Urovekkende fra USA: Forbrytelser i Southern Indiana av Frank Bill

Dere vet hvordan jeg bruker å skrive at en bok pirker meg under huden eller setter seg under huden? Lesingen av Forbrytelser i Southern Indiana av Frank Bill gjør at jeg må finne en ny kategori. Åpne sår. Her pirkes det ikke, her er det store åpne kjøttsår som tyter ut og gjør at man bare har lyst til å legge fra seg boka, putte den under sofaen og glemme det man akkurat har lest.

Frank Bill debuterte i fjor med Crimes in Southern Indiana. Boken kom ut på norsk nå i år. I følge omslaget er boken skrevet mellom nattskiftene på malingsfabrikken hvor han tjener til livets opphold.

Vi er sør i staten Indiana. Vi er (nesten) midt i USA, vi er langt fra New York fra Østkysten og California på Vestkysten. Vi er i en del av USA som er preget av arbeidsløshet, av meth-fabrikker og av total håpløshet. Det virker som få har vært utenfor sin egen stat, de som har krysset USAs grense har vært i Irak og Afghanistan.

Boken har egentlig en undertittel fortellinger, men bortsett fra et stort persongalleri så var dette som å lese en roman. Flere av personene går igjen. Bill går rett på sak fra side en, han forteller om personer som ruser seg, skyter fiender og egne familiemedlemmer, en bestefar som selger sitt eget barnebarn som sexslave for å skaffe penger, you name it. Terskelen for å skyte er så lav at jeg tenker at det knapt nok må være noen folk igjen der.

Han hadde brent ned huset til faren for forsikringspenga. Skutt ihjæl Ethan MacCullums bikkje rett foran øya på han for noen penger han skyldte. Antasta den fjortenårige dattera til Needle Galloway. Åpna Nelson Andersons skalle med en hammer på Leavenworth Tavern fordi mannen påsto at han hadde tysta på Willie Dodson i en dopdeal i en nabokommune, sjøl om det stemte at han gjorde det for den lokale sheriffen. Og i dag hadde han solgt barnebarnet sitt, Knee High Audrey, som hore til Hill-klanen.

Ok, så er dette en roman. Fortellinger. Oppdiktet, men noe forteller meg at dette kan være virkeligheten. Hva er dette noe? Noe er alle artiklene man har lest i det siste årene fra USA, hvor det lages metamfetamin på kjøkkenet, hvordan dette har blitt dopet for fabrikkansatte, om et enormt fysisk forfall på kort tid og en livsfarlig rus. Om et samfunn som har vært tuftet på fysisk arbeid, men når fabrikkene stenger og flytter ut til lavkost land så er det ikke så mye igjen. Et annet noe kommer fra meg selv. For dette er brutalt, så brutalt at jeg tenker at ingen kan sitte, mellom to nattskift, og dikte dette?

Men når Mekanikeren dengte dama si, fikk volden veggene i rommet ved sida av til å riste. Kroppen hennes spratt veggimellom som en poengsankende flikkerkule, men det plingte ikke lysting for bonuspoeng. Det som hørtes var de hese bønnene om unnskyldning som ikke ble svart med noen form for nåde.

Bill bruker ikke tid på å forklare. Språket er røft, den norske oversettelsen formidler dette. Selv om persongalleriet blir stort klarer han å formidle karakterenes skjebne, møkka de står i. Ikke alle har det like ille, men likevel så gjennomsyres boka av et felles trekk og det er håpløshet. Ingen tenker på fremtiden, ingen klarer å se fremtiden. Hva har man igjen når man ikke lenger har håp?

Boken er forøvrig veldig godt oversatt av Knut Ofstad.
——
Boka har jeg kjøpt selv. Det burde du også gjøre. Lese den altså. Eller låne den på biblioteket. Poenget mitt er, les den!

The Happy Prince and Other Stories av Oscar Wilde

The Happy Prince and Other Stories inneholder fem historier av Oscar Wilde. De kom ut for første gang i 1888. Fem historier, fem ulike historier, men alle tar de utgangspunktet både i naturen og menneskenaturen.Som leser i 2012 synes jeg det er vanskelig å lese eldre historier. Jeg leter hele tiden etter moralen, jeg henger meg opp i at det skal være noe der som skal fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg, som en god kristen. Oscar Wilde naturligvis, var smart nok til å ikke la moralen tyte tykt utenpå og heller behandle temaet moral med humor:

«I am rather afraid that I have annoyed him,» answered the linnet. «The fact is that I told him a story with a moral».
«Ahh! that is always a very dangerous thing to do,» said the duck.
And I quite agree with her.

The Happy Prince, The Nightingale and the Rose, The Selfish Giant, The Devoted Friend  og the Remarkable Rocket – felles for alle disse historiene er at de ender ikke godt. Historiene er utrolig nydelig skrevet, den første historien The Happy Prince handler en svale som forelsker seg i et siv.

He had met her early spring as he was flying down the river after a big yellow moth, and had been so attracted by her slender waist that he had stopped to talk to her.

Svalene vet dere jo, drar til varmere strøk, men denne svalen velger å vente i det lengste. Han vil være hos sitt siv. Hun derimot, er ikke så tilgjenglig.

«She has no conversation,» he said and I am afraid that she is a coquette, for she is always flirting with the wind». And certainly, whenever the wind blew the reed made the most graceful curtseys.

Svalen bestemmer seg for å dra etter de andre. På veien overnatter han i en park på en statue som heter Happy Prince. Statuen er av gull, men når svalen blir våt oppdager han at det ikke regner men at det er statuen som gråter. Han husker sin tid som levende.

My courtiers called me the Happy Prince, and happy indeed I was, if pleasure be happiness. So I lived, and so I died. And now that I am dead they have set me up here where I can see all the ugliness and all the misery of my city, and though my heart is made of lead yet I cannot choose but weep.

Svalen vil egentlig til Egypt, det begynner å bli kaldt og han vil være sammen med sine egne. Prinsen overtaler han til være sammen med han. Sakte men sikkert tar prinsen og svalen de forskjellige delen av statuen og gir de videre til de som trenger det.

The poor little swallow grew colder and colder but he would not leave the prince, he loved him so well. He picked up crumbs outside the baker’s door when the baker was not looking, and tried to keep himself warm by flapping his wings.

Det kan naturligvis ikke vare, hverken for svalen eller for statuen som nå ikke lenger skinner av gull.

En ung student er fortvilet i The Nightingale and the Rose. Hans utkårede vil gjerne ha en rød rose, men han finner ingen i hagen. En nattergal hører hans klagesang og skaffer han en rød rose. Den kan ikke sammenlignes med juveler, naturligvis ikke, og studenten står igjen alene.

«What a silly thing love is!» said the sudent as he walked away. «It is not half as useful as logic, for it does not prove anything, and it is always telling one of things that are not going to happen, and making one believee things that are not true. In fact, it is quite unpractical, and, as in this age to be practical is everything, I shall go back to philosophy and study metaphysics.

Dette er en bok man må velge hvordan man vil lese. Jeg la vekk ventingen på moralen og så i stedet kjærlighet. Masse kjærlighet, selv der man tror ikke kjærlighet finnes.
——–
Boken er kjøpt selv!