Krimserien om 11 år gamle Flavia de Luce

Jeg har lest sjette og siste bok i serien om Flavia de Luce, 11 år og kjemiekspert. Før jeg skriver noen ord om denne siste boka The Dead in Their Vaulted Arches har jeg tenkt å skrive litt om serien. For det er en serie der du starter med den første boka.

Forfatteren Alan Bradley har altså skrevet seks bøker om Flavia. Vi er i England på 50-tallet, familien til Flavia bor herskapelig, men det er det eneste som er herskapelig i livet hennes. Moren er død og faren har trukket seg vekk, penger er det lite av og det er ikke sikkert de lenger kan beholde familiestedet Buckshaw. To eldre søstre på 14 og 17 gjør livet virkelig surt for Flavia, hennes redning i hverdagen er et kjemi.

Ja, du leste riktig. Flavias store lidenskap er kjemi og i et laboratorium etter en avdød onkel har hun tatt seg til rette og utfører eksperimenter. Flavia er også ganske god på å finne trøbbel, lik dukker opp «overalt» og ligger ofte ett par hakk foran politiinspektør Hewitt.

Per i dag er de tre første bøkene i serien oversatt til norsk – Det søte i bunnen i kaken er den første. Start der!

Her er titlene på seks bøkene og med de norske oversettelsene der de finnes:

1. The Sweetness at the Bottom of the Pie/ Det søte i bunnen av kaken
2. The Weed That Strings the Hangman’s Bag/ Døden henger i en tråd
3. A Red Herring Without Mustard/ Mørket i krystallkulen
4. I am Half-Sick of Shadows
5. Speaking from Among the Bones
6. The Dead in Their Vautled Arches

Jeg har kun lest de engelske utgavene så jeg kan ikke gå god for den norske oversettelsen. På orginalspråket synes jeg at den første boka var litt haltende, men at serien har tatt svært bra opp. Jeg synes ikke bøkene er lettleste, men heller ikke vanskelig. Bradley har et språk som passer godt med tidsepoken, jeg synes det gjør historiene mer autentiske og realistiske.

Noen vil kanskje kalle dette en kosekrim, jeg gjør ikke det. Serien er stemningsfull, humoristisk og ironisk. Men stemningen er ganske dyster, ganske mørk. Utover i bøkene får jeg alltid veldig vondt av Flavia, som tross et voksent sinn nok er ganske ensom. Søstrene er slemme, det var kun etter endt lesing av den siste boka jeg ikke satt der med følelsen av at Flavia virkelig, virkelig trenger noen som ser henne.

Avslutningen på bok fem var overraskende og jeg har venta på den siste boka med en viss spenning. Jeg skal ikke røpe så mye, om noen er interessert i en god anmeldelse av The Dead in Their Vaulted Arches se gjerne den alltid eminente Labbens omtale av boka.

Gjennom fem bøker har vi som lesere hatt masse spørsmål knyttet til alle personene vi har møtt. En del informasjon får vi denne boka som kanskje er mer et familiedrama mer enn et krimmysterium.

Selv om dette etter sigende skal være slutten på serien om Flavia føles det ikke slik. Historien som rulles opp er for god til å ikke følges opp. Jeg håper/tror/ber om at forfatteren bestemmer seg for å følge Flavia de Luce senere i livet.

Og ja, aldeles pluss på skalaen er at Winston Churchill dukker opp, det er alltid et pluss altså. » And have you, also, acquired a taste for pheasant sandwiches, young lady?

Sa jeg at jeg anbefalte serien? Jeg gjør det.——
Bøkene er kjøpt selv.

Reklame

Flavia og Kolbjørn – krim fra «fær i tin»

Å lese krim handler om å velge.

Å velge kan være lettere sagt enn gjort, utvalget om man liker krim er enormt. Det skrives krim over en lav sko, både i Norge og i det store utlandet – og det meste er serier. Selv har jeg funnet et par forfattere som jeg leser, det er altfra de store dronningene Agatha Christie og P.D.James til Colin Dexter sin legendariske serie om Inspector Morse, til Mo Hayders nesten dystopiske Jack og Flea og danske Jussi Adler Olsen sin Avdeling Q. Og ikke minst – la oss ikke glemme Maria Lang.

Den siste uke har jeg slukt to bøker som har fått meg til å være fornøyd med valgene jeg har tatt. Begge er forfattere som i dag skriver krim hvor handlingen er satt tilbake i tid. Alan Bradley sin serie om den 11 år gamle Flavia de Luce blir bare bedre og bedre, dessverre sier ryktene at årets bok Speaking From Among the Bones er den nest siste i serien! Jeg håper at Hans Olav Lahlum derimot ikke har tenkt å avslutte serien om Kolbjørn Kristiansen og Patricia med det første – for med den tredje boka i serien om det unike radarparet har han virkelig funnet formen.

Katalysatormordet heter romanen og Kolbjørn Kristiansen, en av Oslos yngste og mest ambisiøse etterforskere på begynnelsen av 70-tallet, blir satt på saken da den unge Marie Morgenstierne blir funnet drept. Den drepte var student,  var politisk aktiv på venstresiden og inntil han forsvant to år tidligere, forlovet med den unge radikale politiske lederen Falko Reinhardt. Det tar ikke lang tid før Kolbjørn Kristiansen skjønner at han må ta en telefon til sin unge venn Patricia, som ikke har snakket med siden de sist oppklarte et mord. Patricia er nå blitt 20 år, sitter i rullestol og er fortsatt like arrogant ovenfor sine tjenestepiker som før.

For første gang står Kolbjørn og Patricia ovenfor en morder som kan være hvemsomhelst i Oslo, de to foregående mordsakene har vært mer tradisjonelle lukket rommysterier. I Katalysatormordet bærer det rett inn i det politiske liv i Oslo i 1970 og Lahlum sin kompetanse på nyere, politisk historie kommer her godt frem. Å kunne noe er ikke det samme som å kunne formidle miljøer og handlinger i litteraturen, men dette synes jeg Lahlum gjør veldig godt i denne romanen. Jeg føler nesten at jeg er tillbake på et støvete SF-kontor i hovedstaden – tilbake med hermetegn da boken utspiller seg ni år før min tid på denne jord og med tanke på at jeg aldri har satt mine føtter på et politisk kontor.

Vi begynner også å se konturene av et lite drama når det gjelder karakterene, romanen avsluttes spennende med tanke på det skjer videre. Jeg liker denne utviklingen, Kolbjørn er fortsatt litt klønete når det gjelder damer, men denne gangen så ser det i alle fall ut til at han ikke går for feil dame. Vi får se, omtalene av bok nummer fire i serien novellesamlingen Den fem fyrstikkene lover oss mer drama. Yeah!

Høyst dramatisk er også avslutningen på Alan Bradley sin femte roman om Flavia de Luce. I Speaking From Among the Bones bor Flavia sammen med sin far og sine to eldre søstre i et svært herskapshus som de ikke har råd til å beholde. Eiendommen tilhørte egentlig Flavia sin mor som døde i en ulykke uten å etterlate seg et gyldig testatemente. Faren har resignert på flere plan, og Flavia og søstrene lever sitt eget liv. En engelsk landsby på begynnelsen av 50-tallet kan virke idyllisk, men her er det intriger og mørke skyer som henger over Flavia og resten av familien.

Flavia er smart, hun elsker kjemi og mordmysterier. Det er ikke det at de alltid lander på dørstokken hennes, hun klarer godt å oppsøke utfordringer også. Denne gangen så finner hun landsbyens organist drept. Som vanlig blir inspektør Hewitt satt på saken, med denne gangen får Flavia konkurranse når det gjelder å leke amatørdetektiv. Som i de siste bøkene har mordmysteriene tatt mindre plass og det er Flavia og hennes dystre situasjon som tar den egentlige plassen. Også her er karakterene solid beskrevet og miljøeskildringene uhyggelig godt beskrevet.

Les forøvrig også Labbens omtale av boka.
——-
Flavia-boken har jeg kjøpt selv, mens Katalysatormordet fikk jeg av Cappelen Damm da jeg skulle teste lesebrettet Digitalbok touch for dem.