Ok. Jeg prøver meg på dikt igjen. Denne gangen norsk samtidslyrikk. Post-it: spor tid, spor elv kom ut nå i år og er skrevet av debutanten Marit Bolsø Brodersen.
Jeg leser på forlagets sine sider at boka egentlig skulle være en roman, men så ble det en diktsamling i stedet. Og jeg henger meg opp i ordet diktsamling. For det føles egentlig ikke som en diktsamling. For meg er en diktsamling en samling av dikt, de trenger ikke å henge sammen, men de kan ha en rød tråd. Post – it: spor tid, spor elv føles som et veldig langt dikt, et dikt som har spredd seg. Jeg fant derfor ut at det beste for meg var å lese diktene i ett, noe som er uvanlig med diktsamlinger.
Jeg må innrømme at diktene ikke gav meg så mye. Det er noe med en postmann, en dame, et hus og jernbanespor. Jeg klarer ikke helt å forstå hvor forfatteren vil med diktene og hvordan de skal tolkes.
Derimot synes jeg Brodersen er god på å skape bilder. De korte tekstfragmentene er nesten som illustrasjoner.
gardinene her
holder takten
til skyggen i en vinduskarm
rytmisk i vinden
Noe som forsterker bildene er bruken av de samme ordene gjennom hele teksten. Ordene som brukes er enkle hverdagslige ord som sand, stein, skinner og skyggen, men de forsterkes når de repeteres ofte. Det liker jeg.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.
Hysj! Lesing pågår 