Forestill deg av Marita Fossum

Jeg har lest Marita Fossum sin Bragevinnende roman Forestill deg fra 2005. Jeg kan kort oppsummere tankene mine med følgende tre punkter….

forestill deg

…1) Jeg kommer aldri innpå hovedpersonen i romanen, Søs som hun heter. Hun har akkurat mistet moren sin og hun vet ikke helt hvor livet står. Historien blir litt platt, litt diffus og tilslutt leser jeg kun for å bli ferdig.
… 2) Et lyspunkt er Fossum sine beskrivelser av hvordan vi mennesker, i vår irrasjonalitet, henger oss opp i underlig ting. I romanen er Søs sin mor veldig opptatt av gardinene på aldershjemmet hun havner på.
… 3) Dette er den andre boka jeg har lest av Fossum, jeg kan trygt si det ikke er på grunn av omslaget jeg har lest disse to.
——–
Boka er lånt på biblioteket.

Reklamer

Lykksalighet av Marita Fossum

lykksalighetHvor skal jeg starte?

Kanskje med tittelen. Lykksalighet – en tittel som er så fjern fra hverdagen til de to hovedpersonene i Marita Fossum sin roman fra 2011.

Hannah Lothe er anestesilege på et sykehus i nord, E.J Herman er pasienten som skal amputere et bein. De er begge to ensomme mennesker som har brukt store deler av sine liv til å skubbe personer som vil dem godt unna seg.

Doktor Lote har lyst til å be pasienten om forlatelse, si at hun ikke har et menneske å føre opp som pårørende selv, si at det egentlig kan være like greit, siden de aller fleste føler at de nærmeste er en belastning, noen de må trøste og holde motet oppe for, men hun står det fra seg. Hun har ikke så gode erfaringer med forklaringer.

Som anestesilege må doktor Lote ha full kontroll – og hun har kontroll over andres liv. Hannah har ikke kontroll på sitt eget liv. Hun har smerter, mistenker at det er noe som er gærnt men lar seg ikke undersøke. I stedet fortsetter hun et destruktiv forhold til en kollega – og overser alle tegn på at noe er galt.

Jeg har en drøm, sier han, jeg vet ikke om jeg har fortalt det, men jeg elsker naturen. Og mitt høyeste ønske er å ligge i viddas hvite enger, under Aurora borealis’ dans.

E.J Herman lever kun for sin hund, kanskje vil han helst dø under Aurora sin dansende skjørtekant. Når de to møtes igjen etter operasjonen spør han Hannah om hun kan hjelpe han med dette. Det ender skjebnesvangert for de begge.

Kanskje burde jeg starte med å si at det var mitt første møte med forfatteren Marita Fossum. Hun har flere romaner bak seg, mange av disse er kritikerroste, uten at det har medført plasser på bestselgerlistene.

Jeg forventa meg vanskelig (uforståelig) språk og ensomme mennesker, slik som jeg ofte forbinder med norsk samtidsromaner. Jeg fikk ensomme mennesker, men et godt språk. Eller ensomme og ensomme, destruktiv vil jeg nesten kalle Hannah. Utfordringen er at selv om språket er presist og enkelt, så blir aldri Hannah og E.J. Herman noe mer enn bare skikkelser. De blir aldri personer. Det er nesten slik at de få bikarakterene i boka, som Jonne og Molly er mer levende enn legen og pasienten. Kanskje er det følelsen av at de er statister i sine egne liv som gjør at jeg tenker slik? At de selv ikke ønsker å ta ansvar for sine egne liv?

Kanskje burde jeg ha begynt med å si at jeg liker hvordan den medisinske settingen, med sine presise rutiner, kunnskap og sjargong, som er så tydelig, blir veid opp mot dette udefinerbare – hvorfor lever vi? Hvorfor ble det slik? Hva er lykke og hva er kjærlighet?
——-
Boka har jeg fått i privat gave.Takk lilleste lillesøster!