Urovekkende fra USA: Forbrytelser i Southern Indiana av Frank Bill

Dere vet hvordan jeg bruker å skrive at en bok pirker meg under huden eller setter seg under huden? Lesingen av Forbrytelser i Southern Indiana av Frank Bill gjør at jeg må finne en ny kategori. Åpne sår. Her pirkes det ikke, her er det store åpne kjøttsår som tyter ut og gjør at man bare har lyst til å legge fra seg boka, putte den under sofaen og glemme det man akkurat har lest.

Frank Bill debuterte i fjor med Crimes in Southern Indiana. Boken kom ut på norsk nå i år. I følge omslaget er boken skrevet mellom nattskiftene på malingsfabrikken hvor han tjener til livets opphold.

Vi er sør i staten Indiana. Vi er (nesten) midt i USA, vi er langt fra New York fra Østkysten og California på Vestkysten. Vi er i en del av USA som er preget av arbeidsløshet, av meth-fabrikker og av total håpløshet. Det virker som få har vært utenfor sin egen stat, de som har krysset USAs grense har vært i Irak og Afghanistan.

Boken har egentlig en undertittel fortellinger, men bortsett fra et stort persongalleri så var dette som å lese en roman. Flere av personene går igjen. Bill går rett på sak fra side en, han forteller om personer som ruser seg, skyter fiender og egne familiemedlemmer, en bestefar som selger sitt eget barnebarn som sexslave for å skaffe penger, you name it. Terskelen for å skyte er så lav at jeg tenker at det knapt nok må være noen folk igjen der.

Han hadde brent ned huset til faren for forsikringspenga. Skutt ihjæl Ethan MacCullums bikkje rett foran øya på han for noen penger han skyldte. Antasta den fjortenårige dattera til Needle Galloway. Åpna Nelson Andersons skalle med en hammer på Leavenworth Tavern fordi mannen påsto at han hadde tysta på Willie Dodson i en dopdeal i en nabokommune, sjøl om det stemte at han gjorde det for den lokale sheriffen. Og i dag hadde han solgt barnebarnet sitt, Knee High Audrey, som hore til Hill-klanen.

Ok, så er dette en roman. Fortellinger. Oppdiktet, men noe forteller meg at dette kan være virkeligheten. Hva er dette noe? Noe er alle artiklene man har lest i det siste årene fra USA, hvor det lages metamfetamin på kjøkkenet, hvordan dette har blitt dopet for fabrikkansatte, om et enormt fysisk forfall på kort tid og en livsfarlig rus. Om et samfunn som har vært tuftet på fysisk arbeid, men når fabrikkene stenger og flytter ut til lavkost land så er det ikke så mye igjen. Et annet noe kommer fra meg selv. For dette er brutalt, så brutalt at jeg tenker at ingen kan sitte, mellom to nattskift, og dikte dette?

Men når Mekanikeren dengte dama si, fikk volden veggene i rommet ved sida av til å riste. Kroppen hennes spratt veggimellom som en poengsankende flikkerkule, men det plingte ikke lysting for bonuspoeng. Det som hørtes var de hese bønnene om unnskyldning som ikke ble svart med noen form for nåde.

Bill bruker ikke tid på å forklare. Språket er røft, den norske oversettelsen formidler dette. Selv om persongalleriet blir stort klarer han å formidle karakterenes skjebne, møkka de står i. Ikke alle har det like ille, men likevel så gjennomsyres boka av et felles trekk og det er håpløshet. Ingen tenker på fremtiden, ingen klarer å se fremtiden. Hva har man igjen når man ikke lenger har håp?

Boken er forøvrig veldig godt oversatt av Knut Ofstad.
——
Boka har jeg kjøpt selv. Det burde du også gjøre. Lese den altså. Eller låne den på biblioteket. Poenget mitt er, les den!

Reklamer