Korsbæreren av Tom Kristensen

Det er noen bøker det ikke er så mye å skrive om.

Det betyr ikke at boka er dårlig, det bare betyr at man ikke har så mye å si når siste side er ferdigslukt.

Den nyeste boka av Tom Kristensen er ei slik bok. Korsbæreren heter den.

Kristensen har de siste årene skrevet en rekke spenningsromaner og han har funnet en formel som fungerer. Romanene hans blir aldri kjedelige, handlingen overrasker stadig og karakterene er troverdige.

Som tidligere er denne romanen fra finansmiljøet. Vi møter David Nomura, som tidligere har bodd i Norge, og som nå har bygd opp et firma i California. En dag dukker den japanske mafiaen opp på hans dør, han har ikke lang tid med å betale tilbake en drøss av penger. Problemet er at David ikke har pengene. Han drar til Norge og møter en gammel elskerinne. Elvira Elton Eikenes er nå avdelingssjef i Kredittbanken. Hun sliter med et pillemisbruk som øker i takt med at  flere kunder gjør arbeidssituasjonen hennes vanskelig. Når David står på døra har hun vanskelig for å si nei.

Samtidig hører vi om oppveksten til en gutt som har vokst opp i Japan. Hans foreldre blir tidlig ofre for den japanske mafiaen. Gutten har ingen lett oppvokst, men etter hvert får hans liv en mening.

Denne (siste) innskutte, kursive historien var kilde til bokens eneste irritasjon. Dette var særlig i begynnelsen, da denne historien føltes veldig tenkende i forhold til de andre historiene og at den ikke passet inn. Det gikk seg til og tilslutt så gjorde den at hovedhistorien får flere bein å stå på.

Kristensen skriver godt. Han repeterer aldri, skriver enkelt. Bøkene hans er lettlest. Denne teller over 400 sider i min utgave, men ble likevel lest på en dag. Han skriver «sluke-romaner» som glir ganske motstandsløst ned, gjerne hentet fra miljøer vi ikke møter for ofte i romanens verden. Slik er også Korsbæreren.
——-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar som jeg tok med meg fra Bokbloggtreffet under Oslo Bokfestival.

Advertisements