Berlin 2011:En delt by.
Et uidentifisert lik.
En detektiv som må finne en morder
– og sikre DDRs fremtid.
Jeg ble så nysgjerrig da jeg leste disse korte setningene om romanen Plan D at jeg bare måtte lese den! Hva om DDR fortsatt eksisterte, hvordan ville samfunnet på andre siden av Berlinmuren være? Med eller uten dagens teknologi? Og ikke minst, et av de første spørsmålene mine som dukket opp da jeg leste om Plan D – ville jeg tro på debutanten Simon Urban sitt «nye» DDR?
Året er altså 2011 og Øst-Tyskland lever, om enn ikke i beste velgående. Etter at grensene ble åpnet i 1989 dro over 1,5 millioner mennesker over til vesten. For å hindre masseflukt bestemte lederne i øst seg derfor for å stenge grensene – og DDR gjenoppstod. Noe er endret, de hemmelig tjenestene må holde enn litt mer menneskelig profil, men innbyggerne i DDR er fortsatt avsondret fra vesten.
En eldre mann blir funnet myrdet og hans skolisser er knyttet sammen, et gammelt symbol fra en tid da Stasi henrettet sine egne. Saken er betent, DDR er i vitale gassforhandlinger med blant annet Vest-Tyskland og det hele kan falle sammen om det faktisk er Stasi som har myrdet denne mannen.
Etterforskeren som blir satt på saken, og bokens hovedperson, er Martin Wegener. Han er en skilt mann og hans kone, den vakre Katarina jobber beleilig nok i gassmaktens sentrum. Martin er ikke helt ferdig med å rote det til med Katarina, hun er til stadighet hovedpersonen i hans fantasier. For å komplisere etterforskningen ytterligere må Wegener forholde seg til kollegaer fra Vest-Tyskland som skal påse at det sannheten kommer frem.
Etter hvert som etterforskningen avdekker hvem som er blitt myrdet blir saken mer og mer politisk- og det er også denne romanen. Urban er ikke snill med hverken Øst- eller Vest-Tyskland, både sosialismen og kapitalismen får gjennomgå.
Deler av boka har elementer av en tradisjonell krim, men stilen i boka er høyst varierende og er av og til litt krevende for leseren. Kort sagt veksles det mellom en mer nøktern stil hvor etterforskningen skrider fremover og vi blir kjent med Wegener og de rundt han. Ganske så typisk for sjangeren, men også uvanlig velskrevet. Av og til tar vi turen inn i Wegener sitt hodet, hans fantasi og tankestrøm. Disse delene er litt mer «masende» og dermed litt mer utfordrende å lese, men det er også de som gjør at boka går fra å være leseverdig til å være meget leseverdig. Jeg synes det er få som klarer å beskrive slike «tankestrømmer» godt, når forfattere skal beskrive hva personene tenker blir det ofte for monotont og statisk til at det blir realistisk. Utfordringen som leser blir å hele tiden skille ut hva som faktisk har skjedd og hva som bare skjer i hodet til Wegener.
Romanen er full av referanser, til blant annet teknologi, mat og politikk. Jeg har ganske så gjennomsnittlig kjennskap til Tyskland og det gamle DDR så jeg brukte litt tid på å fundere over hva som finnes og hva Urban har diktet opp. Mye er naturligvis oppdiktet, selv et eget mobilmerke har de. Urban har diktet ett nytt univers i denne romanen, noe som vi sjelden opplever i krimsjangeren, men han står ikke tilbake for sine kollegaer i fantasyverden for å si det slik. Jeg opplever hans samfunnskildringer som veldig troverdige.
Plan D er en bok som er absolutt verd å lese. Jeg håper at vi får høre mer fra Simon Urban for det hadde vært litt kjedelig om at han hadde «aktivert» DDR i litteraturen og latt det bli med en bok. Her kan du forøvrige lese et intervju med forfatteren i Klassekampen.
———
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.
Hysj! Lesing pågår 