Pedro Páramo av Juan Rulfo

Det var som om tiden gikk baklengs. Igjen så jeg stjernen ved siden av månen. Trostene som fløy i flokk. Og brått solblank ettermiddag.

Juan Preciado ankommer landsbyen Comola, han er på jakt etter sin far, Pedro Páramo. Landsbyen han kommer til ligger midt i ingenmannlands, det er tørt og det er stille. Byen virker nesten litt død. Får han endelig møte sin far her, en mann som har styrt sine omgivelser med jernhånd?

Bildet er hentet fra Bokklubben.no

Jeg gikk ut på gaten for å trekke luft, men jeg unnslapp ikke heten, som fulgte meg hvor jeg stod og gikk.
Det var ingen luft, bare død, stille natt i hundedagenes hete.

Juan Rulfo skrev i sitt liv to bøker, han døde i 1986. Pedro Páramo som kom første gang i 1955, to år etter at debuterte med novellesamlingen Sletten brenner.

Noen romaner, spesielt klassikere, er vanskelig å forstå. Ofte kan det være språket som er vanskelig. Slik er det ikke i Juan Rulfo sin roman. Språket er nydelig. Handlingen derimot, den er vanskeligere å få tak på.

Vi skjønner at menneskene i romanen egentlig er døde, samtalene skjer på gravplassen. Det er ikke bare settingen som er uhyggelig, men også settingen. Mye beskriver Juan Rulfo med luften, naturen, døgnet, eller været, eller mangelen på vær som vestlendingen i meg egentlig si. Luften som står stille, beskrivelse av nettene, forfatteren hadde en veldig god evne til å beskrive og får mye ut av det som vi alle ser, men som vi egentlig ikke legger merke til.

Selve handlingen er derimot vanskelig å følge, jeg leser, men jeg føler at det er mye jeg ikke klarer å registrere. Mye jeg ikke klarere å helt å forstå. Likevel fortsatte jeg lesingen, boken er på knappe 100 sider. Av og til er det nok å bare kjenne en liten smak av noe som er veldig godt.
——–
Boken er kjøpt selv.

Reklamer