Dødsskipet av Yrsa Sigurðardóttir

En yacht kommer drivende inn i Reykjaviks havnebasseng. Intet menneske er ombord. Alt synes dødt. Ægir og Lara gikk om bord i yachten i Lisboa, sammen med sine døtre – de åtte år gamle tvillingene Arna og Bylgja. Mannskapet på tre er også sporløst borte. Ingen av livbåtene er sjøsatt og alt virker normalt om bord. Hva kan ha skjedd?

Saken havner i hendene på advokat Tóra Gudmundsdóttir når Ægirs foreldre oppsøker henne for å få utbetalt livsforsikringen ekteparet hadde. Med seg har de også Ægir og Laras to år gamle datter som har begynt å ha merkelige drømmer: «Mamma min med vann i munnen …» (Forlagets omtale).

dødsskipetIslandske Yrsa Sigurðardóttir har blitt en populær forfatter her til lands og kalles for den islandske krimdronningen. Jeg må innrømme at jeg blir skeptisk når jeg leser slike lovord, nettopp fordi jeg føler at de lover mer enn det som godt er.

Historien ble altfor kjedelig for meg. Jeg synes historien med yachten som kommer til Reykjavik i utgangspunktet er en god ide, den oser av mysterier og er litt nifs. Hva har skjedd ombord? Historien fortelles av Tóra og Ægir og jeg tror det er det som gjør at historien aldri blir spennende. Ægirs historie glir sakte men sikkert fremover, vi får vite hva som utspilte seg på yachten. Men så er annet hvert kapittel Tóras historie og her opplever jeg spenningen uteblir.

Jeg oppfatter Tóra som en dedikert advokat, hun vil gjerne komme til bunns i historien og hun er god på å se sammenhenger. Utfordringen min som leser blir at jeg også må involveres i privatliv og jobbsladder også, det blir rett og slett for mange detaljer og for mange forklaringer. Alt forklares opp og ned i mente uten at jeg føler at jeg for eksempel blir kjent med Tóra. Hun oppleves som en veldig en dimenensjonal karakter. Språket er også veldig kjedelig, det er et kjipt ord å bruke men historiene til Ægir og Tóra fortelles i samme stil. Det er ingen humor og ingen lek med språk.

Jeg er en lettskremt og engasjert leser, men her ble jeg hverken engasjert eller skremt. Det blir for mye forklaringer, for mye tekst som ikke har noe med kjernehistorien å gjøre som gjør at spenningen ikke blir bevart.
———
Pocketboka har jeg lånt av mamma’n min.

 

«Hjemstavn», om Erlendur og boken som måtte komme

Akk, du Erlendur.

Inni meg, et sted der fornuften min holder til, skjønner jeg at denne boken måtte komme. Jeg forstår at det var på tide å grave i ditt fravær. Jeg skjønner det. Om jeg skal være grei.

I de to siste romanene fra Arnaldur Indridason har du vært savnet. Elinborg og Sigurdur har prøvd hver sin gang sittet i førsetet. Jeg likte det. Samtidig har du alltid svevet der ute, hvor ble det av Erlendur?

Jo, du Erlendur er naturligvis ute og graver i fortiden.Selv om det irriterer meg og i begynnelsen av boka nesten kjeder meg, så blir man jo nysgjerrig. Og man forstår jo hvorfor, savnet av Bergur har jo ligget tjukt utenpå i de andre historiene om deg.

Din kløkthet og ro som etterforsker gjør at vi nok en gang blir overrasket. En gammel forsvinningssak om Matthildur som du ikke kan la være å nøste i. En annerledes krimhistorie, som bakteppe for din egen historie.En roman fra at et dystert Island, fra landsbygda. Ikke fordi du liker det, men fordi forsvinningssaker ufrivillig har blitt en del av deg.

Hjemstavn var nødvendig for deg, det skjønner jeg. Men av og til, av og til kunne jeg ønsket at du hadde sett fremover i stedet for bakover. Det er ikke så lett å like deg alltid, ei heller valgene du tar. Tålmodighet må man ha når man ferdes med deg, det har jeg merket flere ganger.

Likevel skremmer slutten meg. Erlendur, hvor er du nå?

PS! Siden dette kanskje ikke var den mest informative omtalen gir jeg ordet til  andre bloggere som har skrevet litt mer vettugt om romanen:

Anita har skrevet om boka og er mer positiv. Hun skriver blant noe veldig fint og interessant….. «Kanskje det er kontrastene som er mest fremtredende i boka; den kjølige politietterforskeren som jobber på dagtid, satt opp mot den samme politietterforskerens personlige demoner og drømmer om natta.«

Krimbiblioteket er også positiv og skriver følgende: Mange spekulerer i om dette er siste bok om Erlendur, sidan han ikkje var med i den forrige, og ikkje har vore i Reykjavik på lenge. Men i fjor kom det ei ny bok ut på islandsk, som heiter noko slik som “duellen” på norsk, om sjakkampen mellom Spassky og Bobby Fischer i 1972. Og Marion Briem er i alle fall med i den boka.

Tone på Tones bokside har nok også kjent litt på utålmodigheten under lesingen….Nå er jeg ikke av det mest utålmodige slaget selv, men jeg kjenner at det kan rykke utålmodig i lesefoten innimellom. Likevel, gleden over at Erlendur endelig er tilbake og at man i denne boka graver dypere i hans egen fortid og indre liv, ved siden av de nevnte stemningsmessige og karaktermessige kvaliteter, gjør at leseopplevelsen kan sies å ha vært tilfredsstillende når man lunter i mål.
——-
Boka er lånt på biblioteket.