Politics – dikt av Carol Ann Duffy

How it makes your face a stone
that aches to weep, your heart a fist,
clenched or thumping, your tongue
an iron latch with no doors, your right hand
a gauntlet, a glove-puppet the left, your laugh
a dry leaf twitching in the wind, your desert island discs
hiss, hiss, hiss, the words on your lips dice
that throw no six.

How it takes your breath
away, the piss, your kiss a dropped pund coin,
your promises latin, feedback, static, gibberish,
your hair a wig, your gait a plankwalk. How it says
politics – to your education, fairness, health; shouts
Politics! – to your industry, investment, wealth, roars, to your
conscience, moral compass, truth, POLITICS POLITICS.

Diktet er hentet fra Carol Ann Duffys diktsamling The Bees.

Advertisements

Hekla myter

hekla myterDiktsamlingen Hekla myter er Eli Fossdal Vaages debut. Boka kom ut nå i vår.

Formødrene mine var småjenter
som song salmar om fortapinga
før dei sprang til fjells
med sol i flettebanda
Formødrene mine
song songar om forsaking
før dei gjekk til seters
og sette seg med tindrande, kvite bryst i solveggen

Diktsamlinga er delt opp i flere deler hvor perspektivene, diktene veksler mellom å fortelle om en kvinne, for å se på formødrenes historie samlet.

Den gamle mannen i senga
alt i hennar hender denne gongen
skeier med havresuppe
lettfordøyelege ord
Ta litt til no, du et jo som ein fugleonge

Jeg synes del to om formødrene er glitrende, det var de diktene jeg la merke til. Vaage skriver levende i denne delen og formidler formødrene slik at jeg ser det hele levende for meg. Noe av det såreste beskrives med enkle ord og hendelser, som det smertefulle som blir lagt bort i skuffen. Jeg tror jeg aller mest liker ordet formødrene, det er egentlig et fantastisk ord!

Jeg liker godt variasjonen i diktene, skiftene.Vi møter en yngre og en eldre kvinne, hvor den eldste forteller om sitt liv. Relasjonen mellom generasjonene er beskrevet med en naturlig respekt og jeg tar meg i lure på alle historiene som formødrene våre aldri fikk fortalt.
———
Omtalen er basert på et lese-eksemplar jeg har fått fra forlaget.

Formødrene i Hekla myter

Formødrene mine
fødde barn på jordgolv slik sklei livet ut av dei, mjukt som kalvetunger
til ventande kvinnehender
Forfedrane var ingen stad å sjå
de såg berre formødrene
heile, reine, faste i skinnet
med magane snørt under stakken
Ungen fekk de levert
på kneet etter kveldsmat
vaska, uten spor av nyspunne liv

Seinare såg formødrene storvaksne karar sitja, forstumma av alder
i kommunale sofagrupper, pakka inn i pledd, som barn

Formødrene mine
gløymde smerta, la det vonde vekk
i skuffa saman med hekletøyet
tok det berre fram på sine gamle dagar
mønstra det, nikka
før dei la alt saman pent på plass

Utdrag fra diktsamlingen Hekla myter som er skrevet av Eli Fossdal Vaage som jeg har lest denne uken. Diktsamlingen har jeg mottatt som leseeksemplar. Mer kommer, men nå skal jeg tilbringe kvelden i sofaen med Cormoran Strike og Robin Ellacott.

«Litt trist matematikk», «Fasadefall», «Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shoop» og «The Martian»

En norsk diktsamling, en svensk krim og en britisk chicklit. Diktsamlingen ble en skuffelse, den svenske krimromanen overrasket og chicklitboka gav meg fornyet tro på sjangeren. Godt at man ikke alltid ser seg blindt på sjangrer og forfattere. Ja, også en amerikansk sci-fi roman også da sånn helt på tampen.

Litt trist matematikk av Kjersti Annesdotter Skomsvold
litt trist matematikkSeks menn har hver sine monologer om en kvinne ved navn Lilibeth, som også forøvrig var navnet på Adams første kone. Hun forlot han. Disse seks mennenes historier kretser rundt Lilibeth, de er satt rundt i hele verden. Diktene er fulle av små, gode detaljer som disse stedene, men stemmene ble for like og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få tak i den overordna tanken i diktsamlinga. Tittelen og omslaget derimot det får full pott, det er sjeldent man ser et omslag gå hånd i hanske med tittelen på den måten.

Fasadefall av Liza Marklund
fasadefallJeg og Annika Bengtzon har hatt en liten pause fra hverandre. Etter Nobels testamente (2006) følte jeg at det ble litt mye hverdagslige utfordringer med problemer i samlivet, vanskelig svigermor og henting i barnehagen. Jeg hadde derfor ikke tenkt å lese årets bok om journalisten Annika Bengtzon og hadde sikkert ikke gjort om det ikke var for at jeg glemte å avbestille boka i Bokklubben. Mange år er gått siden sist, det har skjedd mye i livet til Bengtzon, men jeg må innrømme at jeg synes det var helt greit å hoppe over noen bøker.

I Fasadefall blir Annika satt til å dekke et stygt overfall på en tidligere politiker, nå kjent forretningsmann. Hans unge kone er sporløst forsvunnet. Annika sin redaktør blir samtidig satt under hardt press for en TV-dokumentar han laget for over 20 år siden.

Fasadefall overrasket meg, jeg ble ganske snart slukt inn et ganske spennende og komplekst plott. Tempoet er høyt, men Marklund klarer å holde det unna å bli heseblesende. Kanskje har det noe med at jeg føler at Annika har blitt mer moden og ikke presser så mye på? Journalistene sin hverdag har endret seg de siste årene, de skal skrive for nett, papir og kanskje lage en videosnutt for nett-tv også, dette synes jeg Marklund beskriver godt uten å ta på seg en omstending forklaringskappe. Når Annikas redaktør må ut og forsvare seg så er det interessant å se hvordan selv drevne mediafolk kan gå havne på glattisen.

Gjensynet  med Annika var bra, det. Jeg kommer ikke til å lese de foregående bøkene, hendelsene der var såpass godt referert i Fasadefall og (eventuelle) hull kan jeg leve med. Jeg kommer derimot til å lese den neste romanen om Annika Bengtzon om Marklund skriver en 11.roman om journalisten.

Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop (lydbok) av Jenny Colgan
christmasOh, jeg har nesten gitt opp å lese bøker i sjangeren chicklit, men nå har jeg funnet en forfatter jeg ønsker å lese mer av. Jeg har skrevet om denne boka tidligere da jeg jaktet på julefølelsen – og den fant jeg. Rosie driver en liten godisbutikk i en liten engelsk landsby og er samboer med stedets arving til et slitent gods. Rett før jul skjer det en større ulykke og Rosie må revurdere sin livssituasjon. Stilen er lun og har en god dæsj med britisk humor, ingen personer er perfekt ei heller i denne romanen og det likte jeg. Mari har forøvrig lest den første boka i serien og du kan lese hennes anmeldelse her, kort sagt ble hun like sjarmert som meg.

The Martian (lydbok) av Andy Weir
the martianAstronauten Mark Watney blir etter en ulykke igjen på planeten Mars når resten av mannskapet drar avgårde i romferjen. Uten muligheter for å kontakte de andre astronautene eller noen på jorden må han selv finne ut hvordan han skal overleve. Tross mye scientific snakk så er historien ganske spennende. Etter hvert møter vi flere aktører som må ta forskjellige valg, ikke alle valgene blir like populære. Mark Watney sin stemme, historien er i hans partier av boka skrevet i jeg-person, er ganske morsom. Humor er nok en del av overlevelsen hvis man er strandet på Mars og ikke har noen utsikter til å komme seg bort derfra i live noen gang

Da jeg kjøpte denne boka på audible var jeg ikke klar over at denne boka hadde blitt selvpublisert på amazon. Jeg bruker for det meste å holde meg unna bøker som ikke har vært innom et forlag og en redaktør. Boka skal nå utgis på nytt nå i år (2014) hos et velkjent forlag. Jeg synes boka var godt komponert, men den hadde noen løse tråder jeg aldri helt fikk taket på. Hadde vært spennende å se nyutgivelsen for å se om det har blitt noen endringer, vi får se jeg blir inspirert til det senere i år.

Jepp, det var et oppsamlingsheat med bøker lest og hørt på tampen av 2013. Nå er det kun en bok jeg ikke har skrevet om og det er spenningsromanen Besettelsen, bokanmeldelse vil komme i løpet av uken. En kort oppsummering av 2013 vil også komme, om jeg ikke har regnet helt feil ble det 102 leste bøker i år. Uansett håper jeg dere alle lesere har hatt en fin start på 2014. Godt nytt år!

——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Brusselblødningene av Bernhard Vigen (dikt)

brusselblødningene

Kanskje litt vanskelig å se, men se millimeterpapiret i bakgrunnen. Kan det bli mer brusselsk?

Brusselblødningene er Bernhard Vigens andre diktsamling. I 2000 debuterte han med Som om ingenting har hendt. I Brusselblødningene tar han oss med inn i byråkratiet, forvaltningen og til de ansiktsløse saksbehandlerne.

Utgangspunktet for denne diktsamlingen er veldig annerledes enn andre jeg har lest. Ordene var tyngre og flere. Dikt kan gjerne gjøre motstand, men jeg må likevel ha en åpning. Noe jeg kan gripe tak i og bruke i videre lesning.

Den åpenbare inngangsporten i denne diktsamlingen er naturligvis gjenkjenneligheten. Vigen beskriver med humor og slik jeg oppfatter det en dose kjærlighet til kontorlivet disse små situasjonene som vi kanskje aldri har vært helt bevisst på.

fra korridoren kommer krakselyder, brekningsbråk
hastigst sklir jeg på multifunksjonsstolen
en eurokrat i hver døråpning, den synkrone nysgjerrighetenså lenge undertrykt
(fra diktet forbundsfelleskap)

Jeg kan høre kontornaboens tanker
vurderer å flytte et komma, forstyrres
kun av vannkokerlyd og spankulering, står ikke i ro før oppkok, enkelte
går inn igjen på kontoret den korte tiden til 100 grader.
(fra diktet stillefare)

Vigen klarer veldig godt å synliggjøre menneskene i forvaltningen, noe jeg føler han gjør ved å bruke kroppen, altså ikke ikke bare tankene. I et dikt som tilsynelatende handler makulering leser vi …. Det grønne, iltre lysprefikset. Han er redd for maskinen, at den skal strimle fingertuppene, flerre blodårer, årelate. Han river ut et par nesehår og lar dem falle, et biologisk spor fra ansatt nr. 34 002. Det ligger en viss redsel i lufta, som denne ansatte har. Hva er det byråkrater er redd for? Å bli glemt, å bli fjernet, å ikke bli hørt eller å vite at det man gjør ikke setter spor? Byråkrater som prøver å forklare omverden hva de gjør, hva deres samfunnsnytte er.

Språket er så annerledes enn andre diktsamlinger jeg har lest, til og med metaforene er konkrete…. planer skarpe som nyslipte hockeyskøyter….Ordene, den massive strømmen av det som kan føles som intetanende likevel tunge ord, setter spor under lesingen. Jeg vet jo at alle deler av den offentlige forvaltningen har sitt språk, sine ord, men hva betyr alle disse ordene. Hva er meningen? ….. flermediale arenaer for dynamisk posisjonsdannelse i oppmerksomhetstevlingene; Ordene er så utrolig konkrete, samtidig så vage. Ordene slår mot deg akkurat som Vigen beskrive hvordan man flytter utstyr mellom institusjoner i EU:

hver måned flytter Europaparlamentet
mellom Brussel og Strasbourg
rekker av semitrailere med ustyr
dundrer autostradaen
slingringstonn unna utveien
(fra diktet svekling)

Poltisk er den også, Brussel er hele tiden der sentralt. Forfatteren stikker i retningen av EUs eget byråkrati. Og pengebruk.

Anbefales!
———–
Boka er kjøpt selv.

Post-it: spor tid, spor elv av Marit Bolsø Brodersen

Ok. Jeg prøver meg på dikt igjen. Denne gangen norsk samtidslyrikk. Post-it: spor tid, spor elv kom ut nå i år og er skrevet av debutanten Marit Bolsø Brodersen.

post itJeg leser på forlagets sine sider at boka egentlig skulle være en roman, men så ble det en diktsamling i stedet. Og jeg henger meg opp i ordet diktsamling. For det føles egentlig ikke som en diktsamling. For meg er en diktsamling en samling av dikt, de trenger ikke å henge sammen, men de kan ha en rød tråd. Post – it: spor tid, spor elv føles som et veldig langt dikt, et dikt som har spredd seg. Jeg fant derfor ut at det beste for meg var å lese diktene i ett, noe som er uvanlig med diktsamlinger.

Jeg må innrømme at diktene ikke gav meg så mye. Det er noe med en postmann, en dame, et hus og jernbanespor. Jeg klarer ikke helt å forstå hvor forfatteren vil med diktene og hvordan de skal tolkes.

Derimot synes jeg Brodersen er god på å skape bilder. De korte tekstfragmentene er nesten som illustrasjoner.

gardinene her
holder takten
til skyggen i en vinduskarm
rytmisk i vinden

Noe som forsterker bildene er bruken av de samme ordene gjennom hele teksten. Ordene som brukes er enkle hverdagslige ord som sand, stein, skinner og skyggen, men de forsterkes når de repeteres ofte. Det liker jeg.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Epikurs hage av Ulla Hahn

Nesten

Kveld i mars. Salig musikk
frå svarttast og gamle meistrar.
Han ringde. Eg sa han nesten
dei tre forbodne orda.

Tyske Ulla Hahn har i følge etterordet i diktsamlingen Epikurs hage sagt at liebe (kjærlighet) er verdens fineste ord. Jeg er imponert over hvordan hun har skrevet om de mange sidene ved kjærligheten uten å bruke klisjeer.

epikurs hageEpikurs hage (2003) er en samlig av dikt som er hentet fra fem diktsamlinger, utgitt i Tyskland i tiden fra 1981 til 1997. Ragnar Hovland har oversatt de utvalgte diktene til nynorsk. Jeg synes nynorsk er godt egnet til å få frem følelser, jeg føler alltid at nynorske tekster ofte er mer autentiske enn bokmålstekster.  Bare hør på ordet kjærlighet, er ikke ordet kjærleik finere? Kanskje er det fordi min dialekt ligger nærme nynorsk, jeg vet ikke. Uansett, Hovland har virkelig fått frem kjærlighetens mange stemninger i oversettelsen.

Han kjem

Handle: Kirsebærsaft spinat og
nypoteter ikkje asparges den
er enno for dyr skitt og
ein kilo asparges takk.

Å Gud: Frisøren har
sluppe opp for fargen. Tar eg
mahogni i staden for raudt berre ikkje
så kort framme.

Kjolen sit som støypt: men
jeansen sit strammare blått
liker han og svart godt
altså svartblått.

Har klokka stoppa: nei ein gong til
Beethovens trio i andre sats ringer
det på eg opnar døra
er du det alt?

I mange av diktene til Hahn blir kjærleiken, eller følelsene, formidlet med det vi gjør, ikke det vi tenker. Setningene er enkle, dagligdagse, samtidig så klarer hun å ta oss med dit det skjer. Det gjør hun ved å skrive om situasjoner som vi lett kan forstå. Diktene er enkle, men på ingen måte overfladiske. Som så mange andre dikt kan mange av disse diktene skrelles lag for lag.

Kvart dikt er ifølgje Ulla Hahn eit svar. Men det er opp til lesaren å stille spørsmåla, og diktet fortel berre lesaren det ho ønskjer å la seg fortelje. Selv uten å ha lest Hahn sin «filosofi» i etterordet forstår man at hun er en dikter som tar oss lesere, meg, på alvor. Hun lar meg selv styre leseopplevelsen. Jeg kan selv bestemme hva jeg får ut av diktet. Jeg liker det, jeg liker når diktere er åpne for at jeg kan tolke det som skrives. Om jeg vil.

Tittelen på boka gjorde at den ble lenge liggende ulest. Referansen til en gresk filosof gjorde at jeg trodde den skulle være mer vanskelig, mer metaforisk med referanser til litteratur jeg aldri har lest. Heldigvis, av og til tar man feil. Av og til finner man kjærleik.
——–
Boka har jeg kjøpt selv.

Your passport is not guilty av Brigitte Oleschinski

Den siste uken har jeg prøvd meg litt på tysk samtidslyrikk. Brigitte Oleschinski har skrevet flere diktsamlinger, i 1990 debuterte hun med Mental Heat Control, Your passport is not guilty som jeg har lest kom ut i 1997 og i 2004 kom hun ut med Geistertrömung.

Jeg synes det er vanskelig å skrive om dikt. Dikt kan være vanskelig å forstå. Som med alle tekster så er variasjonen stor, noen tekster flyter avgårde, mens andre er stakkete og oppleves som knotete. Når jeg leser tekster som jeg opplever som sistnevnte tenker jeg alltid at det er meg som er problemet, at det er noe jeg ikke forstår. Et sted i hodet mitt er det en liten stemme som sier at «dette burde du skjønne, dette er STOR litteratur».

Ikke misforstå meg, en trenger ikke å forstå alt for å like noe, akkurat som man kan mislike noe man (tror man) forstår.

Oleschinski ble en utfordrende leseopplevelse. I et etterord til diktsamlingen gjengis det et intervju med Oleschenski hvor hun skriver om hva som er viktig for henne når hun skriver lyrikk:

Det som virkelig beskjeftiger meg med dikt er noe som har med rytme å gjøre. Rytme er noe helt elementært. Hvis man for få forstå dikt lager et skjema med flere nivåer, kan man egentlig alltid identifisere tre sjikt. Det første er et rytmisk sjikt, et kroppslig, det andre er et klanglig sjikt, som fremfor alt har med emosjoner å gjøre, harmonier, dissonanser, og det tredje er et visuelt sjikt hvor semantikken og billedligheten operer, som intellektuell evidens.

La oss starte med rytme. I tradisjonens tro må jeg lese dikt høyt. Jeg oppdager snart dissevfaktisk må leses høyt. Et eksempel er diktet Så er vi tilkoblet:

Så er vi tilkoblet
en mattgrønn liten lampe, om natten, på en parkeringsplass
under løfte-
kranene, belyst av lett yr, puster

lik bladspissene ute, som uopphørlig pirres av vinden, nøler
og nøler –

Min første innskytelse er å lese diktet linje for linje. Jeg skjønner fort at det ikke fungerer, det blir ingen sammenheng. Jeg skjønner at kluet blir å lese det som står mellom kommaene. Jeg setter punktum i hodet mitt når jeg leser. «Så er vi tilkoblet en mattgrønn liten lampe. Punktum. Om natten. På en parkeringsplass under løftekranene. Punktum».

Ah, rytmen! Jeg føler at jeg har knekt en kode og i iveren leser jeg videre. Oleschinski leker seg med rytmen. Korte og lengre linjer som henger sammen.

To kvelder leser jeg høyt til samboeren min. Første kveld har han vondt i hodet etter altfor mange timer på jobb. Etter to korte dikt kommer det kort » Det hjelper ikke akkurat på». Kvelden etter er han mer våken. Jeg leser diktene med koden jeg har knekket. Etter et par dikt kommer dommen. – Ordgyteri, sier han, det er bare en masse ord som er satt sammen.

Nivå to er det klanglige sjiktet. Jeg klarer ikke helt å finne det jeg legger i ordet klang, jeg synes også det er en masse ord som er satt sammen. Jeg finner kun en rytme, selve innholdet gir meg ingenting. Til nivå tre og det visuelle sjiktet kommer jeg ikke. Jeg «ser» ingenting jeg når jeg leser, bildene mangler, lesingen stoppet med å være en sport med å finne kommaene. Jeg er heller ikke sikker på om jeg vet hva semantikk betyr og hva som egentlig menes med intellektuell evidens heller.

Dette var ikke noe for meg, det hjelper ikke med kun rytme. Dessverre.
———
Boka er kjøpt selv.