Jeg er arkeolog. En undringens fagarbeider. Jeg er en som tilbringer uker under en brennende sol og deretter måneder i et kjølig museumsmagasin. Jeg er en systematiker, en analytiker. Jeg blir lett engstelig. Jeg avskyr frykt og smerte. Hjelpe henne? Svaret var åpenbart et rungende nei. Men i møtet med det bønnfallende blikket og den varme hånden og pusten, som luktet av mentol, var det umulig, beint ut umulig, å avvise henne. Sånn er det bare. Jeg er sta, men ikke viljesterk. Stilt overfor en tryglende kvinne er jeg hjelpeløs.»Klart jeg skal hjelpe deg!» sa jeg. Eplekjekt.
Kvinnen som spør arkeologen Bjørn Beltø om hjelp er den vakre, italienske Angelica Moretti. Hun er gift med professer Lorenzo Moretti som blir kidnappet under et foredrag på en konferanse i Firenze hvor også Beltø befinner seg. Konferansen har omtrent samme tema som romanen, nemlig middelalderen og rensessansens mylder av manuskripter med koder, chifre, rebuser, anagrammer og profetier.
Nostradamus’ testamente er Tom Egelands fjerde roman om Bjørn Beltø, første bok kom ut allerede i 2001 og er en av de beste innen sin sjanger. Sirkelens ende var en leseglede fra perm til perm. Etter den første boken har jeg hatt et litt mer ambivalent forhold til Egelands bøker om Beltø, både Paktens voktere og Lucifers evangelium var spennende bøker, men det ble litt for mye og
en litt for overtydig Beltø. For meg ble derimot årets bok et gledelig gjensyn med Bjørn Beltø. Eller Bjorn Belto som han kalles. I utlandet er han nå etter mange sensasjonelle funn godt kjent, selv om han selv ser på seg som en sær liten faen fra Norge. Selv ønsker han aller mest sitt på sitt kontor på Blindern uten å ha kontakt med andre.
Sammen med Angelica Moretti, som han naturligvis ganske så hjelpeløst forelsker seg i, prøver han å finne ut hvem som har kidnappet professoren og etter hvert Morettis sønn. Bakmennene viser seg å være Vicarius Filii Dei, en hemmelig munkeorden med uortodokse metoder som er sterkt knyttet til Vatikanet. De er på jakt etter informasjon som Nostradamus skrev. Informasjon om Djevelens bibliotek, som Cæsar stjal fra biblioteket i Aleksandra før han satte fyr på dette, vil hjelpe de på vei til å finne Paktens ark, som angivelig skal være en kanal til Gud. Før Beltø vet ordet av det er det de som blir jaktet på rundt i det italienske kulturlandskapet.
For en herlig smørje! Egeland har komponert en spennende bok, men en blanding av historiske personer, kilder og verk som kun eksisterer i fantasien. Røverhistorie ja, men fremstilt på en måte som gjør at den slukes! Selve handlingen følger samme lest som de to (tre) foregående romanene og byr ikke på de helt store overraskelsene. Det er derimot historien og alle de små historiene i den store historien som gjør lesingen spennende og interessant. Jeg har så lyst å lese mer om Medici-slekta og Nostradamus. Blant annet. Bakerst i boka finner man flere lister med litteratur man kan videre med og oversikter over hva som er fakta og hva som er fiksjon. Slik liker vi, hurra!
Jeg melder med glede at Bjørn Beltø er tilbake!
——-
Romanen er lånt fra mammas bokhylle!
Hysj! Lesing pågår 