Subject: Hjemme med sykt barn

Karianne Gamkinn, alias Mammadamen, kom tidligere i år ut med en bok hvor hun forteller om livet med småbarn og hvordan dette fikk henne til å ta en del valg som hun kanskje ikke ville ha drømt om før hun fikk barn. Boka er en ærlig bekjennelse om tid som ikke strekker til og den evige dårlige samvittigheten, som ser ut til å være mange småbarnsmødre kompanjong i disse tider. beklagerDette er en type bok som for meg blir litt utfordrende å skrive om. Grunnen til det er at jeg kan «henge meg opp» i det som er gjenkjennende – og la dette bli (enda) et innlegg i debatten om hvordan småbarnsforeldrene skal organisere sine liv eller om jeg kan skrive en mer tradisjonell bokomtale. Men jeg er begge deler, mest småbarnsmor, mens også bokblogger, og det er vanskelig å skille disse rollene her.

Boka er velskrevet, alle som har lest Gamkinn sin blogg vet at hun kan å skrive. Raust forteller hun sin historie, om livet før hun ble gravid, til hun startet eget selskap etter å ha fått sønn nummer to. Vi får også høre om Gamkinn sin oppvekst, en oppvekst som nok har stor betydning når hun selv blir mor. Gamkinn går ikke i fellen med forklare, hun forteller og vi lesere kan selv stå for tenkinga.

Den røde tråden gjennom boka er den dårlige samvittigheten og mangelen på tid. Uansett hva man gjør og hvor man er så det ender det opp med dårlig samvittighet for der man ikke er. Tiden strekker ikke til som småbarnsmor og sekken med samvittigheten blir bare større og større.

Som tidligere nevnt er gjenkjennelsesfaktoren ganske stor og det er kanskje den sterkeste siden med boka. For alle som har opplevd mangel på tid, brystspreng og dårlig samvittighet blir det aldri feil å lese om lignende opplevelser. I tillegg så blir man jo irritert på Gamkinn sin håpløse sjef som ikke har forståelse for hennes nye familiesituasjon.

Spørsmålet er om boka gir meg som leser noe mer enn gjenkjennende våkenetter og for mye melkeproduksjon?

Det har den siste tiden vært en debatt om uproduktive hjemmeværende mødre og ett-åringer som blir stuet sammen i barnehagen, for å sette det litt på spissen. I denne debatten blir Gamkinn sin stødige og troverdige stemme viktig for å vise at man kan ta egne valg, eller viktigere – at man som småbarnsforeldre MÅ ta egne valg. Ingen familier er lik, alle må selv finne ut hva som fungerer best for sine store og små.

Samtidig, for at boka skulle ha en større relevans i debatten savner jeg «noe mer». Et eksempel er hvordan Gamkinn skriver at det er vanlig at man har lengre permisjon med nummer to, noe jeg ikke betviler (samboeren min og jeg følger det samme mønsteret), men her hadde det gjort seg med en undersøkelse som bygger oppom nettopp dette.

Likevel, det er en bok som godt kan leses, av småbarnsforeldre, besteforeldre, politikere og ut fra det som skrives her i denne boken, bør kanskje en og annen leder ha denne på nattbordet også. Men, bare for å ha sagt det – den dårlige samvittigheten får man også ved å gode ledere. Selv venter jeg på selvhjelpsboken som skal hjelpe oss småbarnsmødre med den denne evinnelige samvittigheten, den boka hadde nok blitt en bestselger antar jeg!

——
Omtalen er basert på et leseeksemplar som jeg selv etterspurte hos forlaget.

Reklamer