En vinter på Mallorca av George Sand

Jeg er i utgangspunktet ikke så nysgjerrig på Mallorca som jeg er på forfatteren George Sand. Navnet har jeg hørt, men hvem denne forfatteren var visste jeg lite om.

George Sand sitt opprinnelige navn var Amandine-Aurore-Lucile Dupin, hun ble født inn i en velstående familie i 1804. Som ung giftet hun seg og ble baronesse. Hun fikk to barn, men flyttet snart fra sin mann og til Paris.

I Paris gir hun ut sin første bok sammen med Jules Sandaeu, senere skriver hun på egen hånd. Hun er en særdeles produktiv forfatter, hun skrev et utall romaner og skuespill. Få er oversatt til norsk, før Vinter på Mallorca ble siste bok utgitt på norsk i 1916. Hun og han heter den, før det ble Marianne oversatt til norsk i 1875 og Sangen til en En liden hex, folkekomedie i 5 akter med sange og chor i 1858. Sand døde i 1876.

I 1838 tar George Sand med seg sin to barn og sin kjæreste til Mallorca. Det blir en strabasiøs tur. Hennes kjæreste er ingen ringere en Chopin, den polske komponisten som nå også bor i Paris. Etter flere uker på reiser kommer de frem til Mallorca, hvor det ikke bare er solskinn. Sand funderer hvor mye enklere det vil bli å reise i fremtiden:

Per i dag kan jeg ærlig talt ikke anbefale denne reisen til andre enn kunstnere som er kroppslig robuste og har en lidenskaplig ånd. Men uten tvil vil den tid komme da sarte reiseelskere, ja til og med vakre kvinner, vil kunne reise til Palma uten mer strev og ubehag enn en reise til Geneve medfører.

En vinter på Mallorca er først og fremst en reiseskildring, men Sand balanserer også fint med betraktninger. Innbyggerne på Mallorca får unngjelde, hun er meget kritisk og legger ikke to pinner i kors for å skjule dette. Lite sjarmerende (og nesten litt barnslig), samtidig som hun klarer å løsrive seg fra de negative opplevelsene hun hadde for å så komme med mer generelle betraktninger.

For meg ligger sjarmen i boken med hennes generelle betraktninger, denne boken er nesten like aktuell i dag som da den kom ut i 1841.

Man kan i fullt alvor hevde at journalistikken, denne første og siste tingen, som Æsop ville ha sagt, har skapt et totalt nytt liv for oss, fullt av fremskriftt, fordeler og bekymringer. Denne menneskehetens stemme som hver morgen vekker oss fra søvnen for å fortelle hvordan våre medmennesker har tilbrakt gårsdagen, fokynner snart storslåtte sannheter, snart skremmende løgner, mens den hele tiden viser oss hvert skritt vi tar og bærer bud om det kollektive lviet – er den ikke noe virkelig stort, til tross for alle lytene og all nøden man finner hos den.

Sand og Chopin ender tilslutt i et kloster som fungerer som herberge for forskjellige personer. Klosteret er godt beskrevet, det er også andre bygninger og interiør på øya. Sand observerer:

Jeg har, min vane tro, latt meg forlede av erindringens kraft, og nå da jeg har prøvd å formidle inntrykkene mine, spør jeg meg selv om hvorfor jeg ikke sa det jeg hadde å si på tyve linjer istedenfor tyve sider: Nemlig at åndens ubekymrede hvile og alt som frembringer den, virker henrivende på en listen sjel, men at fortyllelsen  famler når refleksjonen setter inn.

Jeg liker Sand og hennes stil. Hun bryter den til tider monologe teksten med en tekst om to som møter på klostrenes sine ruiner. Hun klarer å gjenskape stemningen, jeg ser disse to mennene som funderer på noen av livets store spørsmål. Sand er heller ikke redd for å pirke litt på skjelettene i spansk historie. Den spanske inkvisasjonen føles nær.

En vinter på Mallorca er boka for alle som er nysgjerrige. Tor Åge Bringsværd har skrevet et fyldig og lærerikt forord.
——–
Boken er kjøpt selv på den aldeles ypperlige Bislet Bok.

Reklame

«De är inte kloka, de där ryssarna»

Anna-Lena Laurens bok har undertittelen Ögonblicksbilder från Ryssland. Det er en ganske fin beskrivelse på boka, litt under 20 korte kapitler forteller Lauren om sine erfaringer fra Russland.

Ryssland är som Dostojevskijs romaner. Inte särskilt tilgängelig, lättsmält, insmickrande eller tacksamt att ta till sig. Fullt med undertexter, outsagda överenskommelser, nyanser og hierarkier som man måste lära sig se och uppfatta. Kort sagt, ett land som kräver mängder med tid att begripa, eftersom man först måste tränga igenom skikt efter skikt av historia.

Lauren sine beskrivelser er subjektive, men presise. Alle som har vært litt lengre enn en helgetur i Russland vil kjenne seg igjen i Lauren sine beskrivelser.

For meg ble dette en kosebok, en bok som fikk meg til å mimre over de to periodene jeg bodde i Moskva. Jeg minnes…

… Utilgjengeligheten. Å stå på metroen, alene, første gang og se på de krylliske bokstavene og fundere på hvorfor man ikke dro til Trondheim og tok et grunnfag slik som alle andre.

… Kontrastene. De harde steinansiktene på metroen, de varme menneskene jeg ble kjent med. Vennskapene og åpenheten. Moskva var byen hvor jeg fant mine grenser, der fine øyeblikk ble fantastisk fine og nedturene tunge. Det var byen som utfordret meg på følelser.

… Frustrasjon. Over minibanker som ikke fungerer, ulogiske brister man bare finner i Russland, alltid manglende såpe på jobben (og det er en by som Moskva man virkelig trenger håndsåpe) og manglende likestilling.

… Politikk. Som man ikke diskuterer. Punktum. Politikk og historie. Den store fedrelandskrigen, hva er det for en krig tenkte jeg første gang jeg hørte uttrykket. Jo, det som vi andre kaller 2. verdenskrig.

… Fordelen med å være norsk. For noen er norsk eksotisk.Det er ikke engelsk, det er ikke amerikansk. Det er vestlig, rikt og trygt. Og altfor stabilt og kjedelig i følge russiske venner.. Å være norsk innebærer at portdamen nynnet Grieg til meg hver dag på jobben og samtaler om Nansen i russisktimene.

«De är inte kloka, de där ryssarna» er ikke en sterk analytisk bok. Jeg savner litt historikk, mellom alle historiene, det hadde gitt boken mer dybde. Likevel, det var en mimrende leseopplevelse og ingenting slår det.
————-
Boken er kjøpt selv på den staselige Akademiska Bokhandeln i Helsinki.

Den tapte byen Z – spennende til alt faller sammen

I 1925 drar Fawcett på sin siste oppdagelsesferd. Sammen med sin sønn og hans gode venn har Fawcett fått i stand en siste ferd for å finne den tapte byen Z. I mange, mange år har Fawcett vært besatt av å finne denne ukjente byen, dypt inne i jungelen vi alle kjenner ved navnet Amazonas.

Fawcett og hans følge kommer aldri tilbake. Selv om hans kone aldri gir opp håpet om at han kommer tilbake, blir det etter hvert klart for alle at hans liv gikk tapt i jakten etter den tapte byen.

Mange eventyrer, hobby-reisende, historikere og arkeologer har i etterkant prøvd å finne ut hva som skjedde med Fawcett, og ikke minst å finne spor etter byen. For mange har det blitt deres siste reise. Journalisten David Grann blir også besatt av tanken på å finne ut hva som har skjedd og bestemmer seg for å dra på sin egen lille ekspedisjon til Amazonas for å finne ut hva som skjedde med Fawcett.

Dokumentaren Den tapte byen Z er todelt. I størstedelen av dokumentaren blir vi kjent med Fawcett, en britisk eventyrer. Grann bruker mye tid på Fawcett sitt liv og det liker jeg. Det er noe romantisk med disse eventyrere som satte sitt liv på spill, uten gigantisk satelitt-telefoner eller småkamera. Historien er også nødvendig for å forstå hvorfor Fawcett var så innstilt på finne denne tapte byen. Parallellt med Fawcetts historie blir vi kjent med Grann og hans tanker rundt hva som skjedde med Fawcett. Han bestemmer seg for å selv prøve finne ut hva som har skjedd ved å gå i Fawcett sine fotspor. Han gjør sine undersøkelser før han drar ut i Amazonas. Denne delen er interessant så lenge den fokuserer på å undersøke Fawcett sine reiseruter og hans beviser. Selve Granns historie synes jeg faller gjennom og blir pliktlesing.

Labben har skrevet en utførlig omtale av den engelske boken som du finner her. Hun synes slutten var for kjapp og at den godt kunne ha vært lengre. Det er jeg enig i, samtidig som jeg synes at slutten var merkelig. For meg ble det litt sånn *mega-spoiler-advarsel*, hei, jeg drar ut i Amazonas og finner en forsker som jeg tidligere har snakket med på telefonen og som har funnet noen interessante funn. Derfor blir det en litt meningsløs slutt på dokumentaren, samtidig som historien er interessant og vi kunne gjerne ha fått vite mer.

Alt i alt var dette en god bok, spennende og lærerik.
——
Boken er kjøpt selv.

«Finske dagar og netter»

Jeg har akkurat kommet hjem fra fire dager i Helsinki. Jeg er full av god, finsk mat, Fazergodis og inntrykk om en by hvor det virker som alle vil det samme. Fremover. Det er flere år siden jeg første gang var i Helsinki, og det er flere år siden jeg bestemte jeg for at Helsinki og Finland er undervurderte reisedestinasjoner.

Før jeg dro kikket jeg bakerst i bokhylla. Ja, nettopp, bakerst. For nesten tre år siden hadde jeg en hylle med en rekke bøker som skulle leses. For to år siden ble ei hylle altfor liten plass, så jeg begynte å stable dobbelt, før jeg ekspanderte til å bruke all ledig plass, både i og utenfor hyllene. Uansett, bak der, glemt at jeg engang kjøpte jeg hadde fant jeg Finske dagar og netter av tre herremenn. De heter Dag Helleve, Ragnar Hovland og Per Olav Kaldestad.

Trioen har skrevet en ganske så fin bok om Finland, en samling av personlige tekster, intervjuer, essays og informasjonstekster om finner man burde ha hørt om. Stilen er uansettledig, lite høytidelig og undrende.

Felles for de tre og leseren er en beundring og nysgjerrighet på mye av det finske. Finnene er våre naboer, samtidig føler man at landet er lengre unna. Språket ligner ikke på noe vi kjenner, noe som er både befriende og begrensende. Begrensende fordi man går glipp av tilbud hvor det står to poser godis for en, og befriende fordi ingen forventer at du skal kunne bestille en øl til på lokal språket.

Jeg er ikke ferdig med Helsinki, ei heller resten av Finland. Der ligger det mye som skal utforskes.
—–
Boken er kjøpt selv.