Stillehavet 1946: Irske Conner er ekspert på sopper og er utlånt til den amerikanske marienen. Amerikanerne frykter at Japan sitter på biologiske våpen de ikke har kontroll på og Connor, som er ombord på et amerikansk skip, blir vitne til scener han sent vil glemme. Dessverre er ikke det hans eneste suvenir fra turen.
60 år senere er Connor professor ved Cornell, hans kone gjennom mange år har gått bort, men han finner stor glede i sitt barnebarn og oldebarn. Han spesialområde er fortsatt sopp, nærmere bestemt modifisering av disse og jobber blant annet nært sammen med den yngre kollegaen Jake som er nanoteknolog. Så uten, forvarsel, tar Connor sitt eget liv ved å hoppe fra en bru. Varsellampene begynner å ringe hos de som kjente Connor godt, her må det da ligge noe mer bak?
Slukebok! Dette er en thriller eller en spenningsroman som er vanskelig å legge fra seg, en ordentlig slukebok, som gjør at man bare vil ha mer og mer! Karakterene er troverdige, om enn kanskje litt forutsigbare når det gjelder de nærmeste rundt Connor. Noe av grunnen til at boka treffer er fordi den tar meg med inn i en spennende verden. Æh, er sopp spennende sier du, ja sier jeg. Det viser seg at det amerikanske kontinenten står ovenfor en potensiell biologisk katastrofe og kunnskap er viktig for å redde verden (altså USA). Jeg digger når bøker tar meg inn i sære, akademiske miljøer med personer som besitter en unik kunnskap – og samtidig klarer å formidle noe av denne kunnskapen. Og gjør det på en spennende måte slik som McEuen gjør.
Attpåtil er McEuen debutant, boka er såpass dreven at man skulle tro at mannen ikke har gjort noe mer annet enn å skrive spenningsromaner de siste årene. Men det har han altså, som Connor er han selv professor ved Cornell med fysikk som fagområdet. Håper han finner tid til å skrive flere bøker, for dette var bra saker!
Les også Marianne sin rødglødende omtale av boka her.
——-
Boka er kjøpt selv – og lest som e-bok!
Hysj! Lesing pågår 