En av oss av Åsne Seierstad

Fredagen fant jeg ut at det var på tide å lese Åsne Seierstads bok En av oss – en fortelling om Norge. Som de fleste av dere vet handler den om 22.juli og om tiden før og etter for flere av de som ble rammet denne mørke dagen i norsk historie.

Seierstad har skrevet flere innsiktsfulle bøker, men dette er hennes første bok med utgangspunkt i Norge. Hun skriver veldig godt, hun forteller om individer men i ett større perspektiv. Med en stødig og balansert penn forteller hun gripende historier. Hun forteller, hun hverken dømmer eller finner enkle konklusjoner, hun lar det være opp til oss lesere å trekke eventuelle slutninger av informasjonen hun gir oss.

Jeg har lenge vært usikker på hvilke bøker om 22.juli jeg skal lese. Seierstad sin bok er den som har fått de beste omtalene og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg fikk hele tiden inntrykket av boka er skrevet av en personen som ønsket å formidle disse historiene.

Jeg slutter av her. Om du vil lese noe om 22.juli så anbefaler jeg deg denne, så får jeg se hvilke andre bøker jeg leser etter hvert.
———
Boka er kjøpt selv.

 

The Spy Who Came in From the Co-op – Melita Norwood and the ending of Cold War espionage

Jeg har leste den britiske dokumentaren The Spy Who Came in From the Co-op – Melita Norwood and the ending of Cold War espionage av David Burke. Dokumentaren kom ut i 2008 og er en del av en serie bøker om historien til britisk etterretningstjeneste. Boka er på 175 sider om man ser bort referanser m.m. Jeg gjør noe jeg ikke liker å gjøre, nemlig limer inn omtalen fra forlaget….

On September 11th 1999 The Times newspaper carried the front page article «Revealed: the quiet woman who betrayed Britain for 40 years. The spy who came in from the Co-op.» Melita Norwood, the last of the atomic spies, had finally been run to ground, but at 87 she was deemed too old to prosecute. Her crime: the shortening of the Soviet Union’s atomic bomb project by up to 5 years. At a time when the world faces fresh dilemmas caused by the proliferation of nuclear weapons, this is the remarkable story of a much earlier drama. After the atomic bomb strikes on Hiroshima and Nagasaki in August 1945, British and American intelligence estimated the earliest date for the production of a Soviet bomb to be 1953. In fact, the Soviet Union went nuclear in 1948, and tested an atomic bomb in 1949. The Soviet Union’s bomb coincided with the onset of The Cold War, and threatened humankind with extinction. Melita Norwood was a member of one of those communist spy networks in America and Britain, who by guaranteeing those weapons of mass destruction threw down a challenge to America as sole superpower in the post-Second World War era. This fascinating book sets her in the context of the times, and uses her as a prism and focus through which to investigate the whole milieu.

Hvor på resten av omtalen vil bestå av punkter, for det var noe jeg savnet da jeg leste boka….

• Historikeren David Burke kjente allerede Melita Norwood da hun i 1999 ble avslørt som sovjetisk spion. Burke var den eneste personen Norwood fortalte sin historie til, tross store summer som ble tilbudt fra aviser og tv-kanaler.
• Burke har derfor hatt god tilgang til den kanskje viktigste kilden, men makter ikke å personifisere historien. Hvorfor ble hun ikke spurt mer inngående hvorfor hun forrådte sitt eget land? Angret hun? Tenkte hun på konsekvensene?
• Historien om Norwood fungerer i beste fall som en slags rød råd gjennom hele boka som i bunn grunn handler mest om de aller første sovjetiske spionene i England før, under og etter 1. verdenskrig, samt en etterretningstjeneste som var i startfasen og gjorde flere dårlige prioriteringer. Noe som i det hele får meg til å lure på om jeg mistforstår undertittelen på boka.
• Burkes fagfelt var opprinnelig revolusjonære russere som hadde flyktet fra tsarveldet og dette vier han stor plass til i store deler av dokumentaren. Det er interessant, men jeg ventet mest på Norwoods historie.
• Da den endelig kom var det kort prosess, her var det ingen detaljer, ingen beskrivelser.
• Saklig kan være tørt, men Burke klarer å holde på meg som leser gjennom hele boken. Det er ikke bare fordi jeg hele tiden ventet på Norwoods historie, men også fordi det var mye nytt og mange fascinerende personer.
• Vi blir introdusert for en rekke personer og hendelser. Dette er spennende, men personene som blir omtalt blir som brikker i et spill og lite menneskelige.
• Kort oppsummert, god bok som jeg hadde helt andre forventninger til.

———
Boka er kjøpt selv.

 

Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet

Jeg sitter her med en murstein av ei bok og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg tror ikke dette innlegget blir en anmeldelse, mer en slags kort oppsummering av da jeg leste Andrew Solomons Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet. Jeg har også skrevet om boka tidligere.

Først noen fakta. Boka kom ut på norsk i 2013,  men ble publisert i USA for første gang i 2012, hvor den blant annet ble kåret til årets sakprosa bok. Selve boka er på 1000 sider, men 200 av disse er kilder og bibliografi.

Solomon er journalist med identitetspolitikk som fagområde. Han bestemmer seg for å skrive en bok om familier med barn som har horisontale identiteter, det vil si at de har en identitet som de ikke deler med sine foreldre. Ti horisontale identiteter er omtalt i boka i kapitlene Døv, Kortvokst, Downs syndrom, Autist, Schizofren, Funksjonshemmet, Vidunderbarn, Voldtektsunnfanget, Kriminell og Transkjønnet. I løpet av en ti-årsperiode intervjuet han 300 familier og det er disse samtalene, samt research, som danner grunnlaget for denne boken. Jeg synes forlaget oppsummerer hovedtanken bak boka veldig godt:

Alle foreldre bærer på to umulige drømmer. Dels vil du at barnet ditt skal bli som deg: en videreføring av dine erfaringer og idealer, din identitet. Samtidig ønsker du at barnet skal bli seg selv – et uavhengig individ, et fritt lite vesen som forfølger sine egne drømmer og drifter. De to drømmene lar seg ikke forene. Så mye smerte,  skuffelse og forvirring vokser ut av konflikten mellom disse to idealene – både for foreldre og barn. Hvordan kan vi lære oss å leve med disse motsetningene? Og hva kan de si oss om hva det er å være menneske?

Gjennom lesingen av boka så kom jeg stadig tilbake til foreldrenes valg, valg som for noen startet allerede før barnet ble født. For mange av foreldrene i boka ble valgene de måtte ta ekstreme,

En mor til jente som er kortvokst sier følgende: Jeg forguder Rose og kan ikke tenke meg et liv uten henne. Jeg ville ikke byttet henne ut med noe i verden. Men jeg er veldig høy, og jeg er tynn. Jeg har vært ballettdanser. Jeg så for meg den slags opplevelser for henne. Når du har et barn som ikke kan dele sånt med deg, sørger du over tapet av et innbilt liv. Men på den annen side har jeg nesten voldsomt lidenskalige følelser for den hun er. (s.145). Foreldrene til både døve og kortvokste har i boken måttet ta viktige, fysiske valg. Skal øreimplementater opereres inn? Skal barnet opereres for å få lengre bein? Jeg vet ikke hvordan dette er i Norge,  men i USA er det også et stort skille mellom de som velger å la barna lære seg talespråk  (lese på munnen) og de som bruker tegnspråk. En far forteller om datteren som var født døv og som lærte seg talespråk, hun gjorde det sterkt på en vanlig skole og i kunstløp. Da hun ble tenåring fikk hun være på OL for døve men der fant hun ut at hun ikke kunne kommunisere med andre døve – alt ble gjort på tegnspråk som foreldrene hadde valgt at hun ikke skulle lære seg. Hun valgte derfor senere å lære seg tegnspråk. Hun gifter seg, får barn som er døve og velger å lære barna kun tegnspråk, noe som gjør at besteforeldrene ikke kan ha en samtale med barnebarna. Slike historier gjør et enormt inntrykk. Valg med andre ord, valg og konsekvenser.

En mor med et barn som er autistisk sier følgende: Jeg er våken mesteparten av natten og gjør ting jeg kan gjøre alene i mørket, slik at jeg slipper å se folk holde på med vanlige ting som jeg ikke kan ta del i. Barn med spesielle utfordringer krever mye, noen av historiene vi hører om er rosenrøde, folk hiver seg rundt og danner støttegrupper og foreninger og hjelper andre. Andre er mer nøkterne, mens noen legger ikke skjul på at det er vanskelig. Slik var det kanskje aller mest utfordrende å lese kapitlene om autister og schizofrene, her måtte flere av foreldrene ta det valget om å la barnet bo et annet sted.

Spektret av familier som er intervjuet er stort, de aller fleste er i USA, men i kapitlet om barn som er voldtektsunnfanget er også kvinner fra Rwanda intervjuet. Mange velger å beholde barnet, men klarer aldri nærme seg det. Ofte blir barna også utstøtt i storfamilien. En mor sier følgende: Hvorfor klarer jeg ikke å klemme datteren min? Jeg elsker henne, men når hun tar på meg føles det som om hundrevis av barberbalder skjærer i huden min, som om jeg holder på å dø. Jeg forstår at jeg må la henne gjøre det, for hun er jo bare et barn. Så jeg lar det skje, men inni meg er jeg et helt annet sted. Og jeg vet hun merker det.

Forfatteren er veldig god på å trekke ut de store linjene av alle disse historiene. Han dømmer aldri, men prøver å få oss lesere til å forstå hvor komplekst det er å være foreldre. Ingen sitter på en fasit, veien blir til etter hvert som valgene taes og hvem kan forutse hva barna tenker om dette om 20 år? Hvor mye kan foreldre til vidunderbarn innen musikk pushe barna sine, hvor mye skal foreldre kontrollere?

Ingen foreldre vil at deres barn skal lide. Et foreldrepar med en funksjonshemmet datter søker derfor om å få fjernet datterens blindtarm, bryster og livmor slik at datteren ikke skal få vondt ved menstruering med mer. Datteren kan ikke snakke, ikke bevege seg, ikke spise selv. Da legene som utførte disse inngrepene offentliggjorde en artikkel om dette  startet diskusjonene, og saken har vært utgangspunkt for store etiske og moralske diskusjoner.

Boka høres kanskje trist ut men det er et ord jeg ikke ville ha brukt. I stedet har alle disse historiene gitt meg enormt mye å tenke på, menneskelivet har mange nyanser. Noen av disse diskusjonene er man kjent med her i Norge også, for eksempel fosterdiagnostikk og dens konsekvenser. Andre identiteter som transkjønnet visste jeg knapte noe om før jeg leste boka, men nå har jeg i alle fall lært noe.

Solomon binder hele sammen med et innledningskapittel hvor han forteller om sin homofile legning og foreldrenes reaksjon på denne, og avslutter boken med et kapittel hvor han forteller om da han ble far. Jeg ser at det sies/skrives at dette er en bok alle foreldre bør lese, jeg leste interessant nok denne boka like mye som en datter som en mor.

Dette her er ikke en bok for spesielt interesserte, det er en bok for de som er interessert i mennesker.

Anbefales!
———-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.

Norske nazister på flukt – jakten på et nytt hjemland i Argentina av Anne Kristin Furuseth

Alle har vi hørt om nazister som skaffet seg nye identiteter og flyktet til land som Argentina. I boka Norske nazister på flukt forteller Anne Kristin Furuseth at det ikke bare var Josef Mengele og Adolf Eichmann som flyktet til Perón sitt land etter krigen, flere nordmenn fant også veien over havet.

Jeg vet ikke helt hva jeg har trodd. I den grad jeg noen gang har reflektert over hva norske nazister gjorde etter krigen har jeg vel tenkt at de sonet straffen sin for å leve med okkupasjonsårene som en sosial belastning resten av sine liv.

Denne dokumentaren av debutanten Anne Kristin Furuseth viser at så ikke var tilfelle. Lenge før Hitler kapitulerte var flere nazister i gang med å lage fluktruter. Nazister og tyskvennlige personer fortsatte deretter å flykte eller å emigrere langt utover 40-tallet. Frem til Argentina fikk økonomiske problemer i 1950 så var dette et av de landene både norske og andre nazister foretrakk. Argentina hadde en liberal innvandringspolitikk, de var på jakt etter gode hoder som Perón hadde bruk for i sin femårsplan, i tillegg anså de nazistene for å være politiske flyktninger.

Forbausende mange nazister flyktet fra fengslet, noen dro før eller etter soning. Av og til kom familiene etter. Både i Norge, såvel som i Sverige, Danmark og Spania fantes det nettverk av personer som kunne og ville hjelpe. Norske myndigheter satte ikke inn all verden av ressurser for å stoppe alle fluktene, kanskje var det en tanke både der og blant folk flest at dette var «good riddance».

I Argentina var det også ett nettverk, selv om det var ikke alle som gjorde det like godt. Flere av de som kom over under Perón sitt styre, gjorde det bra og var også blant statslederens bekjentskapskrets. Noen nordmenn hadde også omgang med nazister fra Tyskland som hadde hatt ledende stillinger, to nordmenn bodde i samme landsby som Eichmann i flere år uten å tilsynelatende vite hvem den stillferdige mannen var.

Materialet som Furuseth har gransket og undersøkt for å få til denne dokumentaren må ha vært omfattende – og ikke minst spredd. Informasjon hun har samlet og undersøkelsene hun har gjort har hun klart i sammenfatte i en strukturert og balansert dokumentar. Strukturert fordi hun formidler stoffet ryddig i en overordnet kronologisk rekkefølge (Norge, utenlandske nettverk, Argentina), balansert fordi jeg oppfatter at hun behandler stoffet og dermed også personene som omtales med objektivitet og saklighet.

Kanskje hadde boken vært styrket om Furuseth hadde stilt noen spørsmål underveis, dette for å få en litt bedre driv i lesingen. Stoffet var interessant, men som leser er det alltid greit å bli lokket fremover, få noen tanker om hva forfatteren ønsker å formidle. Jeg hadde nok også likt om det hadde vært litt mer dybde rundt en eller flere av personene. Nordmennenes liv i Argentina kunne også gjerne har vært en større del av boka, dette var definitivt den delen av dokumentaren som var mest interessant.

Språket i dokumentaren er enkelt, samtidig forutsetter forfatteren at vi har en visse generelle kunnskaper om krigen. Språket gjør at boka blir veldig tilgjengelig, jeg tenker at denne boka godt kan leses av ungdommer som er interessert i 2.verdenskrig og dens konsekvenser.

——-
Boka er kjøpt selv.

Jeg overlevde Treblinka av Chil Rajchman

Når jeg leser bøker bruker jeg av og til å merke sitater, om det er min egen bok bretter jeg inn et lite eseløre nederst til høyre på den aktuelle siden. Skulle jeg ha gjort det samme med dokumentaren Jeg overlevde Treblinka så kunne jeg likegodt å laget et eseløre på hele boka. For det er lenge siden jeg har lest en dokumentar som er så leseverdig, så grusom og hvor det rett og slett er vanskelig å velge hva jeg skal formidle. For egentlig kunne jeg godt ha tenkt meg å dyttet denne boken på hver og en av dere lesere.

De dagene da disse herrene fikk telefon fra øverstkommanderende i Lublin med beskjed om at de ikke ville komme noen tog neste dag, holdt bødlene av ren sadisme folk innestengt i gasskamrene helt til oksygenet var brukt opp og alle døde av kveldning. En gang ble de værende der i førtiåtte timer, og da dørene ble åpnet var det fortsatt noen som stønnet og ga livstegn.

Jeg overlevde Treblinka er skrevet av polakken Chil Rajchman. Han rømte fra Treblinka i 1943 og skrev kort tid etter sine erindringer fra tilintetgjørelsesleiren. Disse fant familien da han døde i Uruguay in 2004 og har nå blitt utgitt over hele verden.

Nesten ingen overlevde Treblinka. Denne leiren ble opprettet for å drepe alle  polske jøder. Fra 1941 til 1943 ble i underkant av en million jøder drept der, kanskje flere. Leiren ble bygd ved siden av jernbanen og hver dag ble tusenvis av jøder sendt gjennom leiren. Av med klær, hår av, gjennom «himmelfartsveien» som bunnet ut i gasskamrene. LIkene blir videre dumpet i massegraver etter at de hadde blitt sjekket for gulltenner. Tyskerne jobbet intenst med å brenne alle likene, de hadde lært av russernes massegraver ved Katyn.

Nesten ingen overlevde Treblinka, men Chil Rajchman klarte nettopp det. SS-soldatene og ukrainerne som voktet leiren valgte ut jøder som så sterke ut til å gjøre grovarbeidet. Rajchman ble reddet ved å si at han var frisør. Senere jobbet han både som likbærer og som «tannlege». Rajchman hadde flaks i all uflaksen, vokterne hadde etter hvert skjønt at det ikke hjalp på effektivitet å drepe de arbeidende jødene hver dag. Rajchman var derfor i leiren i ett år før han klarte å flykte.

Historien Rajchman forteller er brutal. Denne lille flisa av en dokumentar er på 130 sider, men hver side er full av ondskap. Ondskap satt i system. Menn, eller mordere som Rajchman konsekvent og med det rette kaller dem, som dreper for sin egen lyst. Menn som finner glede i at andre dør langsomt.

De har ingenting de jødene som blir valgt ut til å arbeide. Ingenting. De vet at de ender opp død uansett. Om de jobber effektivt kan de kanskje forlenge livet. Med noen timer. Kanskje en dag.

Klokken er om lag fire. Av de tretti kameratene som ble ført hit sammen med meg, ser jeg ikke mer enn seks overlevende. De andre har måttet kle av seg en etter en og gå ned i grav, så fikk de en kule i hodet. Vi har ikke hørt noen jamring engang. I graven står to jøder og legger likene på rekke.

Det ligger naturlig nok en slags desperasjon i Rajchman sin dokumentar, en desperasjon som jeg ikke kan forstå men som er urovekkende. Det slår meg også at Rajchman er så utrolig stilsikker i skrivemåten sin. Han forteller ganske rett frem, men det er velformulert. Jeg tenkte stadig på dette under lesingen, hvordan Rajchman har klart å skrive så godt etter å ha opplevd slike grusomheter. Hadde boka vært en roman ville jeg ha føyd den bort med å si – godt skrevet men med en urealistisk handling. Jeg har sagt det før men dessverre overgår virkeligheten av og til fantasien.

Rajchman forteller sin historie, samtidig som han forteller historien om alle de polske jødene som ble drept. En historie som kanskje ikke er så veldig godt kjent i dag, men som det er viktig at vi har med oss. Rajchman prøver å ikke å forklare, vi må selv sette det han skriver om i en kontekst.

Les også Gråbekka sin omtale av boken og Kasiopeiias omtale. Les mer om Treblinka på wikipedia.

Andre bøker fra 2.verdenskrig jeg tenker alle bør lese er Oppgjør av Bjørn Westlie, Tyskerjentene av Helle Aarnes, Fars krig av Bjørn Westlie, En kvinne i Berlin – Dagboknotater fra 20. april til 22. juni 1945 av Anonym. Bortsett fra den første omtalen så peker alle lenkene til min første bokblogg.
——–
Boka er kjøpt selv.

Midnatt i Peking – Mordet som rystet det gamle Kinas siste dager

Er historien om et uoppklart mord på en ung jente i Peking på slutten av 30-tallet noe vi burde lese om i dag?

Definitivt ja.

En  januarmorgen i 1937 blir den unge Pamela Werner funnet død. Funnet er makabert, kroppen er åpnet og store deler av innvollene er fjernet. Liket er dumpet like ved det mystiske Revetårnet. Mordet skaper stor oppstandelse i Peking sitt internasjonale miljø. Etterforskningen blir betent, det er ubeleilig for alle parter at en ung, britisk statsborger har blitt drept.

Historikeren og Kinakjenneren Paul French har tatt utgangspunkt i Pamela Werner sin egen fars etterforskning på mordet. Den tidligere britiske konsulen E.T.C. Werner var allerede 70 år da hans unge fosterdatter ble funnet drept. Han slo seg aldri til ro med at morderen ikke ble funnet og brukte derfor store summer på å selv etterforske saken. Han skrev utfyllende rapportert til britiske myndigheter som ble neglisjert. Med utgangspunkt i disse dokumentene og med en solid bakgrunn i kinesisk historie har French klart å rekonstruere historien i dokumentaren Midnatt i Peking.

Pamela var kun 19 år da hun ble drept. Hun ble født i Peking av en russisk dame, men ble tidlig adoptert av Werner og hans kone. Hennes fostermor døde kort tid etter og hun vokste opp med en far som var fraværende.

De som kjente Pamela ga henne litt ekstra frirom. Hun var tross alt enebarn, morløs og med tilårskommen far som forlot henne i Peking lange perioder av gangen for å lete etter Djengis Khans grav i Mongolia, eller sjeldne arkeologiske funn i villmarken vestpå, i den muslimske delen av landet. Ikke undres på om hun var litt stri av seg.

Pamela vokste opp i den internasjonale delen av Peking, hvor det ikke var mulig for vanlige kinesere å bo. I motsetning til mange av de andre expatene som bodde der kunne både Werner og Pamela kinesisk, og begge to ferdet fritt rundt i byen. Werner var ikke en særlig sosial mann, han var opptatt av fag, ja i dag hadde vi kanskje beskrevet han som nerdete. Han stod ikke lenger på god fot med de som satt på toppen i den britiske legasjonen, samtidig som han fortsatt hadde innflytelse.

Det internasjonale Peking i 1937 bestod av et sammensurium av mennesker. Japan stod ved døren, uformelt hadde de allerede stor makt i byen. Mange vestlige hadde forlatt byen, samtidig som byen var full av statsløse russere som hadde flyktet fra kommunistene. Som i så mange expatmiljøer med god tid og gunstig valuta var det ikke bare rykter som florerte.

Etterforskning av mordet på Pamela Werner ble umiddelbar startet. Den ble ledet av en kinesisk etterforsker, mens en britisk politimann fra Tientsin blir oppnevnt som mellommann mellom kineserne og britene.

Innledningsvis beskriver French  Peking, han  Werner sitt hjem og familieforholdene. Vi får også høre om Pamela sine problemer på skolen, men Pamela er en diffus person gjennom hele boken. Videre i den første delen følger vi etter hvert den britiske politimannen Dennis. Han gjør sitt beste for å etterforske, men myndigheten hans var svært begrenset. Britene vil ikke ha en særlig stor etterforskning og det kinesiske politiet var ofte kjøpt og betalt av de som måtte beskyttes. All etterforskning ble gjort i den internasjonale delen, blant annet ble ingen løpeseddler hvor man etterlyste informasjon ble delt ut på kinesisk.

Det sier seg selv at etterforskerne ikke klarte å finne morderen. Tiden rant ut og saken ble ikke lenger omtalt. Werner starter derfor sine egen etterforskning og bruker enorme summer på sende ut agenter som skaffet informasjon. Det han finner ut skriver han ned i rapporter som ingen leser. Del to av boken har en helt annen stemme en den første delen. Der blir vi egentlig aldri sikre på hva faren til Pamela har å skjule, for få av de som ble intervjuet av politiet var ærlige. I den siste delen av boken har French rekonstruert en anelse av den sårheten som Werner nok har følt på kroppen og hans innbitte og svært metodiske etterforskning. Dette gjør at historien får et mer personlig preg og skaper et større engasjement i meg som leser.

Utover våren 1937 får innbyggerne i Peking andre problemer, og i slutten av juli 1937 ble Peking okkupert av Japan. Da var Werner allerede klar over hvem som var morderen og havner ironisk nok i samme fangeleir med en som stod bak mordet på hans egen datter.

Engasjerende og spennende, det er en bra bok French har skrevet. Jeg har ikke all verden erfaring med kategorien true crime, men jeg synes at French balanserer sannhet vs antagelser godt og viser respekt for offrene i denne boken.

Foruten å være en historie om far og en datter og deres kamp, så er dette også en interessant, historisk beskrivelse av en kanskje mer ukjent del av Pekings historie. Samtidig, og viktigere synes jeg, er dette også en beskrivelse på hva som skjer når politikk og politi blandes. Etterforskningen ble spolert av (hvite) menn som vil beskytte seg selv.

Midnight in Peking heter den engelske utgaven og kom ut første gang i 2011. Det ryktes om en serie basert på romanen, jeg tror dette er godt filmstoff. Den norske utgaven er godt oversatt av Erik Krogstad, jeg har faktisk lært flere nye (norske) ord ved å lese denne boken. Boken inneholder også bilder av Pamela og familien, men også av Peking fra 30-tallet. Det eneste jeg savnet under lesingen var et kart over med de viktigste stedene som ble nevnt i boken.

——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar som jeg har fått fra forlaget.