En norsk spion av Aslak Nore

Den siste leseopplevelsen i 2012 var ganske forrykende. En norsk spion av Aslak Nore holdt meg med selskap på årets siste dag. Jeg må innrømme at jeg var ganske ambivalent til denne boka, jeg liker godt spionromaner, samtidig har jeg hørt så utrolig mye bra om den. Kunne den virkelig være så bra?

Ja, det kunne den.en norsk spionEller det kan den. Eller hva slags tid jeg nå skal bruke.

Petter Wessel er sendt ut på et nytt oppdrag. I Dubai skal han sammen med sine kollegaer i forsvarets etterretningstjeneste for å få ut et medlem av den iranske revolusjonsgarden. Han skal sitte på informasjon som er viktig for de norske styrkene som er i Afghanistan. Uthentelsen går ikke som planlagt og kort tid etter er Petter og hans kollega Kåre på vei til Afghanistan. Der må de avverge et angrep på de norske styrkene ved å få ødelagt missilene som er smuglet inn i landet med nettopp dette angrepet som mål. Petter og Kåre må gå undercover som journalister og med ingen sikring.

Superspennende! Jeg klarte ikke å legge fra denne boka. Oppbyggingen gjør at det finnes ingen naturlige steder å stoppe, her må man lese i vei til man har vendt om siste side. Forfattere som skriver spenningsromaner bruker ofte å ha korte avsnitt og flere fortellerpersoner. Nore forteller historien kun gjennom Wessel og avsnittene er ikke nødvendigvis korte. Han er heller ikke redd for å spe på historien med informasjon og kunnskap.

Det siste var noe av det jeg var mest spent på. Jeg hadde lest både Lines og Mariannes gode omtaler av denne boka og en ting jeg hengte meg opp i var hvordan forfatteren krydret boken med detaljer. Eller det vil si, jeg var skeptisk til hvordan miljøbeskrivelser og kunnskap om Afghanistan og de norske styrkene ville komme naturlig frem i en slik spenningsroman.

Jeg hadde ikke tenkt å bekymre meg. Petter Wessel er en fyr som liker å dele det han kan, han er genuint interessert i samfunnsforhold og kultur og han formidler dette uten at a) det går utover spenningen eller 2) han blir for belærende. Et eksempel på hvordan kunnskap blir snikende formidlet er dette (de er fortsatt i Dubai):

Vi kjørte fort til Al Bustan Rotana, hotellet der vi visste at Reza var innkvartert. Rotana betydde frukthage på arabisk, men det var ikke særlig mye grøde i mils omkrets.

Og vips, der lærte jeg at Rotana betyr frukthage på arabisk. Ikke at det sitter igjen når jeg er over på neste side, men jeg liker tanken på at jeg lærer, samtidig som jeg blir underholdt.

Både oppbygging og stil minte meg om Tom Bakkeli sin debutroman Terrorjegerne som kom ut i 2010. Jeg er jublende glad for at norske forfattere skriver spenningsromaner, det blir aldri nok av gode historier!

Anbefales!
——–
Boka har jeg fått i privat gave.

Reklamer