Akk, som jeg elsker gode historier.
For å fylle et «William Boyd-void» (mer om ham kommer om et par dager) fant jeg veien til Simon Mawer. Hans nyeste roman The Girl Who Fell From the Sky fikk meg nysgjerrig på The Glass Room, eller Glassrommet, som kom for noen år siden.
Liesel og Viktor er nygift og på sin bryllupsreise møter den en tysk arkitekt. Han bygger et fantastisk hus til paret i deres hjemby, et liten tsjekkisk landsby. Tiden spiller ikke helt på lag med Liesel og Viktor og de må etter hvert forlate huset som på kort tid ble kjent langt utenfor byens grenser. Viktor er jøde og med nazistene på fremmarsj går flukten først til Sveits. Vi følger Liesel og Viktor over grensen, men så går historien tilbake til huset med den berømte glassrommet.
Tyskerne brukte huset til måling og undersøkelser av mennesker for å finne forskjeller hos de forskjellige «rasene», som vi vet de var så opptatt av. Tyskerne blir erstattet med russerne, som bruker huset til opptrening av barn og ungdom med fysiske skader. Vi blir kjent med flere av personene hvor huset spiller en rolle i deres liv, som en forsker med stor bagasje og en ung, kvinnelig fysioterapeut.
Forfatteren klarer ikke helt å la Liesel og Viktor sin historie ligge og romanen avsluttes i en fin følelsesmessig scene, men som for meg blir i overkant tilfeldig. Det er omtrent det eneste negative jeg har å si om historien.
Det er en ganske gripende historie Mawer har skrevet. Rammen rundt historien, dette arkitektoniske mesterverket av et privathus, er kanskje ikke den mest originale men den fungerer veldig godt. Dette gir forfatteren mulighet for å skrive inn enkeltpersoner for å så forlate de ganske kjapt igjen.
Mawer har noen finurlige beskrivelser. Jeg husker spesielt godt Viktors sjåfør som ligger i et russisk (sovjetisk) favntak etter at de røde har inntatt byen og han skjønner at nå er tyskerne erstattet med noe nytt, hva de erstattet med skjønner han ikke enda, men han forstår det er opptakten til noe stort.
De mellommenneskelige relasjonene er også godt beskrevet. Selv om slutten ble litt for «tilfeldig», måtte jeg tørke noen tårer i øyenkroken. Og ikke minst da Liesel står ved en sveitsisk innsjø og skjønner at hun må ta noen grep for i det minste bevare illusjonen om at hun selv har regi over sitt eget liv blir jeg kvalm, kvalm fordi hva kan man egentlig gjøre?
——
Lydboken er kjøpt selv.