I 2009 ble en liten bok oversatt til norsk. Frida – et selvmords anatomi heter romanen og er skrevet av kroatiske Slavenka Drakulic og handler om kunstneren Frida Kahlo. Alt ligger egentlig til rette for at dette er en roman som skal komme til å bli liggende ulest i bokhylla. Tittelen er merkelig og på innsiden står det at boka og stilen skal …. tale til både den som kjenner Kahlo, og til den som kjenner Dakulics eget, originale forfatterskap, der også kroppens muligheter og begrensninger er et tydelig tema. Jeg har aldri lest noe av Drakulic tidligere og Kahlo, vel, det var hu’ meksikanske dama med øyenbrynene og selvportrettene.
Like fullt endte denne boka opp med å være en av de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt i det siste. Som Kahlo kunne male, kan Drakulic skrive.
Den lille romanen forteller om livet til Frida Kahlo, som ble født i Mexico i 1907 og som døde i 1954. Hun ble ikke født under en lykkestjerne, som svært ung får hun polio. Som tenåring er hun innblandet i en stygg trafikk ulykke. Hun overlevde fordi en forbipasserende var snarrådig. Resultat – ett liv i smerter.
Det er fort gjort å glemme at dette er en roman når man leser Drakulic sin bok. Innlevelsen og beskrivelsene er så sterke at jeg tenker at kun noen som har oppleved en slik smerte kan fortelle om den. Det meste av teksten er skrevet i tredje person entall, hun er Kahlo.
Det første hun gjorde hver morgen, var å sjekke kroppens tilstand, forsiktig, for å ikke bli overrasket av ilende smerter et eller annets ted. Det var alltid de samme bevegelsene, hun rørte seg og strakte seg med den største forsiktighet, av redsel for at smertene skulle gå til angrep hvis hun tillot seg å slappe av.
Innimellom kommer noen små fragmenter som fortelles i jeg-form, det er Kahlo som ser tilbake på sitt liv når det går mot slutten. De (tekstene) kjennetegnes av at de er flakkende og hvor Kahlo henvender seg til personer i livet sitt. Mannen, den kjente kunsteren Diego Riveria, i boka bare benevnt som Maestro blir often nevnt. Det blir også hennes søstre – og ikke minst, alle damene til Maestro som hun må forholde seg til. Kahlo likte også menn, blant annet Trotskij var hennes venn.
Ingen deler lidelsene mine, ikke engang Maestro. Han vet hvor mye jeg lider, men å vite det er ikke det samme som å lide med.
Sjeldnere stykkes romanen opp med små tekster om de forskjellige bildene hennes. Som små historier med en rød tråd i det vi nettopp har lest, fungerer dette veldig godt som informasjon. Kanskje føles det litt fiktivt når man ikke kjenner hennes verker særlig godt, men det interessante framstillinger som forfatteren kommer med.
Den samme opprørte himmelen og den øde, ufruktbare jorden som på bildet Piken med dødsmasken. Denne er ikke det ensomme vesenet et barn, men en hjort med menneskeansikt. Et kvinneansikt, Fridas, men på hodet har det gevir som et hanndyr.
Uansett hvilke tekster jeg leser, er det vondt. Ondt. Smertene og ikke minst, alle utfordringene hun må leve med. Abortene og en mann med stor appetitt på kvinner – og den kroniske smerten. Operasjonene som må til og som hjelper litt. Amputasjonen.
Det er klart, Drakulic er fem år når Kahlo dør. De har ikke snakket sammen, boken er en roman. Likevel, Drakulic formidler på en ypperlig måte Kahlo sitt liv. En biografi hadde kanskje vært mer nøyaktig, men en rystende leseopplevelse hadde den nok ikke gitt meg.
——–
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 