Verdens viktigste begivenhet og det som kommer etter

Jeg leser og leser og de leste bøkene hoper seg opp for omtaler. En kort omtale om to bøker i dag, en roman om barselgrupper og en bok om trassige, nei beklager, selvstendige barn.

Verdens viktigste begivenhet er skrevet av debutanten Viktoria Lindberg og kom ut nå i 2013. Boka handler om fire mødre og deres første år med en ny sjef i huset. Handlingen er satt i Oslo og tar utgangspunkt i de fire mødrenes barselgruppe. I Oslo, og kanskje andre steder i landet, så blir barselgruppene satt sammen på helsestasjonen hvor man har det første møtet og så møtes man med jevne mellomrom. Enten på kafe eller hjemme hos hverandre. Noen grupper fungerer veldig godt, andre smuldrer opp. Lindberg skriver veldig godt, treffsikkert om det å bli mor for første gang. Hun er også veldig god på å beskrive relasjoner. Fire mødre hører vi fra, men to faller litt utenfor. Frøydis og Michelle er de vi hører mest fra og som bærer romanen. De to andre karakterene Martine og Cille er perifere. Egentlig tror jeg romanen kunne ha vært bedre om forfatteren hadde kuttet ut historien fra disse sin side og konsentrert seg om Føydis og Michelle. For minuset med romanen er at forfatteren prøver å få med for mye, fange alle typer mødre (og fedre) og går derfor bare i overflaten. Uansett, det var en fornøyelig og gjenkjennende roman som bør passe alle som har barseltiden i friskt minne.

Det fine med å bli mor er at virkelig kaster alle prinsippene sine ut av vinduet. Godteri før middag, å gå med uvasket hår på butikken, dra til Danmark på ferie…. Og en dag sitter man der med både en og to selvhjelpsbøker i hånda. Ett par uker etter fødselen, i det minste føles det sånn, står man med en trassig to-åring i barnehagen som nekter å ha på seg klær. Ute er det minus femten – og det er tretti minutter siden du ankom barnehagen. Det kan ikke skade å lese denne tenkte jeg da jeg leste om Elisabeth Gerhardsen sin bok Vil ikke! Gjøre selv! som kom ut i 2012.

Boka gir gode råd om barn i «trassalderen» eller selvstendighetsalderen som man nå har døpt om denne perioden til. Boka er to-delt, hvorav den første er en generell del som handler hvor Gerhardsen sammenligner foreldreskap med lederskap. Jeg likte veldig godt denne sammenligningen og ser at tanken har noe for seg. Som leder skal man legge til rette, gi klare anvisninger, informere, forberede, gripe inn ved feil, ha rimelige sanksjoner og motivere. Disse stikkordene oppsummerer kort hva boka handler om. Denne delen er godt skrevet, har relevante eksempel men blr likevel en anelse teoretisk. Naturligvis er man klar over at situasjonen kunne vært unngått/gått bedre om man var litt mer forberedt, ikke fullt så sulten også videre. Del to er derfor genial! Her tar Gerhardsen for seg noen vanlige situasjoner og hvordan man skal håndtere disse. Situasjonene er ganske vanlige, som bæring, vil ikke hjem fra barnehagen og sutring. Gerhardsen gir ganske gode  og ikke minst, konkrete råd om hva man som foreldre skal gjøre. Naturligvis er det ikke noe hokus pokus, det handler om ta ansvar, finne ut hva som er viktig og hva som ikke er det – og ikke minst, handling! Barn ser hva foreldrene gjør, ikke hva de sier.

Etter at jeg har lest boka har det vært enklere å se hvor det har gått galt, samtidig som jeg (i det minste av og til) har i forkant av situasjoner som jeg vet kan gå galt har vært flinkere til å bestemme meg for hva som er viktig. Jeg har ikke lest så mange bøker som gir råd om barn, så jeg kan ikke sammenligne, men jeg likte denne jordnære og enkle boken med konkrete råd.
——–
Begge bøkene er lånt på biblioteket.