialekt (annerledes), og nonstid! Jeg har ikke hørt ordet nons etter at mine besteforeldre døde. Men der var det nons, hver ettermiddag.

Ti sider ute i boken bestemte jeg meg for at dette er en bok hvor jeg bare kan glemme navn, tid og sted. Æthelhere, som vi forsåvidt blir ganske godt kjent med, møter haugevis av forskjellige personer på sine reise og det er håpløst å prøve å følge med. Jeg velger å reise med Æthelhere, konsentrerer meg om han. Jeg savnet dog både et kart og en liste med personer som opptrer i boka.

Flere av skildringene er ganske korte, men samtidig veldig brutale.

Menn skreik som gørrstrukne griser, kastet seg rett mot sverdet og sloss sanselaust videre mens innmotoa rant ut av dem…

Ti sider ut i boka tenkte jeg at denne boka kommer jeg aldri til å like. Merkelig nok tenkte jeg aldri på legge den fra meg. Jeg likte den godt, samtidig som det er helt greit å være ferdig med den også.

Boken er lånt på biblioteket.

Flere omtaler av Kongen og gudene finner du på bloggen Bokstavelig talt.