Pausefisk. This Is Not Goodbye.

2014-11-08 17.15.55 2014-11-08 17.16.05

Jeg var i bursdagsselskap for en femåring i dag. Selskapet var i en barnehage og mens de små spiste kake og is hengte jeg rundt i bokhyllene. Der fant jeg historien om Babar og den husker jeg fra da jeg var lita. Utgaven som lå der var ganske slitt, kom ut på midten av 80-tallet faktisk. Jeg husker veldig godt den grønne dressen, det er så herlig med slike minner. Samtidig var det litt leit å se mangelen på nyere litteratur, jeg håper de billedbøkene lå et annet sted.

Det er nettopp historier som dette som gjør bloggingen gøy. Små historier om vidunderlige bøker, innlegg om fine omslag og ikke minst – å skrive om leseopplevelser, alt dette har jeg likt å formidle. Og dere har lest. Takk!

Jeg liker å lese og jeg liker å skrive. Jeg elsker å lese og jeg elsker å skrive om mine leseopplevelser. Nå har jeg blogget siden julen 2008 kun med en kort pause. Det er ganske mange blogginnlegg og ganske mange bøker omtalt!

Som blogger bestemmer jeg selv frekvensen, jeg bestemmer selv når jeg vil publisere. Nå er jeg ikke lenger fornøyd med hverken frekvensen eller hva jeg skriver (om). Energien er ikke der, jeg synes ikke jeg klarer å formidle det jeg vil si. Uten energi blir ikke bloggen den jeg vil den skal være.

Jeg har ved en tidligere anledning sagt ha det bra i en slags febertilstand,da var jeg tilbake etter kun en måned. Klok av skade sier jeg på på gjensyn denne gang.

Advertisements

Den amerikanske presidentens norske datter

den amerikanske presidents norske datter

Ser du likheten?

En av høstens dokumentarer er Bjørn Erik Thons historie om den norske Anna og hennes datter. Forlaget introduserer boka slik:

Høsten 1892 søker 20 år gamle Anna Wilson fra Hærland i Indre Østfold lykken i Amerika. Hun vender alene hjem, og i april 1894 føder hun datteren Olga. Ryktene om hvem som er barnefaren, skyter fart i bygdesamfunnet. Svært mye tyder på at han het William Taft, mannen som i 1909 skal bli USAs 27. president.

Historien om Anna og Olga Wilson har Bjørn Erik Thon omtrent funnet i sin egen bakgård. Hans mor vokste opp med Anna som nabo på Hærland, men det var først en avisartikkel i nyere tid som vekket nysgjerrigheten hans. Han har prøvd å finne alle spor etter Olga og Anna og dermed også samtidig finne ut om ryktene om Olgas far var sanne.

Anna og Olga Wilson levde et dobbeltliv. I store perioder i sine lange liv bodde de i Norge om sommeren før de tok båten over til USA for vinteren. I USA levde de blant annet av å være aktmodeller på kunstskoler og jobbe som stuepiker på hotell. Her hadde de mulighet til å være aktive i den katolske troen og de hadde et rikt sosial liv. Hjemme i Norge var de mest kjent for å være enstøinger, etter hvert som de ble eldre var de ikke nøye med hverken hygienen eller renholdet og folk unngikk å komme inn hos dem.

Samtidig introduserer Thon også oss for William H. Taft, mannen som var president i USA fra 1909. Hvem var denne mannen? Vi følger Taft gjennom hans liv og senere noen av hans etterkommere. Kontrastene mellom Tafts familien privilegerte og Anna og Olgas liv var store. Denne vekslingen mellom Wilsonsdamenes og Tafts historier er med på å gi boken en viss dybde, og Thon setter disse individuelle historiene inn i større sammenhenger. Historien om Anna og Olga er blant annet også historien om et Norge hvor velferdsstaten vosker frem.

Dessverre synes jeg at det skorter litt på presentasjonen av historien. Boka preges litt av gjentagelser og kanskje tidvis veldig detaljerte deler fra livet på Hærland. Ikke alt flyter like godt, med andre ord kunne boken godt ha hatt en strammere regi.

Var Olga Wilson William H. Tafts datter? Forfatteren trekker ingen bastante slutninger, det har han heller ikke noe grunnlag for å gjøre, men resonnerer frem til det som kanskje høres mest sannsynlig ut.

——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar av boka som jeg har fått fra forlaget.

Popular: Vintage Wisdom For a Modern Geek

popular

Maya Van Wagenen er en nerdete tenåringsjente som plasserer seg selv ganske langt nede på skolens rangstige, kun over de som er betalt for å være tilstede. Under en ryddesjau i hjemmet finner familien ei bok fra 50-tallet som faren hadde kjøpt for flere år tilbake. Boka er Betty Cornell’s Teenage Popularity Guide. 

Moren utfordrer Maya til å følge Bettys tips for å bli populær og lager et prosjekt ut av det hele. Med et nytt tema for hver måned i skoleåret tester Maya ut om 50-tallets tips for økt popularitet fungerer i dag.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble nysgjerrig på denne selvbiografien skrevet av unge Maya Van Wagenen, men jeg er veldig glad jeg ble. Vi følger Maya gjennom et skoleår, gjennom eksperimenter, nedturer og oppturer, selv om det kanskje er flest nedturer.

Maya er ærlig og reflektert – i tillegg til at hun skriver godt. Hennes tanker og refleksjoner rundt popularitet er interessant lesing, hun blir aldri for voksen eller belærende. Hun klarer godt å få frem sin egen stemme, og både familie og redaktør(er) skal ha for at de lar en del små detaljer være. Detaljer som det hadde vært enkelt å ta vekk, men som for meg som leser viser Maya som reelt menneske i en reell familie. Mayas familie bodde i perioden hun skriver om langs grensen til Mexico. Hele nabolaget er preget av den omfattende smuglingen, noe som naturligvis gir konsekvenser i hverdagen. Mayas far foreleser i historie og hele familien jobber for at de skal kunne flytte til ett bedre sted å bo.

Hvordan blir man populær? Svaret var nok mindre entydig enn hva jeg ville tro – og svarene, det er nok mer riktig å bruke flertall, overrasker meg også. Mayas usikkerhet og keitete evne til å takle sosiale situasjoner er veldig gjenkjennelig, selv for noen som er dobbelt som gammel som henne.

Jeg har lest den engelske utgaven, men nå i høst kom boka på norsk på Gyldendal under tittelen Populær. Vintage-tips for nerdete jenter.
——–
Boka er kjøpt selv.

Og slik ble dagen bedre…

wpid-20141028_185845.jpgNår dagene består av syke barn og altfor lite søvn er det ekstra fint å finne post i postkassa. Jeg hadde bursdag tidligere i høst og da ønsket/fikk/grein jeg meg til et abonnement på 12 bøker fra det fantastiske forlaget Persepehone! Jeg har skrevet om disse bøkene før, men om du er usikker på hva jeg snakker om se gjerne nettsiden til deres. Heldige meg, jeg koste meg veldig mye med å velge ut bøker – og koser meg enda mer når de kommer i postkassen. Denne gangen kom boka, The Victorian Chaise-longue av Marghanita Laski, sammen med forlagets halvårlige katalog. Snacks!

Fine omslag – igjen….

De som leser bloggen min fra tid til annen vet jo at jeg er litt ganske opphengt i omslag. Det optimale er en veldig god leseopplevelse samlet mellom et vakkert omslag. Heldigvis er det ikke bare utenlandske forlag som frister med klassikere i nye drakter. Gyldendal startet i fjor en klassikerserie. To ganger i året gir de ut fire klassikere i nye omslag. Høstens slipp var fire forfattere som alle har fått et 60-tallsinspirert design.

Hvordan kan man ikke blir inspirert til å lese disse bøkene?

glassklokken

Glassklokken av Sylvia Plath. Denne har jeg – på engelsk, men vil gjerne ha denne norske versjonen også i bokhylla.

bålet

Bålet av Bergljot Hobæk Haff. Ukjent roman av en kjent forfatter, denne har jeg ikke lest av Haff.

det synger i gresset

Fantastisk roman av Doris Lessing, debutromanen Det synger i gresset. Anbefales!

korsvei i jungelsen

For meg både ukjent roman og ukjent forfatter. Korsvei i jungelen er skrevet av Solveig Christov. Kanskje den romanen av disse fire jeg ble mest interessert i å lese.

Sovjetistan av Erika Flatland

De sovjetiske karttegnerne hadde ingen enkel oppgave med å skape orden i dette sentralasiatiske lappeteppet av ulike folk, språk og klaner. Frem til 1024 behandlet russerne Sentral-Asia som en stor region som de kalte Turkestan, tyrkernes land, siden de fleste folkene som som bodde her snakket tyrkisk. Russerne var selvsagt utmerket klar over at folkene i Sentral-Asia tilhørte forskjellige klaner og kulturer, men så ingen grunn til å komplisere bildet ytterligere. Det var vanskelig nok som det var. Ofte visste ikke folk selv hvilken nasjonalitet de tilhørte. I folketellingen i 1927 oppga folk typisk stamme og slekt, men kunne ikke alltid svare på om de var usbeker, kirgiser eller tadsjiker.

 

sovjetistan

En av høstens mest interessante bøker er i mine øyne Erika Flatlands Sovjetistan. Boka er en god kombinasjon av en reiseskildring, dokumentar og fungerer godt som en introduksjon til fem ganske ukjente land.

Turkmenistan. Kasakhstan. Tadsjikistan. Kirgisistan. Usbekistan.

De fleste av oss har kanskje hørt om de, men vet vi noe om disse landene? Kasakhstan er kanskje mest kjent for oss nordmenn, hovedstaden har et kjent sykkellag oppkalt etter seg og Bjørn Dæhlies konkurrent Smirnov var fra dette store landet. For Kasakhstan er stort, det niende største i verden – men klarer du å plassere det på et kart?

De fem landene som Erika Flatland reiste gjennom er alle forskjellige, noen er svært lukket andre har et mer demokratisk styre. På reisen måtte hun gi seg ut for å være student, journalister og forfatter får for eksempel ikke innreisetillatelse til Turkmenistan. Utlendinger blir uansett fotfulgt der og må følge et strengt opplegg. I andre land er det friere, hun kan snakke med innbyggerne mer åpenlyst og de forteller uten å være bekymret over hvem som kan høre.

Flatland har skrevet flere bøker og er sosialantropolog, hun snakker flere fremmedspråk, blant annet russisk. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, men jeg kommer nok helt sikker til å følge med i hennes forfatterskap nå fremover.

Flatland behersker å hele tiden variere mellom å fortelle om seg sin reise, de hun møter, samtidig som hun gir oss de store linjene når det gjelder politikk, historie og økonomi. Hun skriver veldig godt, holder en god flyt og boka er derfor ikke vanskelig å lese. Jeg føler at innholdet er nyansert og jeg tror ingen som leser denne boka vil være i tvil om at Flatland har gjort et godt arbeid med tanke på research.

Jeg sitter foran skjermen min og med et tastetrykk kan jeg bestille kabler fra Kina, jeg kan småsnakke med ei vennine på Facebook som bor i Nord-Norge og jeg kan skype med en japansk jente jeg studerte med i Moskva for noen år tilbake. Digitalt er vi kommet så mye nærmere hverandre i dag.

Likevel. Det er lang til Sentral-Asia.

De færreste av oss kommer til å dra dit på ferie.

Likevel.

Likevel tenker jeg at alle burde lese Sovjetistan. Nettopp fordi de færreste av oss kommer til å se de marmorbyggene som preger Asjgabat eller å besøke de få folkene som lever i Pamir – eller verdens tak som det også kalles.

Hvorfor?

Jeg tror at noe av det viktigste vi menneskene gjør er å lytte. Lytter vi, lærer vi også. Flatland forteller oss om andre mennesker; hvordan de lever og hvordan de har levd. Noe av det som fortelles er uvirkelig for meg – destod viktigere at jeg får vite.

Historiene som fortelles er ikke bare spennende og dramatiske, noen av de er også tankevekkende. Hva har skjedd med og i disse landene etter at den sovjetiske modellen raknet? Hvilken rolle spiller disse landene i den politiske sammenhengen i dag? Hva slags utfordringer sliter de med?

Sovjetistan åpner for en rekke spørsmål, samtidig som vi får vite mer. Kan man ønske seg noe mer enn det?

———-
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Akkurat nå…

Akkurat nå…..

sovjetistan

Om du ikke har muligheten til å reise er en god bok en fin erstatning!

….holder jeg på å mote meg opp til å skrive en omtale av en utrolig bra bok. Den utrolig bra boka heter Sovjetistan og er skrevet av Erika Fatland. Jeg lurer litt på, hvordan jeg skal få vekket interessen for denne boka som jeg synes bør leses av mange.

divergent

Hva er det med ungdommer og flammer?

…. innser jeg at jeg sent ute, men endelig har jeg også begynt på Divergent av Veronica Roth. Det fine med å komme forsent er at alle tre bøkene i trilogien er tilgjengelig og jeg kommer nok til å suse videre i serien når jeg er ferdig med den første boken. Jeg kommer nok helt sikker til å skrive mer om denne serien når jeg har pløyd meg gjennom resten av trilogien.

sjakknovelle

Fantastisk omslag, det må sies!

…. tenker jeg at jeg burde ha skrevet om boka Sjakknovelle av Stefan Zweig. Takket være blogger som Migrating Coconuts og Rose- Maries litteratur- og filmblogg har Zweig stått på leselisten min ganske lenge. Men etter å ha lest den korte, korte romanen av Zweig så var jeg hverken begeistret eller skuffet. Jeg var tom. Nesten likegyldig. Les derfor i stedet Rose- Maries omtale av boken. Kommer jeg over flere bøker av Zweig prøver jeg nok igjen.

liljekonvall er hvit som snø

Hmf. Hva skjedde med de fine omslagene som forlaget brukte tidligere i serien? Har jeg sagt hva jeg mener om filmomslag?

…. tenker jeg at jeg nok heller ikke kommer til å skrive en omtale av den siste krimromanen av Maria Lang Liljekonvall er hvit som snø som er kommet ut på norsk (igjen). Dette var første boka som i den nyutgitte serien som ikke har heltinnen Puck med seg og jeg lurte litt på hvordan det skulle bli. Under lesingen savnet jeg ikke Puck noe særlig, Christer Wijk klarte seg helt på egenhånd. Jeg har kanskje lest såpass mange av Langs bøker nå at det er tendenser til at jeg følte at jeg hadde lest dette før. Er du interessert i serien så start med begynnelsen, jeg tror dette er den sjette eller sjuende boka som er utgitt på nytt til nå.

råta

Omslag i kategorien jeg egentlig ikke burde se nærmere på.

…. at jeg skulle hatt mer tid til å lese videre i Råta, fortsettelsen på Odinsbarn som kom i fjor og er skrevet av Siri Pettersen. Jeg har ikke kommet så langt, men jeg synes det er en lovende start.
——
Sovjetistan, Råta og Liljekonvall er hvit som snø er alle mottatt som leseeksemplar fra de respektive forlagene. Divergent og Sjakknovelle er kjøpt selv.

Christmas Classics – kategorien bøker jeg lett kan falle for

Av og til er det hardt å være bokelsker. Ikke før jeg fant den skjønne Penguin in Bloom-serien kommer jeg over en ny serie fra Penguin. Denne gangen er det julebøker. Jeg elsker jula og jeg elsker julebøker! Fem klassikere har fått ny innpakning og dette er tre av de:

gogol

The Night Before Christmas av Nikolai Gogol

louisa alcott

A Merry Christmas & Other Christmas Stories av Louisa May Alcott

nutcracker

The Nutcracker av E.T.A. Hoffmann

I tillegg utgis også Charles Dickens roman A Christmas Carol og Christmas at Thompson Hall av Anthony Trollope på nytt, se mer her.

Jepp. Tenkte jeg skulle si fra. Neste innlegg blir en bokomtale. Jeg lover!

Ønsker meg! Må ha?

På den danske bloggen Paperback Castles kom jeg over disse fantastiske klassikerne. Forlaget Puffin har gitt ut klassikerne Heidi, Little Women, Anne of Green Gables og Little Princess. Serien heter Puffin in Bloom. Er det ikke fantastiske omslag?

heidi anne of green gables little princess little womenNå har jeg strengt tatt alle disse bøkene allerede bortsett fra Little Princess, men det gjør vel ingenting?! Designeren bak omslagene er Anna Bond.

 

Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden

våke over dem som overJeg har jaktet litt på denne boka. Eller, det er mer korrekt å si at jeg har ventet på denne leseopplevelsen. Jeg har lest noen norske romaner i år, men om jeg ser bort fra Innsirkling 3, er de få romaner som jeg virkelig har latt meg begeistret for.

Eller, er det begeistret jeg egentlig er? Jeg ble nok mer slått ut av denne boka. En anelse kvalm ble jeg også, men først og fremst krøp deler av den under huden.

Våke over dem som sover er den samiske forfatteren Sigbjørn Skådens første roman på norsk. Han har flere samiske utgivelser bak seg. Romanen kom ut nå i 2014 og er utgitt på Cappelen Damm.

Bokas hovedperson er samiske Amund, som kjører fra barndomshjemmet sitt og til Kautokeino. Amund er en anerkjent kunstner på vei opp og nå skal han jobbe med et stort prosjekt. Livet i Kautokeino er preget av overgrepssakene som kom frem for noen år siden, men livet går sin gang og lite er kanskje endret?

I boka møter vi også Amunds mor, bestefar og oldemor. Forfatteren bruker Mor, Bestefar og Oldemor om disse personene – og Amund selv blir omtalt som Sønn. Et interessant grep som både viser slekters gang, men også hvor i historien vi er uten for mange forklaringer. For meg er disse eldre delene svakere enn Amunds historie. Historiene om Amunds slekt rommer mye, mye uro og ikke helt enkle liv. Innblikk i en samisk hverdag får vi også, det er blant annet veldig spennende å lese om språk (norsk versus samisk) i dagliglivet og hvordan dette har endret seg opp igjen. Dessverre tror jeg vi ikke er lenge nok «der» til å kjenne på hva som skjer.

Som leser kjenner vi ganske fort et ubehag i Amunds historie. Hva er det egentlig han har tenkt å gjøre Kautokeino? Og er alt det som skjer, først rundt han og senere med han egentlig greit? Jeg tror det er dette ubehaget som Skåden setter ord på ved Amunds karakter som gjør denne romanen veldig lesbar.

Anbefales!
(Og om du ikke er helt overbevist -les gjerne Solgunns omtale av boken også).

——-
Boka er lånt på biblioteket.