Det finnes ingen helhet av Helga Flatland

Eg svarte og svarte, prøvde å forstå kva dei ville høyre, blei så redd for å seie noko feil, med der og da var det heilt avgjerande at jeg svarte det riktige, for mora hans var så insisterande, klarte ikkje halde seg, spurte og spurte, grein og spurte, unnskyldte seg og spurte enda meir. Det er bare så viktig å vite, skjønner du, sa ho og såg ned i golvet, det kjennes så viktig, og eg fekk heilt vondt av at ho heilt openbart sjølv følte seg dum av alle spørsmåla og samtidig ikkje klarte å la vere likevel.

Vi er tilbake i bygda som for fem år siden mistet tre gutter i Afghanistan. Fire gutter dro, tre kom tilbake i kister. De døde ble helter, mens Bjørn fikk nok med å komme seg gjennom hverdagene hjemme på gutterommet. Karin og Hallvard fikk aldri sin sønn igjen, nå må de også se hverdagene i øynene. Ragnhild var lenge bygdas egen lege, den som hjalp de andre, nå må også hun se at blant annet Karin ikke lenger er avhengig av henne.

Hverdagene kommer, også for de som sørger. Noen år etter den katastrofale veibomben i Afghanistan ser vi hvordan personene i romanen sliter med å legge fra seg sorgen. Det koster å gå videre, Karin og Hallvard sørger på hver sin intense måte. Når de endelig klarer å gå videre er det ikke sammen. Karins vennine og lege Ragnhild har alltid vært der for Karin, hun har vært bygdas hjelper. Men har hun blitt for avhenging av den rollen?

Opprivende er kanskje først og fremst Bjørn sin historie. Bjørn som var syk på den fatale dagen, Bjørn som kommer hjem med dårlig samvittighet for at han overlevde. Gjennom han finner vi ut at hvorfor guttene dro til Afghanistan, en beslutning alle rundt dem nok har lagt større vekt på enn den virkelig var. Dynamikken i en guttegjeng, noen bestemmer andre følger på.

Det finnes ingen helthet er ikke like intens som de to foregående romanen ei heller like gripende som den forrige. Sorgen har lagt seg litt og vi merker dette på karakterene. Flatland sine stille hverdagslige observasjoner om mennesker er fortsatt veldig gode, hun beskriver disse pinlige, fine, urovekkende situasjonene og dialogene som er så gjenkjennelige men likevel universale. Alle tror at alle er opptatt av hva de gjør, mens alle har egentlig har nok med seg selv. Karin og Hallvard lever hvert sitt liv ved siden av hverandre, de tror de kjenner hverandre, de tror de skjønner hva de andre gjør og tenker.

For meg er trilogien til Helga Flatland et slags bevis på at god litteratur også kan være tilgjengelig litteratur. Flatland kan leses av alle. Hennes skrivestil virker så enkel, men fra ordene vokser det frem karakterer vi ikke kan glemme eller legge fra oss.

Ein blir så sjølopptatta av sorg, av å sørgje (…….). Det blir liksom ikke plass til noko anna enn ein sjølv og eigne følelsar, sa han straug handa forsiktig nedover beinet til kalven, klemte litt forsiktig. Eg visste ikkje kva eg skulle svare, om han snakke om seg seg sjølv eller Julie eller Karin, eller kanskje meg.

Det finnes ingen helhet er avslutningen på Flatland sin trilogi om ei bygd i sorg. Bli hvis du kan. Reis hvis du må var første bok og kom ut i 2010, i 2011 kom oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake.

——–
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.

Reklame

Litteratur for alle

En av de tingene jeg tenkte mye på da jeg flytta fra Oslo til Haugesund var at jeg flytta fra kjernen i kulturlivet. Ikke til forkleines for alt som skjer utenfor ring tre, men det er ikke til å stikke under en stol at det skjer mye i Oslo. Hele tiden. Hele året. Og selv om jeg ikke akkurat er der akkurat nå, at jeg har tid og ork til å springe på teater og kino og bakgårdssalg hver uke, så har jeg vært en anelse misunnelse på mine bloggkollegaer som hele høsten farter rundt på bokpresentasjoner, pressekonferanser og forlagsmøter.

I går var forlaget Aschehoug i byen, de drar landet rundt og presenterer noen av sine forfattere under vignetten Aschehoug presenterer. Arrangementet var åpent for alle og foregikk på byens Festivitet. Jeg kan ikke si at det var trangt om plassene, hele 15 stykker eller så hadde tatt veien til arrangementet.

Noen forfattere ble presentert på storskjerm, men det var de som var tilstede som fikk mest oppmerksomhet naturligvis. Stein Morten Lier fortalte om årets ungdomsbok, han startet i fjor med en serie om en tenåringsgutt Tinius som er flink til å rote seg opp i trøbbel. Han fortalte med innlevelse! Det gjorde også krimforfatteren Øystein Wiik. Han er i år ute med sin fjerde krimroman Casanovasyndromet, jeg ble nesten overbevist om at jeg ville lese den. Dessverre lider er jeg en kronologikroniker så jeg føler jeg måtte ha lest de tre første og da ble jeg ikke helt overbevist likevel. Debutanten Roskva Koritzinsky leste fra sin bok som har fått gode kritikker.

Jeg prøvde meg på bilder med mobilen, men det ble mere skjerm enn personer, så her er heller en signert utgave av Det finnes ingen helhet.

Høydepunktet var definivt Helga Flatland. Jeg leste ferdig hennes tredje bok Det finnes ingen helthet i forrige uke. Romanen er avslutningen på trilogien hennes og det var utrolig interessant å høre henne snakke om disse karakterene jeg har lest om i tre bøker. Jeg er nesten litt trist over at reisen i den lille bygda er over, men ble glad for å høre om at hun nå skriver på noe nytt. Omtale av boka kommer nok i løpet av uken.

Boka jeg ble inspirert til å lese er Linn Stalsberg sin dokumentar Er jeg fri nå? Hun har skrevet om tidsklemma og jeg tror jeg har misforstått litt hva den handler om. Jeg har tenkt at den er enda en beretning om en mor som (føler at hun) ikke strekker til. Stalsberg er forskningsjournalist og i stedet for å skrive om seg selv prøvd å forstå hvorfor vi føler på denne tidsklemma. Hva slags strukturer i samfunnet legger våre premisser? Utgangspunktet er at vi alle i stedet for klage vår nød til psykologer burde prøve å lære oss litt sosiologi i stedet. Dette er akkurat denne typen informasjon jeg har savnet i de «mammabøkene» jeg har lest tidligere i år, så denne skal jeg kjøpe.

Etter at seansen var ferdig fikk jeg nok en gang fikk bevist at jeg ikke har vinnerlykke når det kommer til loddtrekning. Fem av de tilstede værende ble trukket ut til å få hver sin bok og siden vi var 15, vel så burde sjangsene være på min side, men nei da. I stedet tuslet jeg bort til Flatland og spurte om hun ville signere min utgave hennes siste bok. Det ville hun så gjerne og før jeg mistet helt munn og mæle klarte jeg å si noe om at foreldrene til Tarjei og Julie irriterte meg grenseløst i bok nummer to og at det var derfor ekstra interessant å lese historien fra deres sider i den siste boken.

Siden jeg ikke klarer å servere dere bilder av noen forfattere, så blir det et bilde av en leser i stedet. Frøken Hysj velger ofte bøker fra bokhyllene ut fra farger og denne uken var de fargerike Penguinbøkene av Nancy Mitford som ble lest. Lest som med hermetegn forøvrig men det antar jeg dere skjønte.

I dag er det søndag, ny uke venter og jeg har masse lesestoff å velge mellom. God leseuke til dere alle!

Lesehøsten er i gang

Noen kaller det bokhøst, jeg kaller det lesehøst. Til syvende og sist er det leseopplevelsene som står i fokus og de tror jeg det blir mange utover høsten.

Jeg er allerede godt i gang med forberedelsene til det jeg tror blir en av høstens store opplevelser. Herbjørg Wassmo er i år ute med en ny roman Disse øyeblikk. Jeg har alltid likt det jeg har lest av Wassmo spesielt bøkene om Dina og Det syvende møtet. Når jeg leser Wassmo så føler jeg at hun griper tak i meg som leser inn og tar meg med inn i den verden hun beskriver. Dessverre, og med ganske stor skam, har jeg aldri lest trilogien om Tora. Det skal jeg gjøre nå før jeg starter med årets roman.

I går kom en ny roman av Maria Lang og Puck i posten. Høstens utgave heter Se, døden på deg venter. Jeg digger de bøkene jeg har lest av Lang tidligere, lettlest, god underholdning og et klassisk mysterium. Du skal ikke se bort fra at boka er utlest i løpet av et par dager.

Jeg planlegger også noen sporadiske temauker på bloggen min. Om ett par uker kommer den første, og den vil være dedikert sprett opp-bøker, eventuelt pop-up-bøker om du foretrekker den engelske klassifiseringen. Jeg vil i løpet av en uke presentere en ny bok hver dag. Jeg elsker disse bøkene, bøker trenger ikke bare å ha et godt innhold de kan godt være vakre å se på også.

Helga Flatland nye roman står også på leselisten. Hun avslutter sin trilogi om en bygd i sorg etter at tre sambygdninger ble drept i norsk tjeneste i Afghanistan. Omtalene i riksmedia har vært positive og jeg er spent. Jeg ser at hun fra tid til annen sammenlignes med en annen stor favoritt her i huset nemlig Carl Frode Tiller. Hans avslutning i trilogien Innsirkling hadde gjort lesehøsten komplett, men det ser ut til at vi må vente litt til. Den som venter på noe godt venter ikke foregjeves og alt det der, jeg tror nok den dagen vi sitter med den romanen i hånda vil det bli nok en rystende leseopplevelse.

Andre norske forfattere som skal leses er Roy Jacobsens og hans De usynlige. Jeg har likt en del av det han skrevet før, for eksempel var halve Seierherrene og Frost utrolig gode. Dessverre mistet romanene litt av » piffen» ved sceneskifte til henholdsvis Oslo og England. Jeg er uansett spent. Vidar Sundstøl er også ute med en ny roman Besettelsen, den virker interessant og skal definitivt leses. Forlagets omtale nevner drap og egyptisk historie så mon tro om det er en spenningshistorie vi får servert?

Så er det alle bøkene som jeg har liggende og de som jeg enda ikke vet jeg kommer til å lese (eller kjøpe!). Kanskje jeg til og med finner noen nye favoritter? Jeg håper i alle fall på mange gode leseopplevelser!