Oransje! Lett å finne i bokhylla!
I 2010 kom det ut en liten murstein i USA. The Passage er på nesten 800 sider – og om den ikke tok USA med storm så har den blitt behørig omtalt og rost. I min utgave er det ikke mindre enn seks sider med rosende omtale fra aviser, magasiner og nettsider sitert. Jeg var veldig spent på om boka kom til å leve opp til alle de gode omtalene.
Vi er i en nær frem tid. Ikke lenger unna enn at faksmaskiner fortsatt eksisterer, dog så langt unna at en av Bush-tvillingene har blitt guvernør i Texas. Spesialagenten Wolgast jobber for forsvaret og henter fanger ut fra death row. De føres til et laboratorium hvor doktor Lear jobber med materiale som vil endre hele det amerikanske kontinentet. En dag får Wolgast beskjed om å hente en seks år gammel jente; Amy. Dette treffer en nerve i Wolgast som selv har mistet et barn. De rømmer, men kommer seg ikke unna. På laboratoriumet utspiller det seg worst case scenario og ikke lenge etter så er har et et dødelig virus spredd seg og hele det amerikanske kontinetet er rammet.
Cronin hopper så 90 år fremover i tid. I en liten koloni har en gruppe mennesker bygd opp et nytt samfunn. Kolonien kalles First Colony og sakte, men sikkert har de bygd opp et stabilt samfunn. Hovedfienden deres er de infiserte, the virals, som er vampyrlignende skapninger som herjer rundt i landet. En dag blir en gruppe mennesker fra kolonien angrepet når de besøker en død by og en av mennene blir reddet av en ung jente. Den unge jenten er ingen ringere enn Amy som nå er 14 år. Ikke lenge etterpå dukker hun opp utenfor kolonien….
….. Og det er der romanen egentlig begynner. Sånn ca 400 sider ut i boka. Likevel kan jeg ikke si at den første delen var kjedelig. Grunnen til dette er at på slutten så begynner man å skjønne alle sammenhengene og ting rett og slett faller på plass. De faller på plass så mye som det kan, fordi dette var første boka i en trilogi. Andre bok er allerede ute, The Twelve heter den, og siste bok kommer i 2014.
Men dere, dette ble bare tull. Jeg må prøve å forklare hvorfor jeg likte boka. Begynnelsen er ganske klassisk, en doktor i et forskningslaboratorium som mister kontroll. Mye av det som skjer blir kun beskrevet og ikke forklart. Amy og Wolgast og en av fangene gjør historien menneskelig. Enhver leser får vondt av Amy og hennes skjebne før hun blir kidnappet og Wolgast sin oppførsel ovenfor Amy er rørende. Jeg ble nesten litt vemodig
Det store sjakktrekket i mine øyne er at forfatteren hopper nitti år fremover. Vi er ferdig med den første «survival»-perioden, forholdene har stabilisert seg. Nitti år er ganske lang tid. De få som overlevde utslettelsen er døde og med mange av disse har også masse informasjon og kunnskap forsvunnet. Julefeiring for eksempel, er det ingen som vet hva det egentlig var. Stadig blir vi påminnet disse som er infisert, men Cronin går ikke i fellen med å forklare alt med en gang. Sakte, men sikkert skjønner vi litt bakgrunnen til disse skapningene.
Av og til går ting veldig sakte, dette er spesielt i den første delen om kolonien og deres samfunn. Jeg liker likevel godt hvordan jeg i etterkant skjønner at jeg hele tiden har fått «kjøtt på beina» i forhold til hovedhistorien – jeg ser nå at Cronin har en plan og det blir spennende å se hva som skjer videre i historien.
———
Boka er kjøpt selv!
Hysj! Lesing pågår 