Biografisirkelen: Hulda Garborg – forfattaren og feministen

Så gjør vi klar for runde 2 i Moshonista sin lesesirkel om biografier, denne gangen med temaet Skribenter.

Jeg plukket med meg Sigrid Bø Grønstøl sin biografi om Hulda Garborg med meg hjem fra biblioteket. Garborg, Hulda that is, er et av disse navnene jeg ikke vet så mye om. Var det ikke noe med bunader?? Kona til Arne?? Jeg tenkte at denne boka ville være en fin introduksjon til en litt glemt forfatter.

Hulda Garborg ble født i 1862 på en større gård på Hedmarken. Dessverre så måtte hun tidlig forlate hjemgården og bodde ei stund på Lillehammer før hun kom til Kristiana. Der møtte hun Arne Garborg som hun etter hvert giftet seg med. I 1898 bosatte de seg på Labråten i Asker hvor de holdt hus også for mange av sine kunstnervenner. Hulda Garborg gikk bort i 1934.

Hun skrev over 40 bøker i sitt liv og var en særdeles produktiv forfatter. Hun skrev ikke bare romaner, men også lyrikk, skuespill og sakprosa. I sistnevnte kategori var hun spesielt opptatt av matlaging, husstell og bunader.

Boka Hulda Garborg – forfattaren og feministen er egentlig ikke en tradisjonell biografi. Forskeren og forfatteren Grønstøl har selv tatt utgangspunkt i at hun blir overrasket når hun kommer over Garborg sin omfattende produksjon. Er disse bøkene relavante for i dag? Og hvorfor er ikke Hulda mer kjent i dag?

Jeg leste denne boka i begynnelsen av juli. Nå er den tilbake på biblioteket og jeg er her og dette blir derfor litt knotete. For ordens skyld, det er ikke boka som er knotete, den er relativ kort men inneholder så masse informasjon at det nesten tyter ut gjennom den. Der  fikk jeg plutselig et bilde av litteratur- og feministteoriene som kjemper om å komme seg ut gjennom permen – fnis, litt avsporet der.

Etter at jeg ganske kjapt var ferdig med de første leveårene til Hulda så datt jeg av. Dette var dessverre ikke den introduksjonen til Garborg sitt liv og som jeg hadde sett for meg. Grønstøl tar ganske raskt utgangspunkt i Garbrog sine verker og diskuterer personen Garborg ut fra hennes egen samtid. Det er gjort både presist og skarpt, men jeg har dessverre ikke bakgrunnen til å følge. Eller hodet til å holde rede på alle og alt som nevnes. Jeg nikket og leste videre, men til syvende og sist sitter jeg igjen med en eneste tanke. Og det er…

Jeg vil lese noe av Hulda Garborg!

Ja, for selv om jeg ikke husker noe særlig om det som jeg leste så ble jeg skikkelig nysgjerrig. Og om noen år, når jeg faktisk har lest noe av fru Garborg, så skal jeg finne denne her boka på loppis og lese den igjen. Det gleder jeg meg til.
——–
Boka ble lånt på biblioteket.

PS: Lenker til flere omtaler av biografier finner du her.

Reklame

Husk sommerkonkurransen og «Skjulte feil og mangler»

Husk at i kveld er det siste frist for å være med i min konkurranse. Gå til dette innlegget og fortell meg hva slags lydbok du vil høre og gjerne hvorfor!

Jeg har som prinsipp at jeg skriver om alle bøkene jeg leser og hører gjennom et helt år. Ikke alle bøker fenger like mye. Om ei bok og jeg ikke går overens så legger jeg den vanligvis fra meg etter et par sider.

Noen bøker leser man ferdig selv om de egentlig aldri fenger helt. Skjulte feil og mangler er en slik bok. Romanen er den første i serien om journalisten Dicte og etter sigende går det også en serie på TV i disse dager som er basert på serien. Skjulte feil og mangler er skrevet av Elsebeth Egholm. Den kom ut på dansk allerede i 2002.

Dicte er 40 år, er nyskilt og har flyttet på landet, i danske øyne betyr det Århus. 40-årsdagen blir feiret sammen med venninene Ida Marie (gravid) og Anne (jordmor). Feiringen på kafeen blir brått avbrutt da Dicte hører lyder, etter en kort undersøkelse finner de en død baby i en balje.

Dicte er ikke interessert i å jobbe som krimreporter, men hennes sjef gir henne ikke noe valg. Hun blir satt til å dekke saken for avisen hun jobber for. Med seg får hun fotografen Bo. Bo er yngre enn Dicte og vil aller helst være på tur med fotoapparatet sitt i Afrika, bort fra sin kone som han glir lengre og lengre unna.

Ikke lenge etter at den døde babyen blir funnet skjer det tragiske ting på fødestuen på det lokale sykehuset. Politiet jobber snart med en teori om at disse begivenhetene ikke er tilfeldigheter. Ida Marie, Anne og Dicte er snart deltakere i et skrekkens mareritt.

Historien er god, men den kommer aldri under huden på meg . Det skulle de ha gjort. Ut fra temaet skulle jeg vært en billig kunde, relativt nybakt tobarnsmor som jeg er og med hodet full av hormoner. Historien som utfolder i Skjulte feil og mangler er forsåvidt spennende, men mye av den egentlig godt regisserte handlingen forsvinner i samlivsproblemer.

Ja, du leste helt riktig. Hverken for de tre venninene, politimannen som leder etterforskningen eller fotografen går det noe særlig bra på hjemmebane. I stedet for å være en krim med en dæsj familierelasjonsutfordringer føler jeg at det blir en bok om samlivsproblemer med en dose krim.

Ikke klarer jeg heller å engasjere meg i dises karakterene, de er så… negative… Jeg ønsker ikke at romankarakterer skal være skinnende som glansbilder, men jeg synes dette ble en overdose med tristhet.

Nå ble jeg veldig negativ. Skulle den neste boka om journalisten Dicte dukke opp foran meg er det ikke utenkelig at jeg gir Dicte og «kåmpani» et sjangse til. Jeg er enkel slik også.

——-
Boka er kjøpt selv.

Å konspirere, konspirerer, konspirerte, har konspirert…

Dan Brown tilbake i god form?

Definitivt!

Årets bok fra suksessforfatteren heter Inferno og har som hans siste bøker ikonografen Robert Langdon i hovedrollen. Jeg var skeptisk, jeg var det. Etter at boka kom ut i medio mai har det vært mange omtaler, noen positive,samtidig som ikke alle lesere har vært overbevist. Ville jeg bli det?

Jeg var skeptisk til å høre den som lydbok også, jeg hadde lest at de første hundre sidene var kjedelige. Treige. Og er det noe jeg har erfart er at om det er kjedelig på papir kan det være utrolig kjedelig på øret.

Ingenting er som å ta feil! Det er faktisk ganske fint å ta helt feil. Godt over 17 timer med Inferno på øret gikk ned på litt over ei uke. Og det beste, jeg kjedet meg aldri!

Når jeg plukker opp romaner som Inferno forventer jeg en god historie. Jeg forventer en historie som jeg ikke kan legge fra meg, som tar meg med ut på eventyr som en seniorrådgiver i staten bare kan glemme å oppleve.

I Inferno fikk jeg en eventyrlig reise. En reise i byer som Firenze, Venezia og Istanbul, og da Langdon med sine konspiratører var i sistnevnte by var jeg der med han. Altså i hodet, for han skriver så levende om de stedene de farter rundt i at man føler man er tilbake selv også.

Robert Langdon våkner opp på et sykehus uten at han husker hvordan han havnet der. Til sin store forbauselse oppdager han at han er i Firenze! Det siste han husker var at han gikk fra sine forelesninger på Harvard. På sykehuset dukker også opp en kvinne som er ute etter Langdon og før vi vet ordet av det er han på flukt med en ung, kvinnelig lege.

Malen kjenner lesere av Brown sine bøker igjen, Langdon blir mer eller mindre ufrivillig del av et drama som bare han og hans medhjelpere (oftest unge, vakre og smarte kvinner) kan løse. Plusser man på historiske artifacts, gåter gjemt i kjente verk og konspirasjonsteorier som vil endre verdenssyn har man Brown sine bøker i ett nøtteskall.

Jeg skal ikke skrive så mye om handlingen her, dette er en type bok man nettopp leser for spenningen og tvistene, men jeg likte veldig godt det overhengende temaet. Holder jorden på å bli overbefolket? Det er stadig snakk om dette, men aldri fra seriøst hold og det er vel noe av det som gjør boka ekstra spennende.

Spennende er det, den vekker nysgjerrigheten og er engasjerende. Jeg skulle ønske Brown kunne pakke inn informasjonen han kommer med på en bedre måte, da ville bøkene hans hatt en bedre flyt. Historien er langt fra perfekt, den har hull store nok til å romme Mjøsa. Men det er kanskje alt dette som gjør historien bra, for de beste historiene er av og til de som er ganske usannsynlige? Jeg har forøvrig hørt den engelske lydbokversjonen.

Konspirerer gjør de også i Simon Toyne sin bok The Key. Romanen er bok nummer to i Sanctus-trilogien. Jeg hørte den første boka som har tittelen Sanctus for to år siden og digget den. Bok nummer begynner 12 dager etter at nummer en sluttet og det skapte en utfordring for meg. To år og over 200 bøker senere husket jeg ikke hvem som var hvem. Jeg brukte derfor unødvendig mye tid på å komme inn i historien.

Jeg synes historien denne gangen var litt kronglete, og det er passasjer der som er så overdrevne at jeg nok en gang må kvele et fnis eller to. Jeg må innrømme at jeg ikke ble helt overbevist før på slutten og den var vel mer en teaser for bok nummer tre enn en god slutt. Historien til Toyne er også ganske usannsynlig. Der Brown tar utgangspunkt i teorier, verker og steder som eksisterer, har Toyne diktet opp en by i Tyrkia som er utgangspunkt for hele trilogien. Det gjør historien mindre troverdig, samtidig som den gir historien fantasifulle muligheter.

Jeg kommer nok til å høre den siste boken også når den kommer som lydbok.
——-
Inferno er kjøpt av min samboer, men jeg har selv kjøpt The Key. Begge bøkene har jeg altså slukt som lydbøker på engelsk. Inferno er også oversatt til norsk og finnes også i lydbokversjon.