Og slik ble dagen bedre…

wpid-20141028_185845.jpgNår dagene består av syke barn og altfor lite søvn er det ekstra fint å finne post i postkassa. Jeg hadde bursdag tidligere i høst og da ønsket/fikk/grein jeg meg til et abonnement på 12 bøker fra det fantastiske forlaget Persepehone! Jeg har skrevet om disse bøkene før, men om du er usikker på hva jeg snakker om se gjerne nettsiden til deres. Heldige meg, jeg koste meg veldig mye med å velge ut bøker – og koser meg enda mer når de kommer i postkassen. Denne gangen kom boka, The Victorian Chaise-longue av Marghanita Laski, sammen med forlagets halvårlige katalog. Snacks!

Advertisements

The Thirty- Nine Steps av John Buchan (1001 bok)

the thirty nine stepsjpgA forerunner to the modern spy thriller, The Thirty- Nine Steps revolves around a German plot to declare war on unprepared Britain throuhg a secret invasion. Altough this storyline was clearly topical and drew on the brutal conflict of the Great War, it aslo reflected Buchan’s deep distate for German culture. The narrative centers on Richard Hannay, and almost superhuman and ridiculously lucky South African engineer who rescues a hunted British spy, only to find himself the focus of a manhunt orchestred by agents of the German state*.

John Bucans spenningsroman The Thirty-Nine Steps eller De 39 trinn sies altså å være den første moderne spion- og spenningsromanen. Boka kom ut i 1915, men i dag er nok Alfred Hitchocks film fra 1935 mest kjent. I senere tid har BBC laget en spillefilm med utgangspunkt i denne boka.

Denne lydboka overrasket meg – og det positivt. Jeg kom tilfeldig over den og oppdaget ikke før jeg var ferdig med den korte boka at jeg leste at det var en 1001 bok.

Kan en roman skrevet for nesten 100 år siden være spennende?

Ja! Det er forbausende lite som har skjedd med spenningsromaner de siste 100 årene. Sterke og smarte menn (sukk!) blir utsatt for en jakt, kanskje både av politi og «de andre», ingrediensene har nok ikke blitt forandret noe særlig. Legger man til en god dose med tilfeldigheter, en spenningsroman uten ville ha vært spesielt, så er oppskriften ganske stabil.

En ting mangler derimot i denne romanen, Richard Hannay har ikke noe kvinnelig sidekick på høyhælte sko som følger han i tykt og tynt. Det er faktisk veldig få kvinnelige opptredener i boka bortsett fra en og annen sengeliggende bestemor.

Jeg koste meg gjennom denne lydboka. Jeg ble underholdt av Hannays reise rundt for å bli kvitt sine forfølgere og ble nesten litt snurt for at slutten kom for tidlig. Jeg likte det enkle plottet, den absurde situasjonen som Hannay havnet opp i og ble ganske så villig med på reisen. Samtidig ser jeg nok at dette ikke er boka om du er ute etter spesielt vakkert språk – også der er den ganske lik flertallet av spenningsromaner som er utgitt vil jeg tro. Derimot syntes jeg det var morsomt å høre ord og uttrykk som de kanskje brukte for 100 år siden, der har nemlig noe endret seg!

——
* Teksten er hentet fra 1001 Books You Must Read Before You Die (2006-versjonen).
Lydboka omtalt er kjøpt selv.

The Age of Innocence av Edith Wharton og Northanger Abbey av Val McDermid

To veldig korte omtaler i dag, en klassiker og en ny versjon av en klassiker.

The Age of Innocence av Edith Wharton (lydbok)
the age of innocenceEtter å ha blitt veldig begeistret for flere av Edith Whartons romaner så ble denne en nedtur. Hovedpersonen er Newland Archer, en ung mann fra New York som i 1870-årene er forlovet med May Welland. De kommer begge to fra den ypperste eliten i New York og dette er på flere måter tegnet til å være en god match. Newland blir usikker når Mays søskenbarn grevinne Olenska kommer til New York. Hun har forlatt sin polske ektemann og ønsker nå å skille seg. For Newland blir grevinne Olenska ett uromoment, for han var jo egentlig klar til å gifte seg?

Whartons beskrivelse av sosieten i New York er ypperlige, jeg liker av og til de syrlige kommentarene til karakterene eller de treffende beskrivelsene som Newland observerer. Utfordringen min blir at jeg ikke klarer å engasjere meg i forholdene, hverken Newlands dilemma, Mays riktighet eller Olenskas umulige valg gjør noe med meg. Og slutten – den ble for sentimental, selv for meg.

Northanger Abbey av Val McDermid

arrivals_3

Joda du leste helt riktig. Krimforfatteren Val McDermid er en av forfatterne som i forbindelse med The Austen Project har kommet med en ny versjon av Northanger Abbey som foregår i disse tider. Og jeg, jeg skal slutte å si at jeg skal holde meg til originalene, for det klarer jeg tydeligvis ikke.

Uansett. Sosietetslivet i Bath er skiftet ut med festivallivet i Edinburgh. Prestedatteren Cat Mourland blir invitert med til Edinburgh av noen venner av familien. Cat har knapt vært utenfor Dorset, elsker fantasy-bøker og tror alltid det beste i folk. I Edinburgh møter Cat Henry Tilney, en ung advokat med en svært streng far (general og krigshelt fra Falklandskrigen) som besitter den gigantiske eiendommen Northanger Abbey.

Historien er kjent, McDermid viker ikke en tomme fra Austens originale roman. Det blir nesten litt slitsomt og krampaktig når McDermid holder seg så tett opptil originalen. Boken har sine høydepunkter, men jeg synes likevel at McDermid godt kunne ha overlatt litt mer til fantasien, stolt litt mer på at vi lesere klarer å lese litt mellom linjene. Jeg er heller ikke sikker på at det er et pluss at jeg nesten er mer opptatt av å lese videre for å finne ut hvordan McDermid løser settingene i nåtid. Men jeg fikk veldig lyst til å besøke Edinburgh igjen da, det skal sies!

——-
Begge bøkene er kjøpt selv.

 

The One Plus One av Jojo Moyes

the one plus oneJeg hadde behov for enkel underholding, en romantisk komedie i bokformat og bestemte meg for å tilbringe tid med alenmoren Jess, hennes to unger og bikkja. Ja, også it-gründeren Ed Nichols da, som er anmeldt for å være for løssluppen med informasjon om en kommende lansering til en kjæreste han gjerne ville bli kvitt.

Jess har to jobber, men har fortsatt problemer med å få regnskapet til å gå opp. Barnas far har problemer og bidratt kun med en anelse moralsk støtte en gang i uken på Skype.

Jess sin yngste datter Tanzie har store evner innen matematikk og blir tilbudt en plass på en god privatskole. Dessverre dekker ikke stipendiet hun blir tilbudt alt og Jess bestemmer seg for å melde Tanzie på en matte-olympiade hvor det er pengepremier. Problemet er bare å komme seg til Skottland hvor olympiaden arrangeres…. Første gang kommer de ikke langt før de må gi seg, men så får de overrasket hjelp fra en av kundene som Jess vasker hos. Den arrogante Ed tilbyr de skyss.

The One Plus One handler om Jess og Ed og den handler naturligvis om kjærligheten som dukker opp når man minst venter det. Men den handler også om personer som gjør feil når de er desperate, om barn som ikke passer inn i A4-formatet og foreldre som gjør alt men likevel ikke nok.

Jojo Moyes’ bok er skrevet i et enkelt språk, det har få klisjeer og gjennom handlingen mer enn beskrivelsene blir vi kjent med de fire karakterene. Og Norman, den stinkende bikkja, la oss ikke glemme han. Engasjementet i karakterene gjør at jeg har lyst til å lese videre, jeg ønsker å vite hva som skjer. Jeg tror jeg vet hva som skjer, men jeg vil naturligvis vite.

Jeg leste om denne boka først på bloggen til Tine , kjøpte sporenstraks den engelske e-boka og leste den ut på to kvelder. The One Plus One kommer ut på norsk nå i slutten av august under tittelen Den ene pluss en.
——
Boka er kjøpt selv.

 

Jane Austen – da og nå

Etter å ha hørt ferdig Pride and Prejudice i forrige uke gikk det plutselig opp for meg at jeg var ferdig med mitt lille prosjekt med å høre ferdig romanene av Jane Austen på nytt. I en slags abstinasjonsfase så jeg filmen Austenland. Filmen handler om en tretti og noe amerikansk jente som drar til temaparken Austenland for å møte sin mr. Darcy komme over sin besettelse av en av Austens tydeligste helter. Filmen anbefales ikke, selv om den hadde tilløp til humor fra tid til annen.

sense trollope

Enkelt omslag som jeg liker godt, vurderer å kjøpe boken kun for omslaget.

Jeg fortsatte derfor med lydboka Sense & Sensibility av Joanna Trollope. Trollope er kjent britisk forfatter som jeg aldri har lest noe av fordi ei engelsk venninne av meg en gang sa at hun skrev romaner for mødre. 15 år senere og med en god dose innebygd tvil til spin-off-verker til Austens legendariske bøker er jeg nå godt over halvveis i boka.

Trollope holder seg helt opp til originalen, faktisk så nær at jeg begynnelsen var svært overrasket. Vil dette fungere? Ja og tja. Karakterene fungerer, styrken i romanen ligger i Trollopes nøkterne men svært gode beskrivelse av hovedpersonene. Handlingen er for så vidt godt «oversatt» til nåtiden, men det er et punkt hvor romanen svikter. For meg som i alle år (ubevisst) er indoktrinert med den sosialdemokratiske arbeidslinjen skurrer det at det vokser opp unge personer som ikke har tenkt/ikke ønsker/ikke forventer å gjøre et dagsverk. Etter mor og døtre må forlate Norland Park, klarer Elinor som snart er ferdig med arkitektstudiene å få en jobb. Den yngste, Mags som hun kalles, går fortsatt på skolen, men Marianne er det ingen som har noen forhåpninger å få ut i arbeidslivet. Hun er for vakker, for upraktisk, for drømmende til å jobbe og ingen forventer at hun skal bidra til husholdningen. Ei heller moren vil jobbe, som for øvrig er mye mer synlig i Trollope sin roman enn i Austens.

Vel, jeg henger med. Nå har Wills (Willoughby) akkurat avvist Marianne på en bryllupsfest i London, en avvisning som blir ultimat da den blir filmet og lagt ut på youtube.

Originalene er best, det er det ingen tvil om.

Pride and Prejudice var altså siste bok ut. Den har i de siste årene vært min favoritt, men etter å ha lest (hørt) Persuasion på nytt var jeg usikker på hvor mye jeg egentlig vil like Pride and Prejudice. Austens første forslag til tittel var jo som kjent First Impressions, en tittel jeg for øvrig synes ville vært svært passende.

prideandprejudicePride and Prejudice har kanskje Austens tydeligste helt? Selv om jeg er begeistret for både kaptein Wentworth og Henry Tilney så er Mr. Darcy den karakteren som står frem som en helt, etter en noe ruskete start that is.

Jeg fascineres over følelsene som er i omløp i Pride and Prejudice. Jeg har inntrykk av at noen synes Austen skrev romantiske komedier, andre henviser til hennes ironi. Disse to sidene ved hennes forfatterskap, for jeg synes begge delene er representert, møtes godt i denne romanen. Ja, faktisk synes jeg at de møtes veldig godt da Elizabeth er innom Pemberley sammen med sin tante og onkel. Avsnittene fra denne ferieturen som blir så brått avrundet er fantastiske. Er det Pemberleys prakt som gjør at hun ser Darcy i et nytt lys eller er det hushjelpens rosende og ærlige begeistring for sin arbeidsgiver som får henne til å endre mening? Elizabeth innrømmer senere at det var på Pemberley da hun så dets prakt at hun skjønte at hun faktisk hadde veldig varme følelser for Darcy.

Likevel. Elizabeth likte nok Darcy før hun skjønte det selv. Vi kjenner den litt dirrende følelsen av personer som er litt for demonstrative mot hverandre tidlig i romanen. Denne gangen ble historien om Elizabeth Bennet og Darcy så veldig tydelig for meg, alle andre ble bare statister.

PS! I forbindelse med The Austen Project så har krimforfatteren Val McDermid skrevet Northanger Abbey på nytt. Jeg er nysgjerrig og etter å ha lest et utdrag så tror jeg nok at den kommer til å lest også.
——
Begge lydbøkene som er omtalt her er kjøpt selv.

Korte omtaler av «Kom hjem» og «The Silkworm»

Jeg leser i varmen og her to korte omtaler av bøker som er slukt i sommervarmen.

kiblerJeg vet ikke helt hvorfor jeg endte opp med å lese Julie Kiblers roman Kom hjem. Mulig jeg ble lokket av blurben om de som likte Barnepiken vil bli trollbundet a denne. Jeg likte The Help som den heter på engelsk, jeg finner den norske oversettelsen forstyrrende snever, men Kom hjem synes jeg ble hakket for forutsigbar. Den føyer seg inn i rekken av bøker hvor to generasjoner av nå-tidskvinner skal finne ut av fortiden, sånn cirka. Variasjonene er der, men denne gangen er det snart 90 år gamle Isabelle som ber sin unge frisør om å bli med på en reise. Underveis tilbake til Isabelles barndomsby får vi høre en dramatisk historie om ulykkelig kjærlighet i USA på 40-tallet.

Historien som om den unge Isabelle er sterk og vakker, kjærligheten er vakker, men for meg blir denne nå-tidshistorien for vanskelig å svelge. Hvorfor ventet Isabelle så lenge med å ta denne reisen?

Underveis i lesingen tok meg selv i fundere ganske mye på karakterene. Jeg måinnrømme at jeg synes hovedpersoner i denne typen romaner ofte blir litt forutsigbare, rett og slett litt for politiske korrekte. Det er nesten som de ser fortiden men nåtidens øyne. Og hvorfor er mødrene portrettert så uspiselige – er det en tradisjon fra Jane Austens romaner?

the silkwormThe Silkworm vet jeg hvorfor jeg leste. Helt siden jeg leste Robert Galbraiths første roman Når gjøken galer har jeg ventet på fortsettelsen på denne krimserien. Serien om privatsetterforskeren Cormoran Strike er J.K. Rowlings krimserie som hun altså skriver under navnet Robert Galbraith. Jeg ble ganske begeistret for den første boken og The Silkworm som kom nå i sommer fortsetter i samme stil.

Cormoran Strike og hans assistent Robin må etterforske et groteskt mord på en forfatter – og dermed blir en hel bokbransje satt under lupen. Vi møter de alle i en eller annen for for bekledning. Alt fra de som skriver godt og aldri får solgt noe, de selvpubliserte, one-hit-wonders-forfatterne og de som pøser på med sex i en fantastisk verden. Det er kanskje bare en forfatter av J.K. Rowllings kaliber som kan gjøre noe sånt uten at det blir for syrlig?

Jeg kunne ha kopiert min omtale av den første boka – for det jeg skrev der gjelder denne også. Galbraith er best på omgivelser, miljø og karakterer. Cormoran og Robin er så levende og spenningen mellom disse personene gir boken den ekstra dimensjonen den trenger. Dessverre synes jeg den er i det lengste laget, men heldigvis var ikke alle dialogene like lange denne gangen. Som alltid med krimserier – start med begynnelsen om du er interessert. Den første boka er kommet ut på norsk, mens bok nummer to er kun å få tak i på engelsk per i dag.
——-
Begge bøkene er kjøpt selv.

 

Sense and Sensibility av Jane Austen

sense og sensibilityFor 15 år siden avskrev jeg Sense and Sensibility som Jane Austen kjedeligste roman. Enten var jeg i svime på tiden eller så har jeg endret syn på hva som er kjedelig. For Sense and Sensibility er langt fra kjedelig, den er humoristisk og spinner rundt det evige spørsmålet om man skal velge (partner) ut fra fornuft eller følelser.

Søstrene Elinor, Marianne og Margerete blir sammen med moren, Mrs Dashwood, tvunget til å forlate sitt hjem da faren dør og broren tar over Norland Park. De flytter til et lite hus i Devonshire hvor de snart blir blir kjent med flere som bor i området, blant annet Colonel Brandon som får et godt øye til Marianne. Elinor savner brorens svoger, Edward Ferrars som hun kom godt overens med i den siste tiden på Norland Park. Marianne derimot blir ganske fort trukket mot den kjekke Willougby som dukker opp for besøke sin eldre tante som bor ikke langt fra jentene.

Fornuft eller følelser?

Er ikke det et evig spørsmål?

Søstrene Elinor og Marianne er svært forskjellig, Marianne er åpen, følsom og med et kreativt sinn. Elinor er mer vaktsom, praktisk,  følelsene er ikke like tydelig selv for de som står henne nærmest. Heldigvis, både for Elinor og Marianne er ikke valgene like svart/hvitt.

Det trenger kanskje ikke å være enten eller?

Heldigvis ikke og det viser Jane Austen godt med slutten på sin bok. Selv en romantisk sjel som Marianne kan velge med fornuft og likevel ende opp med varme følelser. Eller kanskje er det en person som legger fra seg ungdommens naïvitet Austen skildrer?

Sense and Sensibility har flere episoder som jeg vil kalle episke. Ganske tidlig i boka er det en samtale mellom jentenes bror og hans frue, hvor de diskuterer hvor mye jentene og moren skal få å leve for. Hadde det vært et teaterstykke kunne akten hatt undertittelen «Grådighet satt i system».

Forviklinger måtte det ha vært mye av tidligere – spesielt når ting ikke kunne sies rett ut. I en liten periode tror Mrs Jennings (er det ikke?) at Elinor er forlovet med Colonel Brandon, Elinor og Mrs Jennings holder en lengre samtale hvor de snakker om helt forskjellige ting. Jeg ble rent fnisete, jeg må innrømme at Sense and Sensibility overrasket.
——–
Lydboka er kjøpt selv.

The Spy Who Came in From the Co-op – Melita Norwood and the ending of Cold War espionage

Jeg har leste den britiske dokumentaren The Spy Who Came in From the Co-op – Melita Norwood and the ending of Cold War espionage av David Burke. Dokumentaren kom ut i 2008 og er en del av en serie bøker om historien til britisk etterretningstjeneste. Boka er på 175 sider om man ser bort referanser m.m. Jeg gjør noe jeg ikke liker å gjøre, nemlig limer inn omtalen fra forlaget….

the spyOn September 11th 1999 The Times newspaper carried the front page article «Revealed: the quiet woman who betrayed Britain for 40 years. The spy who came in from the Co-op.» Melita Norwood, the last of the atomic spies, had finally been run to ground, but at 87 she was deemed too old to prosecute. Her crime: the shortening of the Soviet Union’s atomic bomb project by up to 5 years. At a time when the world faces fresh dilemmas caused by the proliferation of nuclear weapons, this is the remarkable story of a much earlier drama. After the atomic bomb strikes on Hiroshima and Nagasaki in August 1945, British and American intelligence estimated the earliest date for the production of a Soviet bomb to be 1953. In fact, the Soviet Union went nuclear in 1948, and tested an atomic bomb in 1949. The Soviet Union’s bomb coincided with the onset of The Cold War, and threatened humankind with extinction. Melita Norwood was a member of one of those communist spy networks in America and Britain, who by guaranteeing those weapons of mass destruction threw down a challenge to America as sole superpower in the post-Second World War era. This fascinating book sets her in the context of the times, and uses her as a prism and focus through which to investigate the whole milieu.

Hvor på resten av omtalen vil bestå av punkter, for det var noe jeg savnet da jeg leste boka….

  • Historikeren David Burke kjente allerede Melita Norwood da hun i 1999 ble avslørt som sovjetisk spion. Burke var den eneste personen Norwood fortalte sin historie til, tross store summer som ble tilbudt fra aviser og tv-kanaler.
  • Burke har derfor hatt god tilgang til den kanskje viktigste kilden, men makter ikke å personifisere historien. Hvorfor ble hun ikke spurt mer inngående hvorfor hun forrådte sitt eget land? Angret hun? Tenkte hun på konsekvensene?
  • Historien om Norwood fungerer i beste fall som en slags rød råd gjennom hele boka som i bunn grunn handler mest om de aller første sovjetiske spionene i England før, under og etter 1. verdenskrig, samt en etterretningstjeneste som var i startfasen og gjorde flere dårlige prioriteringer. Noe som i det hele får meg til å lure på om jeg mistforstår undertittelen på boka.
  • Burkes fagfelt var opprinnelig revolusjonære russere som hadde flyktet fra tsarveldet og dette vier han stor plass til i store deler av dokumentaren. Det er interessant, men jeg ventet mest på Norwoods historie.
  • Da den endelig kom var det kort prosess, her var det ingen detaljer, ingen beskrivelser.
  • Saklig kan være tørt, men Burke klarer å holde på meg som leser gjennom hele boken. Det er ikke bare fordi jeg hele tiden ventet på Norwoods historie, men også fordi det var mye nytt og mange fascinerende personer.
  • Vi blir introdusert for en rekke personer og hendelser. Dette er spennende, men personene som blir omtalt blir som brikker i et spill og lite menneskelige.
  • Kort oppsummert, god bok som jeg hadde helt andre forventninger til.

———
Boka er kjøpt selv.

 

Huset Longbourn – Tjenestefolkets historie (Stolthet og fordom)

huset longbournEngland – begynnelsen av 1800-tallet. Elizabeth, Jane og deres tre yngre søstre er mest opptatt av gifteklare, kjekke menn som er på besøk i området. Hjemme på Longbourn er tjenestefolket mest opptatt av å få dagene til å strekke til med matlaging, husvask, sying og ærender. Ekteparet Hill leder den lille tjenerstaben. Sarah og den lille Polly er tjenestepikene, begge to foreldreløse med kun herr og fru Hill til å stole på. En dag blir staben utvidet. Den mystiske, men hardtarbeidende James blir ansatt og han gjør Sarah urolig. Følelser vekker en av tjenerne hos Bingley også, en langt mer utadvendt og beleven ung mann enn James.

Jeg må innrømme at det er ikke sikkert jeg hadde lest denne boka om det ikke var for koblingen til Jane Austens Stolthet og Fordom. Ironisk nok er spørsmålet jeg stiller  meg selv etter at jeg ble ferdig med boka er om historien hadde stått best på egenhånd?

Jo Baker har skrevet en solid historisk roman, historien er god og rammene rundt historien føles autentisk. Det føles ekte. Historien er krydret med detaljer som vi så lett glemmer når vi ser historiske drama på tv, vi glemmer for eksempel luktene og mangelen på relativt enkle legemiddler som alle husholdninger i dag har liggende.

Det er Sarahs historie som står i fokus og det er først og fremst hennes historie som drives fremover i første halvdel av boka. I andre halvdel snur dette litt og det overrasker leseren. Vi går tilbake i tid og vi blir til og tatt med ut av England, ja kanskje til og med litt ut av komfortsonen, men jeg liker det at forfatteren har gjort dette grepet. Jeg synes historien blir mer intens og mer menneskelig, jo hardere livet blir jo bedre skimter vi menneskene i denne historien.

Det er ikke til å komme bort fra at det er de lavmælte kjærlighetshistoriene som står i fokus i denne boka. Her er det ingen overraskende ordgyteri av frieri, ingen svulstige kjærlighetserklæringer i brevform. Samtidig er det det de jordnære og gjenkjennelige følelsene som Baker best beskriver i sin bok.

Så det var en frisk og fin morgen at Sarah skulle hente bøtten og oppdaget at den var tom, og hun gikk ut til engen så hun en rekke med hvite tøybleier som som flagret på klessnoren, som skipsflagg, som et signal om betingelsesløs overgivelse. James stod og hente opp den siste, og da han merket at noen så på ham, og hvem det var, fikk han et fårete uttrykk i ansiktet, men han gjorde seg likevel ferdig med å henge opp linrutene.
«Det var snilt,» sa hun og gikk bort til ham.
«Hendene dine så helt røde ut».
Sarah kunne ikke hlet si hva det var som gjorde det, men hun fikk tårer i øynene, og det prikket i nesen, og hun måtte snu seg vekk og løfte opp kurven. Side om side gikk de tilbake til til huset, og i de korte sekundene kjent hun en letthet og en avslapphet som hun først senere skjønte hadde vært glede, rett og slett.

 

Parallellt hører vi litt om Elizabeth og Mr. Darcy og de andre vi kjenner så godt fra Stolthet og fordom. Disse små historiene fungerer ikke alltid og man får av og til følelsen at de er plantet, de er for tydelige. Skrevet inn for å gjøre meg nysgjerrig eller for at jeg skal kunne nikke gjenkjennende.

Jeg tenker derfor at historien om Sarah hadde fungert like godt på egenhånd, men spørsmålet er om den da hadde fått like mye oppmerksomhet?
——-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar som jeg har fått fra forlaget mot en ærlig anmeldelse.

Emma

emmaJeg fikk meg en liten overraskelse da jeg hørte Emma . Jeg trodde jeg likte Jane Austens roman Emma. Jeg har lest den to ganger tidligere og har sett filmen fra nitti-tallet med Gwyneth Paltrow, en film jeg synes gnistrer. Lydboka varer i over 16 timer og jeg var godt over halvveis før jeg følte at historien virkelig satte seg.

Historien er velkjent, Emma er en privilegert jente som bor sammen sin far som for sin del er mest opptatt av sitt eget ve og vel. Hennes søster er gift og bor i London, men søsterens svoger, den kjekke Mr. Knightley er ofte på besøk. Han og Emma har kjent hverandre siden hun var lita jente, han er en god del eldre.

Emmas favorittsyssel er å blande seg i andres forhold. Hennes tidligere guvernante har nylig giftet seg med Weston og både Emma og faren er lei seg for at hun ikke lenger bor hos dem, selv om de ser henne daglig. Mrs. Westons stesønn Frank Churchill dukker opp og skaper litt liv i Emmas krets av venner og bekjente.

Hva er det så med denne karakteren Emma?

Alle er enige om at hun er bortskjemt. Hun gjør som hun vil og det kan virker som hun ikke ser at hennes evner ikke strekker til å når hun skal leke Kirsten Giftekniv.

Er Emma så ille?

Jeg synes ikke det. Jeg må innrømme at jeg liker Emma bedre enn Emma. Emma er egenrådig, ja eller kanskje selvstendig? Hun har også vokst opp uten mor. Etter at søsteren har giftet seg har hun styrt husholdningen i hjemmet. Hennes far er krevende, han minner meg faktisk litt om Annes far i Persuasion. En viss grad av selvinnsikt har hun da også, på et sted kommer det frem at hun tenker at hun ikke trenger å gifte seg for å ha sitt eget hjem og sin egen husholdning, hun har allerede det hos faren. Sannsynligvis har hun det friere der også, spesielt med en sånn hengiven far som ikke ser hennes feil.

Emma vil ikke gifte seg, men når hun tror hun holder på å miste Mr. Knightley så skjønner hun hva hun føler for denne stødige karen. Likevel er utgangspunktet at de ikke kan gifte seg før faren er død. Hennes omsorg for faren er rørende.

Emma har en lojal krets rundt seg, med blant guvernanten og mannen hennes, vennen Harriet Smith som hun prøver å gifte bort, og Miss Bates og hennes mor. Hun er ikke alltid snill mot disse, hun skyffler Harriet hit og dit og på en utflukt er hun direkte ufin mot Bates. Likevel, hun godtar at de er der, og hun blir lei seg og opprørt når hun skjønner at hun har tråkket over streken.

Emma er annerledes enn den «typiske» romanen av Jane Austen. Emma må ikke gifte seg, hun har heller aldri opplevd de store, brusende følelsene. Romanen er nesten (befriende) fri fra pengesnakk og Emma blir fornærmet når noen foreslår at hun skal dra til Bath.

Emma er også en annerledes heltinne. Jeg vet ikke om det er fordi Emma er trygg på sin status på de rundt seg eller fordi hun ikke har sosiale ambisjoner, men Emma gir litt mer blaffen i hva andre mener. Det er morsomt å høre hvordan hun flørter med Frank Churchill. I mange av Jane Austen sine romaner er mange av karakterene enkelt sagt gode eller slemme. I Emma er ikke det nødvendig alltid så klart og det synes jeg gir en ekstra dybde i romanen.

Neste bok ute i prosjektet med å høre meg gjennom alle Jane Austen sine romaner på nytt tror jeg vil bli Sense and Sensibility.
—–
Lydboka er kjøpt selv.