The Somnambulist og Any Human Heart – for høye forventninger?

Her er jeg – endelig hjemme.

Litt lesing har det blitt på veien  og det kommer to korte omtaler i dag. En lydbok og en roman som begge to skuffet meg litt. Kanskje var forventningene mine store, kanskje passet de ikke for meg.

The Somnambulist leste jeg om første gang hos Bokelskerinnen. Den har et fantastisk omslag – kanskje noe av det vakreste jeg har sett på en bok den siste tiden. Den handler om 17 år gamle Phoebe som bor sammen med sin strenge og religiøse mor og sin tante, som har fortid fra teatret. London er byen og vi er midt i Victoriatiden. Når tanten dør havner Phoebe som selskapsdame hos tantens tidligere elsker, i et gammelt herskapshus ute på landet. Ting er ikke som det skal og snart skjønner Phoebe at hun er nærmere knyttet denne familien enn det hun tror.

The Somnambulist er Essie Fox sin debutroman. Den har veldig gode skildringer fra London, gode stemningsskildringer og miljøbeskrivelser. Det er ikke noe problem å se for seg Phoebe og det som skjer rundt henne. Språket er også ganske godt, gjenomarbeidet og beskriver godt de forskjellige lagene rundt karakterene. For meg var det handlingen som ikke helt holdt mål, det føltes litt som forfatteren prøvde å koke suppe på en spiker med veldig få ingredienser. Likevel leste jeg boka ferdig, fordi den er ikke dårlig og for Fox klarte å  beskrive London på i Victoriatiden på en veldig god måte. Ok, så er jeg litt nysgjerrig også da, så jeg måtte jo finne hva som skjedde til slutt.

Any Human Heart har jeg brukt langt tid på å høre. Den varte ca 17 timer om jeg ikke husker helt feil og er skrevet av en av mine favoritter; William Boyd. Kort oppsummert hører vi om Logan Montstuart og hans liv fra han gikk på kostskole og til han dør. Hans livshistorie spenner seg gjennom store deler av 1900-tallet og det er spennende liv Logan har levd. Han er langt fra et feilfritt menneske, gjør stadig feil, samtidig som hans liv blir også påvirket av mange av de store hendelsene som skjedde i det forrige århundret.

Når jeg nå sitter her og skal skrive om denne romanen så klarer jeg faktisk ikke å peke på hva det er jeg synes er dårlig. Romanene har mange av de gode Boydtrekkene som jeg har likt tidligere. Logan Montstuart er en ganske så normal mann og likevel så klarer han å leve et ganske så spennende liv, uten at det blir for opplagt. Jeg liker hvordan Boyd alltid klarer å skrive om historiske hendelser jeg kjenner lite til på en ganske så normal måte. Han klarer også å skrive inn historiske personer uten at det føles påtatt. Likevel, det ble litt mye i denne romanen. Den fenger ikke meg ikke på samme måte som de andre romanene av Boyd jeg har lest og hørt – dessverre.
——–
The Somnambulist fikk jeg av Bokelskerinnen, mens Any Human Heart har jeg kjøpt selv på Audible.

Advertisements

Amalie, Liv, William og meg: En oppdatering

I over to uker nå har jeg lest en bok. Det er uvanlig for meg. Egentlig har jeg flere ganger tenkt at jeg skal legge boka jeg leser vekk, men samtidig så har jeg vært imponert.

Jeg leser Den unge Amalie Skram – et portrett fra det nittende århundre av Liv Køltzow. Biografien er på 400 sider og er utfordrende å lese. Det er masse tekst på hver side, lite luft og Køltzow har en særegen skrivestil. Biografien er veldig personlig, både om Køltzow selv og Amalie, i tillegg til at den til tider er uvanlig hypotetisk. Det er deler av Amalie sitt liv vi ikke har så mye informasjon og Køltzow har funnet en metode å dekke dette opp på. Det er mye informasjon, både om samfunnet, omgangskretsen til Amalie, familien og om hennes verk. Jeg har ikke lest så mye av Skram enda – det gjør også lesingen litt utfordrende. Det er mye å ta inn, men jeg liker det. Jeg tror nesten jeg kommer til å bli litt lei meg når jeg ikke skal ta med den røde, litt klossete boka hverken i senga eller i veska.

I august startet jeg på en lydbok, en fremtidig favoritt tenkte jeg. Any Human Heart av William Boyd var navnet. Jeg hører først og fremst lydbok på vei til jobben og av til på vei hjem, men de to siste månedene har jeg vært så uvel at jeg har ikke orket å konsentrere meg om å høre historier. Med barn i magen har jeg rett og slett hatt nok med å bare komme meg gjennom bussturene. Nå er kvalmen forhåpentligvis historie og formen er stigende, og jeg har tatt opp igjen Any Human Heart igjen. Romanen er på ingen måter en favoritt, likevel viser Boyd hvorfor han er forfatter jeg stadig kommer tilbake til.

Det er alltid en tid for mursteiner og min tid er akkurat nå

Jeg er i modus for de store historiene, både på papir og på øret. Som ung slukte jeg mursteiner, tjukkere jo bedre. I dag holder ikke alltid tålmodigheten, jeg jeg vil se fremgang, jeg vil lese mer. Det er egentlig litt synd, for mellom permer med god avstand finnes det mange gode historier som er verd å lese.

Tjukke bøker trenger heller ikke å være vanskelige å lese. Ok, så noen er det, men ikke alle. Akkurat nå leser jeg Ken Follett som er beviset på akkurat det. Follett er en favoritt, vi går tilbake til jeg var 13-14 år og snoket utenfor ungdomshylla. Follett har skrevet flere bøker, jeg synes det ironisk at da jeg var ung var bøkene hans relativt korte, mens nå som jeg er voksen og har mindre tid, skriver han så tjukke bøker som man knapt kan holde oppe.Kjempenes fall kom ut på norsk for 2010. Første bok i trilogi sies det, ryktene har det til at bok nummer to kommer på norsk i løpet av høsten. Jeg har lest knappe 200-300 sider i romanen, men jeg kjenner allerede at dette er en historie jeg liker. 1. verdenskrig nærmer seg, vi har blitt kjent med flere personer og jeg gleder meg til å følge de alle videre. Follett har tatt utgangspunkt i virkelige hendelser, oppdiktede personer (for det meste), tanken er at vi skal følge de utvalgte familien ut 1900-tallet.

Tidsepoken er den samme i lydboken jeg hører på. Any Human Heart er skrevet av William Boyd. Boyd og jeg går ikke så langt tilbake, men vi har det siste året hatt et veldig intenst relasjon. Veldig. Hver gang jeg ferdig med en bok av Boyd er jeg i et humør som er en blanding av engasjement og målløshet. Han stopper aldri å fascinere meg. Historiene stopper aldri å overraske meg. I motsetning til Follett holder han seg til en hovedperson, denne gangen er det Logan Mountstuart. Logan Mountstuart forteller via sine dagbøker om sitt liv som strekker seg gjennom hele 1900-tallet, så langt er han kommet til studentlivet i Oxford. Jeg er ikke helt med enda, men jeg skjønner allerede at det bygger opp til noe. Jeg bruker mye tid på å tenke på Boyd sin måte å introdusere oss for karakterene sine. De beskrives aldri som utvalgte, de er aldri best, penest, mest sjarmerende. De er bare troverdige folk, som ofte ender opp med de aller utroligste historiene.

Jeg kjenner at det er godt å jobbe med tålmodigheten min av og til. Belønningen er veldig gode historier.

William Boyd – mannen med de gode historiene

La oss ta fem minutter og snakke om William Boyd, ok?

William Boyd.

Som ivrig leser jakter jeg stadig på de gode historiene. Det siste året har jeg funnet mange gode historier hos William Boyd.

Først noen korte fakta. William Boyd er britisk, men ble født i Ghana og bodde senere i Nigeria. Han har skrevet en drøss med romaner, dessverre er det kun en som er oversatt til norsk. Hvileløs kom ut på norsk i 2008, det var da hans niende roman. Årets roman kom ut nå i vår og heter Waiting for Sunrise. Boyd er valgt ut til å skrive den neste James Bond-boken som skal utgis neste år. Sier Wikipedia.

Årets bok fra William Boyd

Jeg sier. At William Boyd skriver fletta av andre forfattere. Han skriver historier med dybde og spenning og drama, uten at det blir for mye. Jeg håper at norske forlag snart begynner å oversette hans bøker.

I fjor hørte jeg The Blue Afternoon og Brazzaville Beach. I år har jeg hørt Armadillo og Waiting For Sunrise. Sålangt. Jeg finner stadig flere (lyd)bøker av denne dyktige forfatteren.

I Armadillo er vi i London, boka kom ut på slutten av 90-tallet, det er vel ca da handlingen foregår. Lorimer Black er en ung fremmedstormende forsikringsansatt, loss adjuster kaller det de. Lorimer lever i to verdener. Han har prøvd å befri seg fra familien og deres levesett, samtidig som han prøver å være en ung kjekk mann på riktig vei i selskapet han jobber i. Hans familie kommer fra Øst-Europa, han har skiftet navn, men har ikke fortalt dette til familien. Så kommer Lorimer borti noen saker på jobben som ikke er enkle og plutselig så er han del av et spill som han ikke forstår. Samtidig så ønsker han så gjerne å bli bedre kjent med en skuespiller(inne) han hadde sett noen sekunder på TV.

Armadillo av Boyd, hans sjuende roman

I Waiting for Sunrise tar Boyd med oss tilbake til 1913 og Wien. En ung britisk skuespiller har forlatt London og dens scener for å bli kurert for sitt «peculiar problem». I Wien finner man mange som har studert Freuds lære og Lysander Rief havner hos en av disse. På venterommet kommer støter han på den vakre Hettie Bull, en ustabil og gift kvinne. De innleder et forhold, som ender opp i en dramatisk flukt.

Når jeg skriver at Boyd tar oss med tilbake, så mener jeg faktisk det. Fellestrekk for de fleste av de romanene som jeg har hørt/lest er at vi føler vi er tilstede. Boyd bruker storpolitikken som arena, men han gjør aldri den feilen med altfor tydelige tilfeldigheter som mange forfattere av historiske drama gjør. Han finner de små historiene i den store linjen og det gjør at historiene blir naturlige, de blir ekte. Og jeg blir hekta!

Armadillo er den romanen jeg har likt minst, jeg hørte den i januar, men selv den i dag så funderer jeg på hva han mente med noen karakterene. Armadillo er samtidig en av de mest krevende romanene, det skjer mye og det er samtidig vanskelig å vite hva som er virkelig eller ikke. Akkurat som det er for hovedpersonen Lorrimer også.

Selv om skildringene av miljø er gode hos Boyd, er det beskrivelsene av menneskene som er det beste. Dialogene er langt fra flate, de det er som å være tilstede i en «live»-replikkutveksling. Vi mennesker er ambivalente, både forutsigbare og ikke forutsigbare, vi er samtidig viljeløse og har sterk vilje. Dette vises godt i Boyd sine karakterer. Det er vanskelig å like alle karakterene, rett og slett fordi de har sine feil og mangler, akkurat som meg. Romanene til Boyd derimot, de er ikke forutsigbar. Man lures til å tro det innimellom, slik som i Waiting for Sunrise, men man vet aldri hva som kommer på neste side. Heldigvis.

Jeg husker aldri hvordan Boyd sine romaner ender. Det er uansett ikke viktig, reisen til dit er så utrolig fin. Spennende. Interessant. Det er som om historiene fortsetter å leve etter at siste side er lest.
——
Begge lydbøkene er kjøpt selv. Min favoritt sålangt er The Blue Afternoon, start gjerne med når du skal lese Boyd. For det skal du vel?