Lesesirkel 1001 bøker: The Monk av Matthew Lewis

the monk

Kanskje ikke skummel, men litt nærmere grotesk?

«Skummel».

Lille frøken Hysj på to og ett halvt peker på omslaget på boka som ligger på bordet. Nesten litt ufrivillig ser hun nærmere på bildet og fortsetter med å si «fanget», før hun går videre til noe nytt som har fanget oppmerksomheten.

Og nettopp der, i ordet «fanget» ligger mye av essensen i romanen The Monk av Matthew Lewis. I 1796 sjokkerte Matthew Gregory Lewis, en ung, britisk mann som knapt var 20 år, med romanen The Monk. På ti uker sies det, hadde han skrevet en roman full av sex, incest, fangenskap og mord, det hele sentrert rundt et kloster. Det tok ikke lang tid før han måtte gjøre endringer, boka var rett og slett for heftig. Som et ungt medlem av Parlamentet så var boka rett og slett ikke passende, Lewis kom fra en familie hvor man helst ikke skulle bruke sine kreative evner på å skrive sjokkerende romaner.

Jeg bestilte boka uten å egentlig lese noen omtale, jeg ante virkelig ikke hva jeg gikk til. Og det er så herlig noen ganger – få seg en skikkelig overraskelse når man åpner en bok og starter en ny historie.

Ambrosio er munken som fungerer som en rød tråd gjennom hele historien. Han er en veltalende munk som holder populære messer hver uke. I klosteret blir han oppvartet av munken Rosario, tror han. En kveld kommer det frem at Rosario egentlig er Matilda og man kan vel si at denne åpenbaringen er starten på Ambrioso sitt fall fra prekestolen (de har kanskje ikke det i katolske kirker?) begynnelsen på et liv der han ikke kan/vil styre sine lyster. Snart er ikke Rosario/Matilda nok, han prøver seg på en ung kvinne utenfor klosteret, den vakre  Antonia. Når planen ikke fungerer så får han kreativ hjelp fra blant annet Matilda.

Parallellt hører vi historien om Don Raymond som er forelsket i Agnes og prøver å redde henne fra klosterlivet. Hun er søsteren til Don Lorenzo som er forelsket i, og har planer om å gifte seg med, Antonia.

Det var kort oppsummert, for her er det intriger nok for mange romaner. Kort sagt kan man si at den handler om menn som enten skal løslate unge damer som er fanget, eller som skal fange noen unge damer. Kvinnene er pene, ofte nesten passive, det er mannen som handler. Romanen ble skrevet i en tid da mannen visste best og det reflekteres godt (dessverre) i denne romanen.

Jeg liker hvordan romanen er skrudd sammen. Historien fortelles hovedsaklig i tredje person blir innimellom brutt opp av individuelle historier. Dette er lesevennlig, historiene som blir fortalt i jeg-person er forsåvidt mye enklere og to the point. De skaper et lite avbrudd fra historien om Ambrosio, som føles mye mer mektig. Språket er ikke vanskelig, det flyter forbausende enkelt til å være skrevet for over 200 år siden. Hvem sa at alle klassikere er tunge og kjedelige? De har i alle fall ikke lest The Monk.

He awoke heated and unrefreshed. During his sleep, his inflamed imagination had presented hum with noen but the most voluptuous objects Matilda stood before him in his dreams, and his yes again dwelt upon her naked breast, she repeated her protestations of eternal love, threw her arms around his neck, and loaded him with kisses: he returned them; he clasped her passionately to his bosom, and – the vision was dissolved.

Ambrioso sitt liv og virke i klosteret er godt beskrevet, her syder det av følelser og erotikk som det ikke blir snakket om. Det overnaturlige har også fått sin plass, både i og utenfor klosterets murer. Barn blir solgt til kirken om de overlever, de som styrer klostret er mektige personer som er mest opptatt av å redde sitt egen skinn. For å gjøre det er de villig til å gå over lik.

På slutten av 1700-tallet må boka har vært en knusende kritikk mot kirken – og spesielt da den katolske. Det ender ikke godt for kirkens representanter, så lenge de i klosteret er mennesker innehar de også alle menneskelige egenskaper. Sjalusi, moral – mangel på moral, vold… Det blir kanskje helt feil å si det, for romanen er tidvis grotesk, men det er roman som er fornøyelig å lese. Det er ikke alltid man blir slukt inn i en annen tid, så godt beskrevet, samtidig som man egentlig er mest fornøyd med å selv sitte i sin egen sofa, i sin egen tid. Tidvis ble jeg nesten litt kvalm, av og til litt flau – og noen ganger ble det litt for mye drama i historien.

Det er ikke tvil om at Matthew Lewis var en god historieforteller. Han skrev en historie som både provoserte og engasjerte- og en historie som bør leses.
——–
Boka er kjøpt selv.

Advertisements