Norsk fantasy: Kongen og gudene av Øyvind Myhre

Ceorl sa: «Jeg har tenkt at striden din er like mye en strid mot dine egne tanker, som for gudene og folket».
Orda hogg Æthelhere i bringa. Han sa håst: «De orda skulle blitt dyre, var de kommet fra en annen mann, Ceorl…. Gå fra meg nå, og la meg glømme at jeg hørte dem».

Jeg er med på Elisabeth sin samlesning av norsk fantasy og i dag skriver vi om boken Kongen og gudene skrevet av Øyvind Myhre. Boken kom ut i 1979. Det er en vanskelig bok å oppsummere, sånn handlingsmessig, så jeg tyr til det som står på baksiden:

Scene for handlingen i denne historiske fantasiromanen er 600-tallets England, der den kristne Oswiu står mot hedningene Æthelhere av Øst-Anglia og Penda av Mercia. Maktkampen dem imellom danner det ytre bildet, mens den nye religiøstkulturelle strømningene i tiden ligger under. Vi følger Æthelhere mens han søker støtte i striden mot kristendommen, og senere gjennom den blodige krigen, frem til det siste store slaget. Forfatteren legger vekt på å skildre brytningene mellom gammel og ny tro i mannen Æthelhere, i rådshallene, på blotsfestene og på slagmarken.

For en bok! Den ligner ikke noe særlig på noe annet jeg har lest, både positivt og negativt. Språket er annerledes. Jeg tenkte i utgangspunkt i at det var tungt, men det er det egentlig ikke. Det er skrevet i en stil som det tar tid å lese. Jeg merket at det var de få gangene jeg fikk lest mer enn 5-10 sider i gangen at jeg fikk ordentlig flyt i lesingen og da synes jeg boka ble mye bedre.

Det var mange ord og uttrykk jeg ikke forstod og noen jeg aldri har sett på trykk før og andre som jeg hadde glemt.

Æthelhere spurte mye, og måtte ofte spørre om att, for at tungemålet cymrene var så mye ansless enn målet til bryterne i Rheged at sjøl Llefellys hadde vondt for å skjønne det. (…)Etter nonstid kom de ned i et dalsøkk med vide, fruktbare elvesider.

Ordet ansless brukes også på min dialekt (annerledes), og nonstid! Jeg har ikke hørt ordet nons etter at mine besteforeldre døde. Men der var det nons, hver ettermiddag.

Ti sider ute i boken bestemte jeg meg for at dette er en bok hvor jeg bare kan glemme navn, tid og sted. Æthelhere, som vi forsåvidt blir ganske godt kjent med, møter haugevis av forskjellige personer på sine reise og det er håpløst å prøve å følge med. Jeg velger å reise med Æthelhere, konsentrerer meg om han. Jeg savnet dog både et kart og en liste med personer som opptrer i boka.

Flere av skildringene er ganske korte, men samtidig veldig brutale.

Menn skreik som gørrstrukne griser, kastet seg rett mot sverdet og sloss sanselaust videre mens innmotoa rant ut av dem…

Ti sider ut i boka tenkte jeg at denne boka kommer jeg aldri til å like. Merkelig nok tenkte jeg aldri på legge den fra meg. Jeg likte den godt, samtidig som det er helt greit å være ferdig med den også.

Boken er lånt på biblioteket.

Flere omtaler av Kongen og gudene finner du på bloggen Bokstavelig talt.