Skriv i sanden av Marjun Kjelnæs

Ti ungdommer og ei helg. Marjun Kjelnæs har skrevet en roman hvor det starter uskyldig, men når lagene skrelles sitter vi igjen med uggen følelse over hvor vanskelig det kan være å bli voksen.

Ti liv, (minst) ti historier og ti opplevelser av samme helg. Noen er på samme fest, andre kjenner hverandre – på godt og vondt. De er der alle, ei som ser bestevennen stikke av med gutten hun liker, han som er forelsket i kompisen sin, han som stikker av fra en døende mor, hun som alltid involverer alle og ikke minst, jenta som prøver å forsvinne. Som ikke spiser og håper at ingen ser henne, som bare rett og slett ikke lenger vil være tilstede. Det er høres ut som Kjelnæs har skrevet en bok full klisjeer men det er så langt fra sannheten som man kan komme.

Historiene kretser rundt samme helg og som jeg skrev tidligere, det starter uskyldig. Hvem kjenner ikke igjen følelsene av å en krangel med en bestevenn eller det å vente på en sms eller telefon? Utover boka lærer vi mer, det er ikke slik vi skulle tro. Noen karakterer overrasker, jeg blir litt satt i en historie om en ung, troende og idealistisk jente. Kanskje er det aller vanskeligst å leve opp til sine egne idealer? Hva skjer med oss når vi svikter oss selv?

Jeg blir skremt av fraværet av voksne. Mange av disse ungdommene, jeg vil tro de er fra 15 – 16 år og oppover virker veldig alene. Noen foreldre er der, men for meg som leser virker de lite tilstede og de som kanskje klarer å fange opp at det er noen utfordringer makter ikke å ta tak i de.

Boka kom ut i 2010, Marjun Syderbø er færøysk og boka ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i fjor. Boka er ypperlig oversatt fra færøysk til nynorsk av Lars Moa. Språket er ikke direkte lett, men det er godt og må innrømme at utover boka satt jeg å trodde at jeg leste på originalspråket. Jeg tror nok det hadde med at jeg ikke leser så altfor mye på nynorsk.

Ungdomsroman. Jeg sier ungdomsroman. Ikke la merkelappen skremme deg fra å lese denne velskrevne og ettertenksomme romanen.

Anbefales!
——–
Boka er kjøpt selv.

Boy Nobody av Allen Zadoff

Utrolig spennende thriller for ungdom!

Han er en gutt i tenårene og han følger et mønster. Nytt mål betyr ny skole. Ny skole betyr å bli venner med målets barn. Bli invitert hjem slik at han kan drepe for å så gå videre. Etter nok en vellykket operasjon får han et nytt mål, men det har utfordringer. På kort tid må han bli kjent med datteren til New Yorks borgermester for å så ta livet av borgermesteren. Han har fem dager til rådighet.

Boy Nobody har ingen minner, han er en trent drapsmaskin. Men denne operasjonen vekker noe i han. Minner? Følelser? Han må gå utenfor protokollen, er det Programmet som vil teste han?  Og hvorfor nøler han med å drepe når han har muligheten?

Boy Nobody av amerikanske Allen Zadoff er en kompakt spenningsroman. Han er sparsom med ordene, men ikke på spenningen. En lett tekst gjør at man blir drevet fort fremover. Korte kapitler, ikke så altfor mye tekst på hver side, her er det fokus på  oppgaven og det fungerer. Jeg leste denne boka ferdig på rekordtid.

Som lesere av thrillere må man av og til svelge noen kameler for å få en god historie. Kamelene i denne boka er små, historien er godt sydd sammen og den overrasker. Det skjer mye de siste sidene, samtidig som forfatteren har tatt seg tid til et lite tankespinn. Dette var en real sidevender – uansett hvem den er skrevet for. Jeg tenker forøvrig at denne godt kan lese av voksne, kanskje spesielt de som vil ha noe som er lett å lese uten at det går på akkord spenningen. Jeg har sagt det før, gode thrillere vokser ikke på trær.

Boy Nobody er første del av en trilogi. Jeg ser at forfatteren har skiftet navn på serien nå og kaller den The Unknown Assassin og at denne første boka, altså den som her kalles Boy Nobody, har fått tittelen I Am the Weapon. Forvirret? Du kan lese mer om dette på forfatterens hjemmeside. Jeg har lest en rykende fersk norsk utgave som er utgitt av Schibsted Forlag.
———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Spioner for ungdommen: Code Name Verity og serien Finishing School

Jeg har alltid likt spionromaner og har i løpet av vinteren hørt og lest tre spionromaner beregnet på yngre voksne. Code Name Verity kom ut i fjor (2012) og har fått veldig gode kritikker, historien handler om to unge britiske jenter under 2. verdenskrig. Bøkene Etiquette & Espionage og Curtsies & Conspiracies er de to første bøkene i serien Finishing School som handler om den unge piken Sophronia som blir sendt avgårde for å bli dannet.

Code Name Verity av Elizabeth Wein (lydbok)

Code Name Verity is a compelling, emotionally rich story with universal themes of friendship and loyalty, heroism and bravery. Two young women from totally different backgrounds are thrown together during World War II: one a working-class girl from Manchester, the other a Scottish aristocrat, one a pilot, the other a wireless operator. Yet whenever their paths cross, they complement each other perfectly and before long become devoted friends. But then a vital mission goes wrong, and one of the friends has to bail out of a faulty plane over France. She is captured by the Gestapo and becomes a prisoner of war. The story begins in Verity’s own words, as she writes her account for her captors.

Historien om de to jentene er intens, morsom  og trist. Jeg vet ikke om det var dagsformen, men da jeg hørte de siste minuttene av lydboka så gråt jeg en skvett. Frem til da følte jeg at jeg hadde hørt historien med en viss avstand. Jeg likte veldig godt oppbyggingen av denne historien, etter hvert som historien utfolder seg så kommer også tvistene når man minst venter det. Å være helt kan være så mangt, reaksjonene til disse to jentene som blir satt under et umenneskelig press er realistisk beskrevet og er definitivt bokas store styrke. Anbefales!

Etiquette & Espionage (Finishing School # 1) av Gail Carriger

It’s one thing to learn to curtsy properly. It’s quite another to learn to curtsy and throw a knife at the same time. Welcome to Finishing School.

Fourteen-year-old Sophronia is a great trial to her poor mother. Sophronia is more interested in dismantling clocks and climbing trees than proper manners–and the family can only hope that company never sees her atrocious curtsy. Mrs. Temminnick is desperate for her daughter to become a proper lady. So she enrolls Sophronia in Mademoiselle Geraldine’s Finishing Academy for Young Ladies of Quality. But Sophronia soon realizes the school is not quite what her mother might have hoped. At Mademoiselle Geraldine’s, young ladies learn to finish…everything. Certainly, they learn the fine arts of dance, dress, and etiquette, but the also learn to deal out death, diversion, and espionage–in the politest possible ways, of course. Sophronia and her friends are in for a rousing first year’s education.

Historien om Sophronia er satt i en alternativ 1800-tallsverden, i samme univers som man finner i serien the Parasol Protectorate av samme forfatteren. Jeg har ikke lest serien, det hadde kanskje vært en fordel, men jeg synes serien står godt på egne bein.

Vi blir ganske fort dratt inn i et annet univers, hvor det finnes varulver og vampyrer og hvor unge jenter blir oppdratt til å spionere og bedra (i ordets bredere forstand). Språket er ganske formelt og passer godt til stemningen, jeg leste heldigvis denne boka som ebok og jeg måtte stadig slå opp i den innebygde ordboka på Kindlen, for her var det mange ukjente engelske ord for meg. Disse ny for meg, men egentlig gamle ordene, og den formelle stilen gjør boka særegen.

Utfordringen med den første halvdelen av boka er at det skjer minimalt. Halvveis så tar det seg opp, vi begynner å ane konturene av et plott. Spennende synes jeg det egentlig aldri blir, noen sidevender er det definitivt ikke, men boka er såpass særegen at jeg synes den var verd å lese.

«What, precisely, will I be expected to learn here?» Lady Linette twirled one curl of blonde hair around the tip of one finger. «Information gathering and object retrieval, of course. But mostly, you should learn to finish». «Finish what, exactly?» «Why, anything or anyone who needs finishing my der». Sophronia shuffled her feet.

Curtsies & Conspiracies (Finishing School # 2) av Gail Carriger

Sophronia er fortsatt på skolen og under den første store eksaminasjonen gjør hun det veldig bra. Hun blir derfor uglesett og oversett fra de hun trodde var hennes venner og skolehverdagen er ikke særlig hyggelig. Likevel tar det ikke lang tid før Sophronia øyner en ny konspirasjon, omtrent da noen elever fra en gutteskole kommer på besøk.

«I can’t believe I’m on probation. Papa will kill me,» said Agatha, possibly not exaggerating. One never knew with parents who sent their daughter to Mademoiselle Geraldine’s.

Dimity said, «But sir, aren’t blades for gentlemen?» «Ah, excellent starting place. In fact, no. Knives can be quite useful to a lady of quality. Swords are for men; they are too easily caught in the skirts. Knife work is far superior for ladies of your position.

Selv om denne boka er mer handlingsmettet er også plottet i denne boka ganske tynt, jeg klarer ikke helt å se motivasjonen for mye av det som skjer.  Dialogene derimot er ganske morsomme, det er der det meste blir sagt om karakterene. Sophronia er kul, men noe særlig kjent med henne blir vi egentlig aldri.

Bak lagene av gamle ord, timer i dannet konversasjon og lagene av kjoler så er stemningen ganske rå. Jeg overrasket over hvor langt Sophronia går (må gå?) i denne boka, om ikke karakterene har dybde har i alle fall navnet Mademoiselle Geraldine’s Finishing Academy for Young Ladies of Quality dobbeltbetydning.

Jeg kjenner at jeg er ambivalente når det gjelder disse bøkene, de har en særegenhet jeg liker i tillegg til at spionering er et pluss. Jeg strever derimot med å bli helt engasjert.

Mari har forøvrig skrevet om Code Name Verity og Silje om den første boka i serien The Parasol Protectorate.

————
Alle bøkene er kjøpt selv.

Fredagstips: Barnebokkritikk.no

Er du interessert i litteratur for barn og ungdom?

I så fall sier jeg det igjen, ta en titt på nettsiden barnebokkritikk.no. Dette er en nettside som har omtaler av litteratur for den yngre garde – og med interessante artikler. De som skriver for nettsiden har god faglig tyngde. Jeg er ikke alltid enig i det de skriver, men synes det er fint å få nye impulser! Om du ikke vet hvor du skal starte kan jeg anbefale deg denne artikkelen Fagbøker for hvite barn som viser hvordan mange fagbøker for barn er beregnet på de som lever et middelklasseliv. Om det virkelig er slik , at «ut-i-naturenbøker» forutsetter ressursterke foreldre med hytte og kunnskaper om båltenning, så tenker jeg at det finnes et stort marked der ute som ikke er dekt. Eller kan kanskje du finner artikkelen om pekebøkene som er trukket av markedet på grunn av anklager om rasisme interessant? Uansett – let og finn!

God helg!

The Panopticon av Jenni Fagan – lydbok

Panopticon – bildet er hentet fra wikipedia

Den engelske filosofen Jeremny Bentham designet på slutten av 1700-tallet en bygning som fikk navnet Panopticon. Bygningen  skulle være en modell for institusjoner hvor tanken var at alle i bygningen skulle kunne bli sett (les: overvåket). Eller som han selv sa «a new mode of obtaining power of mind over mind, in a quantity hitherto without example».

15 år gamle Anais blir etter vold mot en politibetjent hentet til en ungdomsinstitusjon som holder til  i en bygning basert på Bentham sin ide. Anais har klart seg selv store deler av livet, hun bor delvis på gata. Hun er tøff, hun har et survival instinkt, samtidig som hun er 15 år, alene – og drømmer om parisiske bibliotek.

Samfunnet som Anais lever i er mørkt og dystert, de voksne er enten sosialarbeidere eller politi. Først trodde jeg det var en dystopisk framtidsroman, før jeg skjønte at tiden egentlig ikke spilte noe rolle. Samfunnet vet ikke hva de skal gjøre med Anais og i mellom tiden så prøver hun å gjøre det hun kan for å overleve.

Historien blir fortalt av Anais – og den delen av romanen er god. Korte historier og tankerekker, jeg liker hvordan fortelleren Anais skifter mellom nåtid og fortid. Av og til går dette skiftet så fort at det er vanskelig å følge med, men jeg føler ikke at det nødvendigviis er negativt. Det gjør historien til Anais mer realistisk. Dette blir bygd opp med et språkbruk som er tilpasset fortelleren – en jente uten mye skolegang og veiledning, og som bruker enhver sjanse til å beskytte seg selv. Også verbalt.

Anais snakker stadig om det store eksperimentet som hun er en del av. Forfatteren plasserer henne i en bygning hvor hun blir overvåket, samtidig som Anais har paranoide trekk. Denne delen av historien faller litt gjennom for meg. Jeg klarer heller ikke å forstå handlingen, eller fremdriften i historien, eller mer spesifikt – poenget. Jeg valgte derfor ganske tidlig i lydboken å lene meg tilbake og lytte til Anais og hennes tankerekker. Det var der romanen hadde sine høydepunkter.

Romanen er skrevet av Jenni Fagan, kom ut i 2012. The Panopticon er Fagans debutroman.
——–
Lydboka er kjøpt selv.

En leser søker hjelp – liste med klassisk, nordisk barnelitteratur skal lages

Jeg har ei lita stund nå lest klassisk barnelitteratur. Det vil si, jeg har tatt utgangspunkt i anglo-amerikansk liste jeg fant på wikipedia. Streng tatt har den innslag fra andre europeiske land, som Tyskland og Finland, men jeg ønsker nå å lage min egen liste her på bloggen med nordisk barnelitteratur.

Med barnelitteratur inngår også ungdomslitteratur, og bøkene skal være fra et av de nordiske landene. Om de er på finsk, islandsk eller samisk er det fint om de er oversatt til svensk, norsk, dansk eller engelsk.

Så kjære bokelsker, hva slags nordisk barnelitteratur utgitt fra før 1990 bør være med på en slik liste?

Fremtidige favoritter – snart sommer…

I dag, på vei til bussen, møtte jeg en ung jente. Kanskje 11 år, kanskje 13? Hun bar på to bøker, ingenting annet. En tjukk bok, slitt og uten smussomslag. Den så gammel ut, kanskje en klassiker. Den andre virket nyere, tjukk og hadde et omslag kanskje fra en ungdomsroman.

Jeg husker uendelige lange somre fra mine ungdomsår. Somre der regnet slo mot stuevinduet og jeg slukte en bok per dag. Jeg tok fatt på tjukke bøker med en optimiske jeg kunne ha ønsket meg i dag. Jeg levde meg inn i farer, romanser og historiske milepæler med beundringsverdig mot.

I disse dager blir det mest stjålne øyeblikk. To sider før kvelden er over, ti minutt på lydbok under oppvasken. Jo bedre boken, jo flere stjålne øyeblikk.

Bokelskerinnen spør etter fremtidige favoritter. Jeg svarer Katsa og Gwendolyn.

Katsa som jeg møtte første gang for flere år siden i fantasyromanen Graceling. I år er endelig oppfølgeren ute. Bitterblue heter den. Jeg gleder meg til å lese mer av Kristin Cashore denne sommeren.

Gwendolyn er tilbake i Smaragdgrønn. Gwendolyn er herlig frisk, en annerledes heltinne. Hun er ikke perfekt, hun er sjarmerende, litt klumsete og morsom. Jeg er spent på hva hvordan Kerstin Gier avslutter trilogien om Gwendolyn med tidsreisegenet.

Presteskapet og Mørk engel

Jeg tror jeg tar en liten pause i min kriminelle påskelesing. Rett før påske fikk jeg en stor pakke i posten. I fjor deltok jeg i Bokelskerinnens debutantutfordring, jeg leste 12 debutanter gjennom hele året. På slutten av året trekte hun en vinner og der vant jeg. En veldig fin, og veldig stor bokpakke. Hele sju bøker fant veien til meg, mange av disse var helt nye. To av bøkene min fanget min interesse ganske så kjapt. Krimromanen til årets debutant Sonja Holtermann Presteskapet og Laini Taylor sin oversatte ungdomsroman Mørk engel som har fått bokbloggere til å hyle begeistret. Mye og lenge.

Ira Torgrimsson er journalist og Presteskapet sin hovedperson. Likestillingsombudet blir funnet brent i hjel, saken har forbindelser til hekseprosessene på 1600-tallet og en sak spesielt. Johanne Pedersdatter, hvorfor er hennes sak aktuell igjen i dag? La meg først si, Holtermann har skrevet en meget god krim. 340 sider, kompakt, forståelig og i et lett språk, romanen er spennende og til å sluke. Mange faller for fristelsen med å skrive inn altfor mange personer, altfor mange historier, en her er det akkurat passe. Ser man bort fra påfallende mange tilfeldigheter i begynnelsen er det Presteskapet en veldig god historie.

De to siste årene har jeg lest en del krim av debutanter som har vært lovende. Det skrives mye krim. Nå føler jeg meg litt mettet på krimdebutanter, ikke fordi det har vært dårlig lesing, men fordi jeg vil ha mere! Jeg liker å lese krimserier, følge noen miljø og personer intenst over flere bøker. Så kjære debutanter, nå venter jeg på bok nummer to!

Mørk engel. Det høres litt dystert ut, ikke sant? Laini Taylor har satt bokverden nesten i flammer med sin roman, Daughter of Smoke & Bone. Bloggere som Mari og Silje var henført før boken kom på norsk. Jeg anbefaler deg å lese deres omtaler. Karou bor i Praha, går på kunstskole, er 17 år og som ungdommer flest. Nesten. Hun har blått hår, tegner figurer som alle tror kommer fra hennes egen fantasi. Hun bor alene og har ingen familie. Av og til gjør hun æren for Brennstein, som egentlig lever i en annen verden, utenfor- bortenfor vår menneskeverden.

Mørk engel er ikke dyster, men den har veldig mørke undertoner. Språket er veldig godt, klisjer finner man knapt og for meg som virker det som den norske oversettelsen ivaretar det stemningsfulle miljøet.

Jeg slet litt med å komme inn i historien, historien er sammensatt. Vi aner at det ligger mye bak, mye får vi etterhvert vite. Jeg liker det, å ikke vite hva som kommer rundt neste sving. Jeg liker at forfatteren har bestemt seg for å gi oss fantastiske historier. Karou er en person man kan like, likevel er jeg ikke helt der. Hun er godt portrettert, men jeg lar meg aldri helt begeistre. Jeg klarer ikke helt å skjønne hvorfor, for alt er der, alt burde ligge til rette for at jeg skulle falle for både Karou, de andre karakterene og boken. Men av og til er det ikke full klaff, dessverre. Likevel likte jeg de miljøet og de forskjellige verdene som Taylor beskriver så godt at jeg venter på neste bok i trilogien.