Sjarmerende om bøker?

Sjarmerende bokbutikker kan være en god ingrediens i romaner som skal underholde. I de siste ukene så jeg lest to romaner som overrasket meg. Herr Fikrys litterære liv hadde jeg nesten bestemt meg for å ikke like, jeg leste den med lupe og ble positivt overrasket. Den svenske suksessen Läsarna i Broken Wheel rekommmenderer var jeg sikker på jeg skulle like – og ble skuffet.

Läsarna i Broken Wheel rekommenderar

Svenske Katarina Bivals debut har blitt en stor suksess og har blitt oversatt til flere språk. Selv leste jeg den på svensk. Sara er 28 år og har jobbet mange år i bokhandel. Nå er hun dratt til USA for å møte ei brevvenninen Amy som er langt eldre enn henne. Fremme i Amys lille by Broken Wheel finner hun ut at Amy er død, men hennes venner vil gjerne at Sara skal bli. Hun blir boende i Amy sitt hus og etter hvert finner hun ut at hun skal åpne en liten bokhandel for å selge Amys bøker.

Jeg synes språket var omstendig og slet med å komme meg inn i boka. For mange forklaringer gjorde at det var litt vanskelig å få noe driv lesingen, og jeg synes det lille som var av handling forsvant litt i alle ordene. Noen av de amerikanske karakterene i den lille byen virket veldig påtatte og lite troverdig.

Når det er sagt – litterære referanser, gode boktips og originale måter å kategorisere bøker på er aldri feil. Jeg tror boken vil være et ypperlig utgangspunkt i en film, jeg vil faktisk bli overrasket om denne ikke blir filmatisert i den nærmeste tiden. Med riktige skuespillerne kunne den ha blitt en veldig bra film, noe av den komiske slutten synes jeg kanskje egner seg best på skjerm. Andre bloggere har forøvrig vært mer positive, les Tines omtale eller omtalen på Bøker & bokhyller.

Herr Fikrys litterære liv

Amerikanske Gabrielle Zevin har flere bøker bak seg men Herr Fikrys litterære liv er den første som er oversatt til norsk. Boken kommer på norsk i september og jeg fikk tilsendt et lese-eksemplar uoppfordret av forlaget. Jeg blir alltid litt skeptisk når uttalelser som «den perfekte boken for alle bokelskere» lyser mot meg. Men jeg hadde behov for å lese noe enkelt og bestemt meg for å prøve denne.

På ei lita øya sitter en bokhandel og synes synd i seg selv. A.J. Fikry mistet sin kone i en ulykke og nå er han hverken interessert i bokhandelen sin eller seg selv. Amelia kommer til Fikrys bokhandel for å presentere listen over nye titler på forlaget hun representerer, men møtet ender ikke særlig bra. Like etter dette så blir Fikry frastjålet en verdifull bok og han finner en to-åring som moren har forlatt i bokhandelen.

Boken er strødd med elegante, litterære referanser og små anekdoter om noveller. Ikke alle bøkene det referes til er kjente for meg og jeg ble sannelig nysgjerrig på flere av de som ble nevnt. Lesetips tas i mot overalt, jeg er ikke kresen sånn.

Vi følger flere av karakterne i romanen over en lengre periode. Forfatteren forteller aldri for mye, jeg kjenner at jeg alltid vil ha mer når forfatteren går videre. Jeg synes Amelia forsvinner litt utover boken og det synes jeg boken taper litt på.

Språket er ledig, dette er en slukebok. Forfatteren er god på å få frem stemningen mellom personene i dialogene. Dialogene er vittige – og av til litt absurde. Selv om vi blir kjent med en rekke karakterer og boka ikke er særlig lang så føles karakterene troverdig. Jeg har tenkt litt på hvorfor jeg ble så engasjert og jeg tror det henger sammen med fortelleren. Det er en slags all-vitende fortellerstemme som ikke tar særlig plass men klarer å veksle mellom historier og karakterer fort og elegant. Jeg var oppsatt på å ikke like denne boka, men da jeg hadde lest den ferdig hadde jeg lyst til å starte på nytt igjen.
——–
Läsarna i Broken Wheels rekommenderar har jeg kjøpt selv, mens Herr Fikrys litterære liv har jeg fått fra forlaget.

Reklame

Mitt liv som pingvin og Tarzans tårer – repeat

Etter å ha  brukt uvanlig lang tid på A Constellation of Vital Phenomena hadde jeg behov for noe som var lett. Og enkelt. Og underholdende. Så jeg rota rundt i bokhyllene og fant to favoritter som ikke har lest på noen år. Katarina Mazetti er best kjent for sin roman Gutten i graven ved siden av og oppfølgeren Familiegraven. Litt mindre kjent, men i mine øyne bedre er romanene Mitt liv som pingvin og Tarzans tårer. Førstnevnte er dessverre ikke oversatt til norsk.

Mitt liv som pingvin
For noen år siden skrev jeg at denne boka fikk meg både til å le og gråte. Jeg lo ikke fullt så mye denne gangen, men jeg gråt faktisk på slutten. Her er det jeg skrev i 2010:

Møt Wilma, en gutteaktig, optimistisk jente på 32 år med underbitt og en tendens til å ramle. 

Møt Tomas, to år eldre enn Wilma, skilt familiefar som ikke har noe mer å leve for. Eller som beskrevet i boken… en dyster feltherre som akkurat har innsett at kavaleriet ikke er på vei…

Møt Alba, en ung dame på 72 år som har levd det livet andre drømmer om å leve.

I Mitt liv som pingvin møtes de, samt 47 andre passasjerer, reiseledere og russisk kaptein + besetning på et cruise i Antarktis.

Boka har et lett og ledig språk, men Mazetti er ikke redd for å ta opp alvorlige tema. Tomas for eksempel, han har store planer om å ta sitt eget liv blant pingvinene. Mazettis styrke i de fire romanene jeg har lest av henne er beskrivelsene av karakterene. I denne boka tar hun dette litt lengre med å la Alba kategorisere mennesketypene eller dyreartene ombord på skipet. Historiene vi får servert er gode, kanskje blir det for mange fortellerstemmer gjennom hele boka, jeg hadde gladelig lest mer om Tomas og Wilma, samtidig som jeg har veldig sans for at Mazetti ikke forteller alt.

Tarzans tårer
Tarzans tårer har vokst siden jeg leste den sist, eller kanskje er det meg? Dette skrev jeg sist jeg leste boken:

I Tarzans tårer møter vi Mariana. Alenemor og deltidsarbeidende. Nada penger å rutte med, men godt humør. Og et stabeist, men jeg vet ikke om det er derfor jeg ikke alltid liker Mariana, men la gå. Menneskelig er hun i alle fall. 

På et feriested møter hun Janne, IT-fyr, med som vi sier der jeg kommer fra «pæng trøkt opp i rævva» og lite ansvar. De kræsjer, kommer og går fra hverandre igjen. Men veiene deres krysses igjen. Og igjen.

Jeg antar Mazetti har skrevet Tarzans tårer med et litt ironisk blikk på 1990s store film Pretty woman. I hverdagen er det ofte litt mer snørr, tårer, barneskrik og eks- kjærester (eller kanskje til og med uten prefiksen) med i bildet.

Egentlig er kanskje ikke Janne og Mariana så veldig ulike, egentlig. Men årene etter ungdomstiden har brakt de til forskjellige steder i livet. Og som Janne erfarer, det er ikke enklere å gjøre det rette selv  om man har penger. Og hvem bestemmer hva som riktig er?

Men Mariana, hun var virkelig. Virkeligheten sjøl. Med unger og pisseflekker og hele dritten.

Både Janne og Mariana er utstyrt med en gode dose selvironi noe som gjør denne boka morsom. Heldigvis, den kunne fort ha blitt en klagesang. Marianas situasjon er egentlig et godt innlegg i dagens evige debatt i tidsklemma, man har et valg og det er en selv som må velge å tro på hvordan man organiserer sin familie. Jeg likte denne romanen veldig godt, selv om slutten, ja, den irriterer meg litt altså.
——–
Begge bøkene er kjøpt selv.

Mord i august av Maria Lang

En kjapp og kort omtale i dag.

Whæææ… Jeg trodde det var et klistremerke man kunne pelle av, men nei da…..

Mord i august er den sjette krimromanen av Maria Lang Silke forlag relanserer. Som i de tidligere romanene møter vi amatøren Puck og kriminalkommisæren Christer Wijk. Puck og Einar har fått ei lita jente, de tidligere utfordringene hos det relative nygifte paret er borte og inn har altså Grynet på fire måneder entret scenen. Puck, Grynet og praktikanten Meta har fått låne tante Otties sin hytte. Ottie selv skal på tur til Spania, men før hun drar etterlater hun noen mystiske beskjeder til Puck. Når de ankommer hytta blir de fort kjent med naboene og det tar ikke lang tid før den rike fru Renman blir myrdet.

Oppskriften kjenner vi fra før av, Puck innehar en egen evne til å rote seg opp i trøbbel. Selv om jeg aldri så mye liker karakterene Puck og Einar tror jeg at jeg aldri ville ta sjansen på invitere de hit for helgen for å si det slik. Uansett, nysgjerrig, ung og med en god dose menneskekunnskap ligger Puck ikke langt etter Christer Wijks oppklaringer.

Det er derimot en forskjell på de fem andre bøkene som er kommet ut, denne her er helt klart den beste. Humoristisk og mørk, jeg liker hvordan Maria Lang har lekt seg med noen av karakterene og lesernes fordommer. Jeg synes denne boka var mørkere enn tidligere, kanskje det har noe med tante Ottie å gjøre, men jeg synes den var uvanlig dyster. Slutten var spennende, jeg holdt nesten pusten da Wijk holdt sin forestilling.

Lang er best på beskrivelsene, spesielt av naturen, men også menneskenaturen. Hun klarer ganske fort å vekke noe i oss lesere, noen ganger avsky og andre ganger medlidenhet. Allerede under et krepselag i begynnelsen av boka har hun fått oss lese til å heie på noen, det skaper et engasjement hos oss som lesere.

Jeg må bare innrømme det, jeg liker denne serien utrolig godt. Bøkene er altfor korte. Jeg vil alltid har mer! Jeg håper at forlaget fortsetter å oversette disse på nytt. Om du ikke har lest noe av Maria Lang tidligere så anbefaler jeg deg å starte med med den første boka som er En morder lyver ikke alene.

Jeg er forøvrig ikke den eneste som er begeistret, det er også bloggerne Beathes bokhylle, Tones bokside og Tine’s blogg.
——-
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget.

3 x krim – norsk, svensk og dansk krim

I de to siste ukene har jeg lest masse krim, jeg har endelig fått lest meg ajour på tre serier hvor det kom ut en ny bok i 2013. Bøkene viser hvor mye variert lesestoff det er i sjangeren krim, krim er ikke bare krim.

Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen
Yes! Marco-effekten er femte bok i serien om Avdeling Q, en bitteliten avdeling av politiet i København plassert nede i en kjeller. Avdelingen består av politimannen Carl, Assad og Rose, tre herlige karakterer hvor jeg blant annet er svært nysgjerrig på å få vite mer om Assad. Jeg får aldri nok av karakterene i avdelingen og denne boka er intet unntak. Etter at jeg leste bok nummer fire i serien var jeg nesten klar for å legge denne serien på is, men med Marco-effekten leverer Jussi Adler-Olsen en solid krim. Avdeling Q starter noe motvillig, som alltid, å etterforske en forsvinning og det tar ikke lang tid før de krysser veien til den unge gutten Marco. Marco er på flukt fra onkelen Zola som styrer en gruppe med personer som tigger på gatene, stjeler og utfører andre kriminelle handlinger. Marco har lært seg språket og er en smart gutt, men nå har han både onkelens bande og politiet etter seg. Jevnt over spennende, men jeg synes den er hakket for lang. Jeg klarer ikke helt å se hvorfor historien om den afrikanske Mammy og hennes gutter trenger å være utbrodert. I tillegg så blir litt av spenningen punkteret når man i et av de mest spennende kapitlene får en utgreeing om forholdene i Christiana, interssant, men ikke akkurat der og da! Uansett, historien fenget og jeg gleder meg allerede til neste bok i denne danske serien.

Kameleonmenneskene av Hans Olav Lahlum
Ney! Femte bok fra Lahlum om politiførstebetjenten Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2 og hans hjelper, den alltid smarte Patricia. Året er 1972 og nordmenn er mest opptatt av EEC. En stortingsrepresentant blir drept på åpen gate, den antatte morderen finner selv veien til K2. Er saken virkelig så enkel? Naturligvis ikke og Kolbjørn må snart ha hjelp fra Patricia, noe hans forlovede Miriam ikke er begeistret for. Jeg har vært veldig begeistret for denne serien, men etter 150 sider holdt jeg på å legge denne vekk. Rik forretningsmann med elskerinne, en uoppklart hendelse i fortiden – det føltes ut som jeg hadde lest dette før. Jeg måtte faktisk på et tidspunkt dobbeltsjekke at jeg ikke hadde tatt med en tidligere bok i serien hjem fra biblioteket. Boka tar seg opp etter hvert, men da hadde jeg allerede begynt å henge meg opp i repeterende ordbruk og andre likheter med de første bøkene. Bokas høydare er definivit utvklingen mellom Miriam, K2 og Patricia, jeg liker dette dramaet som utspiller seg litt på siden av hovedhistorien.

Tvekampen av Arnaldur Indridason
Yeah! Året er fortsatt 1972 men vi er på Island. Marion Briem, som vi kjenner kort fra romanene om Erlendur, etterforsker mordet av en ung gutt. Han blir funnet død i en kinosal etter en forestilling og det blir ganske tidlig klart at han ble drept fordi han har tatt opp på bånd noe han ikke skulle ha hørt. I Reykjavik er det storpolitikk på gang, aldri før har et sjakk VM spilt så stor rolle i verdenspolitikken. Er morderen russisk? Eller amerikansk? Dette luktet opptakten til en ny serie lang vei – og vet du hva? Jeg likte denne boka veldig godt. Plottet er veldig spennende, det gir også litt ettertanke med tanke på hvor mange liv som har gått tapt i storpolitikkens navn. Jeg synes karakteren Marion Briem gjør seg veldig bra som etterforsker og boka har mye mer driv enn bøkene om Erlendur. Erlendurs mismodighet kunne bli litt mye, Marion har definitivt sin historie og baggasje hun også, men det blir aldri for mye. Og Erlendur – han dukker opp på siste side. Nå i vår kommer boka Reykjaviknetter ut. Den handler om Erlendurs første sak i politiet – og jeg antar vi møter Marion Briem igjen. Jeg gleder meg allerede til å lese om Erlendur og Marions første sak sammen.
——-
Alle bøkene er lånt på biblioteket.

«Litt trist matematikk», «Fasadefall», «Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shoop» og «The Martian»

En norsk diktsamling, en svensk krim og en britisk chicklit. Diktsamlingen ble en skuffelse, den svenske krimromanen overrasket og chicklitboka gav meg fornyet tro på sjangeren. Godt at man ikke alltid ser seg blindt på sjangrer og forfattere. Ja, også en amerikansk sci-fi roman også da sånn helt på tampen.

Litt trist matematikk av Kjersti Annesdotter Skomsvold
Seks menn har hver sine monologer om en kvinne ved navn Lilibeth, som også forøvrig var navnet på Adams første kone. Hun forlot han. Disse seks mennenes historier kretser rundt Lilibeth, de er satt rundt i hele verden. Diktene er fulle av små, gode detaljer som disse stedene, men stemmene ble for like og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få tak i den overordna tanken i diktsamlinga. Tittelen og omslaget derimot det får full pott, det er sjeldent man ser et omslag gå hånd i hanske med tittelen på den måten.

Fasadefall av Liza Marklund
Jeg og Annika Bengtzon har hatt en liten pause fra hverandre. Etter Nobels testamente (2006) følte jeg at det ble litt mye hverdagslige utfordringer med problemer i samlivet, vanskelig svigermor og henting i barnehagen. Jeg hadde derfor ikke tenkt å lese årets bok om journalisten Annika Bengtzon og hadde sikkert ikke gjort om det ikke var for at jeg glemte å avbestille boka i Bokklubben. Mange år er gått siden sist, det har skjedd mye i livet til Bengtzon, men jeg må innrømme at jeg synes det var helt greit å hoppe over noen bøker.

I Fasadefall blir Annika satt til å dekke et stygt overfall på en tidligere politiker, nå kjent forretningsmann. Hans unge kone er sporløst forsvunnet. Annika sin redaktør blir samtidig satt under hardt press for en TV-dokumentar han laget for over 20 år siden.

Fasadefall overrasket meg, jeg ble ganske snart slukt inn et ganske spennende og komplekst plott. Tempoet er høyt, men Marklund klarer å holde det unna å bli heseblesende. Kanskje har det noe med at jeg føler at Annika har blitt mer moden og ikke presser så mye på? Journalistene sin hverdag har endret seg de siste årene, de skal skrive for nett, papir og kanskje lage en videosnutt for nett-tv også, dette synes jeg Marklund beskriver godt uten å ta på seg en omstending forklaringskappe. Når Annikas redaktør må ut og forsvare seg så er det interessant å se hvordan selv drevne mediafolk kan gå havne på glattisen.

Gjensynet  med Annika var bra, det. Jeg kommer ikke til å lese de foregående bøkene, hendelsene der var såpass godt referert i Fasadefall og (eventuelle) hull kan jeg leve med. Jeg kommer derimot til å lese den neste romanen om Annika Bengtzon om Marklund skriver en 11.roman om journalisten.

Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop (lydbok) av Jenny Colgan
Oh, jeg har nesten gitt opp å lese bøker i sjangeren chicklit, men nå har jeg funnet en forfatter jeg ønsker å lese mer av. Jeg har skrevet om denne boka tidligere da jeg jaktet på julefølelsen – og den fant jeg. Rosie driver en liten godisbutikk i en liten engelsk landsby og er samboer med stedets arving til et slitent gods. Rett før jul skjer det en større ulykke og Rosie må revurdere sin livssituasjon. Stilen er lun og har en god dæsj med britisk humor, ingen personer er perfekt ei heller i denne romanen og det likte jeg. Mari har forøvrig lest den første boka i serien og du kan lese hennes anmeldelse her, kort sagt ble hun like sjarmert som meg.

The Martian (lydbok) av Andy Weir
Astronauten Mark Watney blir etter en ulykke igjen på planeten Mars når resten av mannskapet drar avgårde i romferjen. Uten muligheter for å kontakte de andre astronautene eller noen på jorden må han selv finne ut hvordan han skal overleve. Tross mye scientific snakk så er historien ganske spennende. Etter hvert møter vi flere aktører som må ta forskjellige valg, ikke alle valgene blir like populære. Mark Watney sin stemme, historien er i hans partier av boka skrevet i jeg-person, er ganske morsom. Humor er nok en del av overlevelsen hvis man er strandet på Mars og ikke har noen utsikter til å komme seg bort derfra i live noen gang

Da jeg kjøpte denne boka på audible var jeg ikke klar over at denne boka hadde blitt selvpublisert på amazon. Jeg bruker for det meste å holde meg unna bøker som ikke har vært innom et forlag og en redaktør. Boka skal nå utgis på nytt nå i år (2014) hos et velkjent forlag. Jeg synes boka var godt komponert, men den hadde noen løse tråder jeg aldri helt fikk taket på. Hadde vært spennende å se nyutgivelsen for å se om det har blitt noen endringer, vi får se jeg blir inspirert til det senere i år.

Jepp, det var et oppsamlingsheat med bøker lest og hørt på tampen av 2013. Nå er det kun en bok jeg ikke har skrevet om og det er spenningsromanen Besettelsen, bokanmeldelse vil komme i løpet av uken. En kort oppsummering av 2013 vil også komme, om jeg ikke har regnet helt feil ble det 102 leste bøker i år. Uansett håper jeg dere alle lesere har hatt en fin start på 2014. Godt nytt år!

——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Barnemandag: De tre små grisene

Ukens barnemandag blir et kort innlegg. Fra og med denne uken vil barnemandag komme annen hver mandag med smått om barnebøker. For tidligere innlegg ser her.

Denne uken kom jeg over en skjønn liten serie for de aller minste. Catarina Kruusval har gjenfortalt de aller mest kjente eventyrene med skjønne illustrasjoner. De tre små grisene ble med oss hjem fra bokhandelen denne uken. Disse små kartonerte (stiv papp) bøkene passer nok veldig bra for barn fra ett år og oppover. Jeg ser at forlaget har gitt ut flere av disse i år, blant annet finnes gjenfortellinger av De tre små bukkene Bruse og Rødhette.

Jeg har lenge vært på jakt etter bøker som gjenforteller de kjente eventyrene. Jeg kjøpte en bok for en tid tilbake som var en samling av eventyr, men syntes språket var veldig dårlig. Disse bøkene har et enkelt språk og forteller historien stort sett med bildene. Bøkene er utgitt på forlaget Gammafon.

Om du synes navnet på forfatteren og illustratøren hørtes kjent ut så har Catarina Kruusval gitt ut en rekke barnebøker, blant noen om ei jente som heter Ellen.
——-
Boka er kjøpt selv.

Se, døden på deg venter

Så, endelig var det tid for en ny roman av Maria Lang. Se, døden på deg venter er den femte romanen om hobbyetterforskeren Puck og kriminalkommisær Christer Wijk. Har du ikke lest de foregående bøkene? Da synes jeg du skal gjøre det – og kanskje komme tilbake til denne omtalen når du er ajour.

Puck kjeder seg hun, hun står fast i sin avhandling om feministen og forfatteren Fredrika Bremer. Mannen Einar jobber masse og mest interessert i historiske dokumenter.

En dag møter Puck tilfeldigvis en gammel venn på gaten. Paul Sandvall har fått seg jobb som  intendant på Drottningsholmteater og han inviterer Puck til å tilbringe tid sammen med de som skal stå på scenen på den gamle operascenen. Sandvall har fått med seg flere kjente svenske stjerner, men med på kjøpet har han også fått intriger og begjær så det holder. Det tar ikke lang tid før en av stjernene blir funnet drept.

Puck bistår naturligvis politiet med mordsaken, men det tar ikke lang tid før hun selv er i fare. Vil Christer Wijk rekke å komme hjem fra ferie i tide?

Faste lesere av denne bloggen vet at jeg digger Maria Lang sine krimromaner, det er som å få godis i posten når en ny bok kommer. Denne boka føler mye av oppbyggingen som man kjenner fra før av, Puck roter seg stadig bort i et nytt miljø, et mord skjer og Christer kommer til hennes unnsetning.

Mer spennende enn selve mordmysteriet, som i denne boken er ok men ikke så mye mer, er Lang sine oberservasjoner og miljøbeskrivelser. Jeg synes hennes beskrivelser av hva som skjer har enn viss skarphet over seg. Beskrivelsene er enkle, men jeg har ikke problemer med å se det hele for meg. Beskrivelsene av noe så enkelt som karakterenes klær levendegjør det hele for meg.

Likevel, Lang er kanskje best på forholdet mellom mann og kvinne. Hun klarer å formidle mye bare ved hjelp av noen få setninger, og som tidligere er denne boka spekket med begjær. Puck og Einar har nå vært gift en stund og la oss si det slik at det må jobbes med den store gnisten. Jeg merker at Puck og Einar og hva som skjer videre er en av grunnene til at jeg venter på neste bok i serien.

——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget.

Lesehøsten er i gang

Noen kaller det bokhøst, jeg kaller det lesehøst. Til syvende og sist er det leseopplevelsene som står i fokus og de tror jeg det blir mange utover høsten.

Jeg er allerede godt i gang med forberedelsene til det jeg tror blir en av høstens store opplevelser. Herbjørg Wassmo er i år ute med en ny roman Disse øyeblikk. Jeg har alltid likt det jeg har lest av Wassmo spesielt bøkene om Dina og Det syvende møtet. Når jeg leser Wassmo så føler jeg at hun griper tak i meg som leser inn og tar meg med inn i den verden hun beskriver. Dessverre, og med ganske stor skam, har jeg aldri lest trilogien om Tora. Det skal jeg gjøre nå før jeg starter med årets roman.

I går kom en ny roman av Maria Lang og Puck i posten. Høstens utgave heter Se, døden på deg venter. Jeg digger de bøkene jeg har lest av Lang tidligere, lettlest, god underholdning og et klassisk mysterium. Du skal ikke se bort fra at boka er utlest i løpet av et par dager.

Jeg planlegger også noen sporadiske temauker på bloggen min. Om ett par uker kommer den første, og den vil være dedikert sprett opp-bøker, eventuelt pop-up-bøker om du foretrekker den engelske klassifiseringen. Jeg vil i løpet av en uke presentere en ny bok hver dag. Jeg elsker disse bøkene, bøker trenger ikke bare å ha et godt innhold de kan godt være vakre å se på også.

Helga Flatland nye roman står også på leselisten. Hun avslutter sin trilogi om en bygd i sorg etter at tre sambygdninger ble drept i norsk tjeneste i Afghanistan. Omtalene i riksmedia har vært positive og jeg er spent. Jeg ser at hun fra tid til annen sammenlignes med en annen stor favoritt her i huset nemlig Carl Frode Tiller. Hans avslutning i trilogien Innsirkling hadde gjort lesehøsten komplett, men det ser ut til at vi må vente litt til. Den som venter på noe godt venter ikke foregjeves og alt det der, jeg tror nok den dagen vi sitter med den romanen i hånda vil det bli nok en rystende leseopplevelse.

Andre norske forfattere som skal leses er Roy Jacobsens og hans De usynlige. Jeg har likt en del av det han skrevet før, for eksempel var halve Seierherrene og Frost utrolig gode. Dessverre mistet romanene litt av » piffen» ved sceneskifte til henholdsvis Oslo og England. Jeg er uansett spent. Vidar Sundstøl er også ute med en ny roman Besettelsen, den virker interessant og skal definitivt leses. Forlagets omtale nevner drap og egyptisk historie så mon tro om det er en spenningshistorie vi får servert?

Så er det alle bøkene som jeg har liggende og de som jeg enda ikke vet jeg kommer til å lese (eller kjøpe!). Kanskje jeg til og med finner noen nye favoritter? Jeg håper i alle fall på mange gode leseopplevelser!

70-tallet: Det røde eplet

I sommer fikk mine barn en bok som jeg falt helt for. Det røde eplet kom første gang ut på svensk i 1974 og ble ganske kjapt oversatt til norsk også. Utgaven jeg sitter med kom ut i 2006. Jeg hadde ikke denne boka som barn, men da jeg leste i sommer var det mer som et gjensyn mer enn et nytt møte så kanskje har jeg lest eller bladd i den en gang.

Forfatteren av boka heter Jan Lööf og han har skrevet ¨flere barnebøker i tillegg å ha laget tegneserien Felix. Han er også i følge wikipedia jazzmusiker.

Det røde eplet handler om nettopp ett rødt eple. En eldre herre i stripete dress bestemmer seg for å kjøpe et eple, men blir lurt av frukthandleren og får med seg et grønt plastikkeple i stedet. Når den eldre mannen kommer hjem legger han eplet i vinduskarmen slik at det kan modne – og da starter eplet sitt reise rundt i byen. Det vil si det grønne eplet blir egentlig liggende i hagen utenfor mannen sitt hus, men det røde, gode eplet som frukthandleren hadde i sin bakgård tar en runde rundt byen før det havner i vinduskarmen der det grønne eplet lå.

Tegningene er enkle, en tre-åring kan enkelt følge historien ut fra bildene. De fleste sidene i boka har en tegning per side og man får en følelse av å lese en tegneserie. Vi møter en rekke mennesker, fra den naive eldre herremannen som kjøper eple til en tyv som tar det han kommer over, til brannmennene. Lööf formidler ansiktsuttrykkene til de forskjellige karakterene veldig godt uten å gjøre for mye ut av det.

Hver gang jeg leser denne historien fascineres jeg over hvor enkel og naiv den er, samtidig som jeg spør meg selv om den virkelig er så naiv? Kan ikke tilfeldigheter skje, er historien så utrolig? Trenger vi å vite alt som skjer? Hva er en tilfeldig? Det er morsomt når en tilsynelatende enkel historie kan få meg til å stille slike spørsmål!

Til døden skiller oss ad av Ingrid Elfberg

Forfatter Ingrid Elfberg gav meg en en nesten ekkel leseopplevelse da hun for noen år debuterte med romanen Se til meg som liten er. I år er hun tilbake og hun har tatt et stort sprang med sin nyeste roman Til døden skiller oss ad.

Erika er politikvinne og gift med en kollega. Göran er hyggelig og godt likt. Ingen tror at han slår og han har sakte men sikkert ødelagt for Erika både privat og profesjonelt. En kveld er det nok for Erika, etter at Göran har dratt på fest drar hun til Göteborg. Der har hun fått et vikariat. Dessverre klarer Göran å bli med på turen, om enn ikke fysisk i begynnelsen. Ryktene om pillemisbruk og lekkasjer til media er med og det tar ikke lang tid før Göran selv dukker opp.

Erika blir satt til å etterforske en forsvinnningssak. En mann har meldt sin kone savnet, hun har ikke kommet hjem fra et besøk hos sine foreldre. Etterforskningen viser at hun aldri var hos foreldrene og at hun har vært forsvunnet i mange dager. Den forsvunne kvinnen jobber som arkitekt på byens plan- og bygningskontoret og det viser seg at hun hadde en veldig spesiell metodikk for saksbehandling. Erika og hennes kollegaer har ikke problemer med å finne folk som mislikte kvinnen.

Jeg skulle til å skrive at forsvinningssaken forsvant litt, men det er ikke helt riktig. Denne delen festet seg ikke noe særlig, mens under lesingen følte jeg derimot at denne delen tok stor plass og alt dette med hus, husbygging og utbygging ble fort litt kjedelige. Jeg synes det ble for mange aktører og plottet unødvendig rotete.

Bismaken og den ekle stemningen som Elfberg leverte i debuten har hun tatt med seg også i denne romanen. Jeg er ikke mange sidene inn i romanen før beskrivelsen av Görans terror gjør meg urolig. Den psykiske og delvis fysiske krigen mellom mann og kone er definivt det som bærer hele romanen. Erika er redd og vi skjønner etter hvert at hun sitter på nåler og vente på hans neste trekk. Hennes eneste mulighet er å prøve å ligge i forkant.

Elfberg sin styrke er altså definitivt beskrivelsen av Görans terror og hva disse har gjort med Erika. Samtidig synes jeg at Elfberg beskriver godt hvorfor Erika ikke har gått fra Göran tidligere, det er alltid så lett å ha meninger om dette fra sidekanten. Like lett som det dessverre er å la være å blande seg i vold som skjer under naboens tak.

———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.