Sovjetistan av Erika Flatland

De sovjetiske karttegnerne hadde ingen enkel oppgave med å skape orden i dette sentralasiatiske lappeteppet av ulike folk, språk og klaner. Frem til 1024 behandlet russerne Sentral-Asia som en stor region som de kalte Turkestan, tyrkernes land, siden de fleste folkene som som bodde her snakket tyrkisk. Russerne var selvsagt utmerket klar over at folkene i Sentral-Asia tilhørte forskjellige klaner og kulturer, men så ingen grunn til å komplisere bildet ytterligere. Det var vanskelig nok som det var. Ofte visste ikke folk selv hvilken nasjonalitet de tilhørte. I folketellingen i 1927 oppga folk typisk stamme og slekt, men kunne ikke alltid svare på om de var usbeker, kirgiser eller tadsjiker.

 

En av høstens mest interessante bøker er i mine øyne Erika Flatlands Sovjetistan. Boka er en god kombinasjon av en reiseskildring, dokumentar og fungerer godt som en introduksjon til fem ganske ukjente land.

Turkmenistan. Kasakhstan. Tadsjikistan. Kirgisistan. Usbekistan.

De fleste av oss har kanskje hørt om de, men vet vi noe om disse landene? Kasakhstan er kanskje mest kjent for oss nordmenn, hovedstaden har et kjent sykkellag oppkalt etter seg og Bjørn Dæhlies konkurrent Smirnov var fra dette store landet. For Kasakhstan er stort, det niende største i verden – men klarer du å plassere det på et kart?

De fem landene som Erika Flatland reiste gjennom er alle forskjellige, noen er svært lukket andre har et mer demokratisk styre. På reisen måtte hun gi seg ut for å være student, journalister og forfatter får for eksempel ikke innreisetillatelse til Turkmenistan. Utlendinger blir uansett fotfulgt der og må følge et strengt opplegg. I andre land er det friere, hun kan snakke med innbyggerne mer åpenlyst og de forteller uten å være bekymret over hvem som kan høre.

Flatland har skrevet flere bøker og er sosialantropolog, hun snakker flere fremmedspråk, blant annet russisk. Jeg har ikke lest noe av henne tidligere, men jeg kommer nok helt sikker til å følge med i hennes forfatterskap nå fremover.

Flatland behersker å hele tiden variere mellom å fortelle om seg sin reise, de hun møter, samtidig som hun gir oss de store linjene når det gjelder politikk, historie og økonomi. Hun skriver veldig godt, holder en god flyt og boka er derfor ikke vanskelig å lese. Jeg føler at innholdet er nyansert og jeg tror ingen som leser denne boka vil være i tvil om at Flatland har gjort et godt arbeid med tanke på research.

Jeg sitter foran skjermen min og med et tastetrykk kan jeg bestille kabler fra Kina, jeg kan småsnakke med ei vennine på Facebook som bor i Nord-Norge og jeg kan skype med en japansk jente jeg studerte med i Moskva for noen år tilbake. Digitalt er vi kommet så mye nærmere hverandre i dag.

Likevel. Det er lang til Sentral-Asia.

De færreste av oss kommer til å dra dit på ferie.

Likevel.

Likevel tenker jeg at alle burde lese Sovjetistan. Nettopp fordi de færreste av oss kommer til å se de marmorbyggene som preger Asjgabat eller å besøke de få folkene som lever i Pamir – eller verdens tak som det også kalles.

Hvorfor?

Jeg tror at noe av det viktigste vi menneskene gjør er å lytte. Lytter vi, lærer vi også. Flatland forteller oss om andre mennesker; hvordan de lever og hvordan de har levd. Noe av det som fortelles er uvirkelig for meg – destod viktigere at jeg får vite.

Historiene som fortelles er ikke bare spennende og dramatiske, noen av de er også tankevekkende. Hva har skjedd med og i disse landene etter at den sovjetiske modellen raknet? Hvilken rolle spiller disse landene i den politiske sammenhengen i dag? Hva slags utfordringer sliter de med?

Sovjetistan åpner for en rekke spørsmål, samtidig som vi får vite mer. Kan man ønske seg noe mer enn det?

———-
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Reklame

Det vi kan stå for av Geir Lippestad

I forrige uke hørte jeg et halvt foredrag av Geir Lippestad. Senere samme kveld* begynte jeg å lese boka hans fra i fjor, boka ved navnet Det vi kan stå for.

Lippestad er en klok mann med mange betraktninger og gode ord. Han har en klar og ærlig stemme som fungerer godt gjennom hele boken.

Det har blitt skrevet  mye om denne boka etter at den kom ut og jeg har egentlig ikke vært så interessert. Jeg fulgte 22.juli-rettsaken relativt nøye via media, men jeg har likevel ikke før nå i det siste vært interessert i lese noen av de mange bøkene som er utgitt med bakgrunn i denne mørke dagen i norsk historie. Tidligere i sommer leste jeg Åsne Seierstads bok En av oss.

Tross mange kloke ord er kanskje innsikten vi får i det som foregikk i forsvarerteamet til massemorderen mest interessant. Lippestad er ærlig, han forteller om feil som ble gjort og hvordan de taklet delvis mye kritikk. Han er heller ikke nådig, spesielt får flere advokatkollegaer passene sine påskrevet.

Jeg lar Lippestad selv avslutte her med en viktig tanke om ekstremisme:

Man kan alltid ruste seg mot uvær. Det jeg er mer bekymret for, er om det blir gjort noe med de grunnleggende strømningene bak de grufulle handlingene. For det var ikke en manglende bok i Grubbegata som var årsak til terroraksjonen 22.juli, heller ikke dårlig politiberedskap eller manglende samarbeid mellom diverse offentlige instanser. Årsaken stikker langt dypere og bunner i et fremvoksende politisk lavtrykk over Europa som vi må ta på det ytterste alvor. Om man ikke tror at de meteorologiske endringene på jorda er forårsaket av menneskene, er i alle fall de politiske klimaendringene direkte menneskeskapt. Men dermed er de jo faktisk også mulig å gjøre noe med. Om vi vil – og tør- ta tak i de mest brennende spørsmålene.

——
*Det er det som er fantastisk med e-bøker, ett innfall og (nesten bare) ett klikk, så ligger boka på Kindlen.

Akkurat nå … Høvrings romandebut, Sci-Fi på øret og tsardøtrene på Kindle

Akkurat nå….

… leser jeg Mona Høvrings debutroman Noe som hjelper fra 2006. På forsiden står det «en liten perle av en bok» signert en kjent anmelder i Aftenposten – og selv om jeg er bare halvveis så må jeg si meg enig. Vi møter en ung jente som har mistet sin mor, og som nå bor med sin eldre bror og far. I hvert kapittel fortelles en liten historie fra jenta og hennes sitt liv, alt fra da moren døde til bestevenninen som flytter. Jeg er overrasket over hvor mye Høvring får sagt med få ord og hverdagslige hendelser.

… hører jeg på romanen 14 av Peter Clines. For meg både en ukjent forfatter og roman, men jeg «låner» den av samboeren min og det var den som fristet mest blant alle Sci-Fi- og fantasytitlene. Nate flytter inn i ei leilighet i L.A. og finner fort ut at huset han bor i har mange hemmeligheter. Etter hvert blir han kjent med de andre leietakerne og sammen begynner de å snoke rundt. Hvorfor er det ikke huset koblet til resten av L.A sitt elektriske system, hvorfor er noen rom stengt av? Jeg er kun halvveis – og nå begynner det virkelig å skje noe. Jeg aner ikke hvor veien går, men jeg tror det blir spennende.

… leser jeg dokumentaren Four Sisters: The Lost Lives of the Romanov Grand Duchesses på Kindlen. Boka er skrevet av Helen Rappaport som har en veldig god fortellerstemme. Vi møter de fire søstrene Olga, Tatjana, Maria og Anastasia og følger de fra de er små til de som kjent blir drept sammen med sine foreldre og lillebror. Boka gir et fascinerende innblikk i en veldig spesiell verden som holder på å falle sammen. Dette er ikke første boka jeg leser om den siste generasjonen av denne grenen av Romanov-familien, men Rappaport forteller som sagt godt og gir et godt innblikk i det skjedde.
——
Alle bøkene er kjøpt selv.

En av oss av Åsne Seierstad

Fredagen fant jeg ut at det var på tide å lese Åsne Seierstads bok En av oss – en fortelling om Norge. Som de fleste av dere vet handler den om 22.juli og om tiden før og etter for flere av de som ble rammet denne mørke dagen i norsk historie.

Seierstad har skrevet flere innsiktsfulle bøker, men dette er hennes første bok med utgangspunkt i Norge. Hun skriver veldig godt, hun forteller om individer men i ett større perspektiv. Med en stødig og balansert penn forteller hun gripende historier. Hun forteller, hun hverken dømmer eller finner enkle konklusjoner, hun lar det være opp til oss lesere å trekke eventuelle slutninger av informasjonen hun gir oss.

Jeg har lenge vært usikker på hvilke bøker om 22.juli jeg skal lese. Seierstad sin bok er den som har fått de beste omtalene og jeg skjønner godt hvorfor. Jeg fikk hele tiden inntrykket av boka er skrevet av en personen som ønsket å formidle disse historiene.

Jeg slutter av her. Om du vil lese noe om 22.juli så anbefaler jeg deg denne, så får jeg se hvilke andre bøker jeg leser etter hvert.
———
Boka er kjøpt selv.

 

The Spy Who Came in From the Co-op – Melita Norwood and the ending of Cold War espionage

Jeg har leste den britiske dokumentaren The Spy Who Came in From the Co-op – Melita Norwood and the ending of Cold War espionage av David Burke. Dokumentaren kom ut i 2008 og er en del av en serie bøker om historien til britisk etterretningstjeneste. Boka er på 175 sider om man ser bort referanser m.m. Jeg gjør noe jeg ikke liker å gjøre, nemlig limer inn omtalen fra forlaget….

On September 11th 1999 The Times newspaper carried the front page article «Revealed: the quiet woman who betrayed Britain for 40 years. The spy who came in from the Co-op.» Melita Norwood, the last of the atomic spies, had finally been run to ground, but at 87 she was deemed too old to prosecute. Her crime: the shortening of the Soviet Union’s atomic bomb project by up to 5 years. At a time when the world faces fresh dilemmas caused by the proliferation of nuclear weapons, this is the remarkable story of a much earlier drama. After the atomic bomb strikes on Hiroshima and Nagasaki in August 1945, British and American intelligence estimated the earliest date for the production of a Soviet bomb to be 1953. In fact, the Soviet Union went nuclear in 1948, and tested an atomic bomb in 1949. The Soviet Union’s bomb coincided with the onset of The Cold War, and threatened humankind with extinction. Melita Norwood was a member of one of those communist spy networks in America and Britain, who by guaranteeing those weapons of mass destruction threw down a challenge to America as sole superpower in the post-Second World War era. This fascinating book sets her in the context of the times, and uses her as a prism and focus through which to investigate the whole milieu.

Hvor på resten av omtalen vil bestå av punkter, for det var noe jeg savnet da jeg leste boka….

• Historikeren David Burke kjente allerede Melita Norwood da hun i 1999 ble avslørt som sovjetisk spion. Burke var den eneste personen Norwood fortalte sin historie til, tross store summer som ble tilbudt fra aviser og tv-kanaler.
• Burke har derfor hatt god tilgang til den kanskje viktigste kilden, men makter ikke å personifisere historien. Hvorfor ble hun ikke spurt mer inngående hvorfor hun forrådte sitt eget land? Angret hun? Tenkte hun på konsekvensene?
• Historien om Norwood fungerer i beste fall som en slags rød råd gjennom hele boka som i bunn grunn handler mest om de aller første sovjetiske spionene i England før, under og etter 1. verdenskrig, samt en etterretningstjeneste som var i startfasen og gjorde flere dårlige prioriteringer. Noe som i det hele får meg til å lure på om jeg mistforstår undertittelen på boka.
• Burkes fagfelt var opprinnelig revolusjonære russere som hadde flyktet fra tsarveldet og dette vier han stor plass til i store deler av dokumentaren. Det er interessant, men jeg ventet mest på Norwoods historie.
• Da den endelig kom var det kort prosess, her var det ingen detaljer, ingen beskrivelser.
• Saklig kan være tørt, men Burke klarer å holde på meg som leser gjennom hele boken. Det er ikke bare fordi jeg hele tiden ventet på Norwoods historie, men også fordi det var mye nytt og mange fascinerende personer.
• Vi blir introdusert for en rekke personer og hendelser. Dette er spennende, men personene som blir omtalt blir som brikker i et spill og lite menneskelige.
• Kort oppsummert, god bok som jeg hadde helt andre forventninger til.

———
Boka er kjøpt selv.

 

Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet

Jeg sitter her med en murstein av ei bok og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg tror ikke dette innlegget blir en anmeldelse, mer en slags kort oppsummering av da jeg leste Andrew Solomons Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet. Jeg har også skrevet om boka tidligere.

Først noen fakta. Boka kom ut på norsk i 2013,  men ble publisert i USA for første gang i 2012, hvor den blant annet ble kåret til årets sakprosa bok. Selve boka er på 1000 sider, men 200 av disse er kilder og bibliografi.

Solomon er journalist med identitetspolitikk som fagområde. Han bestemmer seg for å skrive en bok om familier med barn som har horisontale identiteter, det vil si at de har en identitet som de ikke deler med sine foreldre. Ti horisontale identiteter er omtalt i boka i kapitlene Døv, Kortvokst, Downs syndrom, Autist, Schizofren, Funksjonshemmet, Vidunderbarn, Voldtektsunnfanget, Kriminell og Transkjønnet. I løpet av en ti-årsperiode intervjuet han 300 familier og det er disse samtalene, samt research, som danner grunnlaget for denne boken. Jeg synes forlaget oppsummerer hovedtanken bak boka veldig godt:

Alle foreldre bærer på to umulige drømmer. Dels vil du at barnet ditt skal bli som deg: en videreføring av dine erfaringer og idealer, din identitet. Samtidig ønsker du at barnet skal bli seg selv – et uavhengig individ, et fritt lite vesen som forfølger sine egne drømmer og drifter. De to drømmene lar seg ikke forene. Så mye smerte,  skuffelse og forvirring vokser ut av konflikten mellom disse to idealene – både for foreldre og barn. Hvordan kan vi lære oss å leve med disse motsetningene? Og hva kan de si oss om hva det er å være menneske?

Gjennom lesingen av boka så kom jeg stadig tilbake til foreldrenes valg, valg som for noen startet allerede før barnet ble født. For mange av foreldrene i boka ble valgene de måtte ta ekstreme,

En mor til jente som er kortvokst sier følgende: Jeg forguder Rose og kan ikke tenke meg et liv uten henne. Jeg ville ikke byttet henne ut med noe i verden. Men jeg er veldig høy, og jeg er tynn. Jeg har vært ballettdanser. Jeg så for meg den slags opplevelser for henne. Når du har et barn som ikke kan dele sånt med deg, sørger du over tapet av et innbilt liv. Men på den annen side har jeg nesten voldsomt lidenskalige følelser for den hun er. (s.145). Foreldrene til både døve og kortvokste har i boken måttet ta viktige, fysiske valg. Skal øreimplementater opereres inn? Skal barnet opereres for å få lengre bein? Jeg vet ikke hvordan dette er i Norge,  men i USA er det også et stort skille mellom de som velger å la barna lære seg talespråk  (lese på munnen) og de som bruker tegnspråk. En far forteller om datteren som var født døv og som lærte seg talespråk, hun gjorde det sterkt på en vanlig skole og i kunstløp. Da hun ble tenåring fikk hun være på OL for døve men der fant hun ut at hun ikke kunne kommunisere med andre døve – alt ble gjort på tegnspråk som foreldrene hadde valgt at hun ikke skulle lære seg. Hun valgte derfor senere å lære seg tegnspråk. Hun gifter seg, får barn som er døve og velger å lære barna kun tegnspråk, noe som gjør at besteforeldrene ikke kan ha en samtale med barnebarna. Slike historier gjør et enormt inntrykk. Valg med andre ord, valg og konsekvenser.

En mor med et barn som er autistisk sier følgende: Jeg er våken mesteparten av natten og gjør ting jeg kan gjøre alene i mørket, slik at jeg slipper å se folk holde på med vanlige ting som jeg ikke kan ta del i. Barn med spesielle utfordringer krever mye, noen av historiene vi hører om er rosenrøde, folk hiver seg rundt og danner støttegrupper og foreninger og hjelper andre. Andre er mer nøkterne, mens noen legger ikke skjul på at det er vanskelig. Slik var det kanskje aller mest utfordrende å lese kapitlene om autister og schizofrene, her måtte flere av foreldrene ta det valget om å la barnet bo et annet sted.

Spektret av familier som er intervjuet er stort, de aller fleste er i USA, men i kapitlet om barn som er voldtektsunnfanget er også kvinner fra Rwanda intervjuet. Mange velger å beholde barnet, men klarer aldri nærme seg det. Ofte blir barna også utstøtt i storfamilien. En mor sier følgende: Hvorfor klarer jeg ikke å klemme datteren min? Jeg elsker henne, men når hun tar på meg føles det som om hundrevis av barberbalder skjærer i huden min, som om jeg holder på å dø. Jeg forstår at jeg må la henne gjøre det, for hun er jo bare et barn. Så jeg lar det skje, men inni meg er jeg et helt annet sted. Og jeg vet hun merker det.

Forfatteren er veldig god på å trekke ut de store linjene av alle disse historiene. Han dømmer aldri, men prøver å få oss lesere til å forstå hvor komplekst det er å være foreldre. Ingen sitter på en fasit, veien blir til etter hvert som valgene taes og hvem kan forutse hva barna tenker om dette om 20 år? Hvor mye kan foreldre til vidunderbarn innen musikk pushe barna sine, hvor mye skal foreldre kontrollere?

Ingen foreldre vil at deres barn skal lide. Et foreldrepar med en funksjonshemmet datter søker derfor om å få fjernet datterens blindtarm, bryster og livmor slik at datteren ikke skal få vondt ved menstruering med mer. Datteren kan ikke snakke, ikke bevege seg, ikke spise selv. Da legene som utførte disse inngrepene offentliggjorde en artikkel om dette  startet diskusjonene, og saken har vært utgangspunkt for store etiske og moralske diskusjoner.

Boka høres kanskje trist ut men det er et ord jeg ikke ville ha brukt. I stedet har alle disse historiene gitt meg enormt mye å tenke på, menneskelivet har mange nyanser. Noen av disse diskusjonene er man kjent med her i Norge også, for eksempel fosterdiagnostikk og dens konsekvenser. Andre identiteter som transkjønnet visste jeg knapte noe om før jeg leste boka, men nå har jeg i alle fall lært noe.

Solomon binder hele sammen med et innledningskapittel hvor han forteller om sin homofile legning og foreldrenes reaksjon på denne, og avslutter boken med et kapittel hvor han forteller om da han ble far. Jeg ser at det sies/skrives at dette er en bok alle foreldre bør lese, jeg leste interessant nok denne boka like mye som en datter som en mor.

Dette her er ikke en bok for spesielt interesserte, det er en bok for de som er interessert i mennesker.

Anbefales!
———-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.

Akkurat nå leser jeg… Langt fra stammen

Hadde jeg visst at Andrew Solomons bok Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitiet var på nesten 800 sider hadde jeg ikke spurt om et anmeldereksemplar fra forlaget. Og jeg hadde vært både fattigere og dummere, førstnevnte i overført betydning.

Solomon har brukt ti år på denne kolossale boken. Han har intervjuet 300 familier med barn som har det han kaller for horisontal identitet. Det vil si at barna har egenskaper som de ikke deler med sine foreldre. Dette i motsetning vertikal identitet som Salomon definerer som egenskaper og verdier blir ført videre fra foreldre til barn på tvers av generasjonene, ikke bare gjennom DNA-strenger,  men også gjennom kulturelle normer (s.10). Horisontal identitet kan være alt fra tilfeldig mutasjoner til  preferanser som ikke altså er «nedarvet».

Anekdoter fra de omfattende intervjuene er Salomon sin hovedkilde, men han bruker naturligvis også mye statistikk. Jeg tror anekdotene er med på å levendegjøre personene, innholdet er formidlet uten fordommer og uten en dom fra forfatteren.

I Langt fra stammen konsentrerer Solomon seg om ti forskjellige horisontale identiteter i kapitlene Døv, Kortvokst, Downs syndrom, Autist, Schizofren, Funksjonshemmet, Vidunderbarn, Voldtektsunnfanget, Kriminell og Transkjønnet. Sålangt har jeg kun lest om døve, et kapittel som var svært innsiktsfullt med tanke på bokas hovedtematikken som er foreldres aksept av barn som er forskjellig fra dem selv og valgene som disse foreldrene må ta. Jeg gleder meg til å lese videre og vil avslutte med Solomon sine egne ord fra boken:

Den store gåten i denne boken er at de fleste av familiene som er skildret her, til slutt er blitt takknemlig for erfaringer de ville gjort hva de kunne for å unngå.

Norske nazister på flukt – jakten på et nytt hjemland i Argentina av Anne Kristin Furuseth

Alle har vi hørt om nazister som skaffet seg nye identiteter og flyktet til land som Argentina. I boka Norske nazister på flukt forteller Anne Kristin Furuseth at det ikke bare var Josef Mengele og Adolf Eichmann som flyktet til Perón sitt land etter krigen, flere nordmenn fant også veien over havet.

Jeg vet ikke helt hva jeg har trodd. I den grad jeg noen gang har reflektert over hva norske nazister gjorde etter krigen har jeg vel tenkt at de sonet straffen sin for å leve med okkupasjonsårene som en sosial belastning resten av sine liv.

Denne dokumentaren av debutanten Anne Kristin Furuseth viser at så ikke var tilfelle. Lenge før Hitler kapitulerte var flere nazister i gang med å lage fluktruter. Nazister og tyskvennlige personer fortsatte deretter å flykte eller å emigrere langt utover 40-tallet. Frem til Argentina fikk økonomiske problemer i 1950 så var dette et av de landene både norske og andre nazister foretrakk. Argentina hadde en liberal innvandringspolitikk, de var på jakt etter gode hoder som Perón hadde bruk for i sin femårsplan, i tillegg anså de nazistene for å være politiske flyktninger.

Forbausende mange nazister flyktet fra fengslet, noen dro før eller etter soning. Av og til kom familiene etter. Både i Norge, såvel som i Sverige, Danmark og Spania fantes det nettverk av personer som kunne og ville hjelpe. Norske myndigheter satte ikke inn all verden av ressurser for å stoppe alle fluktene, kanskje var det en tanke både der og blant folk flest at dette var «good riddance».

I Argentina var det også ett nettverk, selv om det var ikke alle som gjorde det like godt. Flere av de som kom over under Perón sitt styre, gjorde det bra og var også blant statslederens bekjentskapskrets. Noen nordmenn hadde også omgang med nazister fra Tyskland som hadde hatt ledende stillinger, to nordmenn bodde i samme landsby som Eichmann i flere år uten å tilsynelatende vite hvem den stillferdige mannen var.

Materialet som Furuseth har gransket og undersøkt for å få til denne dokumentaren må ha vært omfattende – og ikke minst spredd. Informasjon hun har samlet og undersøkelsene hun har gjort har hun klart i sammenfatte i en strukturert og balansert dokumentar. Strukturert fordi hun formidler stoffet ryddig i en overordnet kronologisk rekkefølge (Norge, utenlandske nettverk, Argentina), balansert fordi jeg oppfatter at hun behandler stoffet og dermed også personene som omtales med objektivitet og saklighet.

Kanskje hadde boken vært styrket om Furuseth hadde stilt noen spørsmål underveis, dette for å få en litt bedre driv i lesingen. Stoffet var interessant, men som leser er det alltid greit å bli lokket fremover, få noen tanker om hva forfatteren ønsker å formidle. Jeg hadde nok også likt om det hadde vært litt mer dybde rundt en eller flere av personene. Nordmennenes liv i Argentina kunne også gjerne har vært en større del av boka, dette var definitivt den delen av dokumentaren som var mest interessant.

Språket i dokumentaren er enkelt, samtidig forutsetter forfatteren at vi har en visse generelle kunnskaper om krigen. Språket gjør at boka blir veldig tilgjengelig, jeg tenker at denne boka godt kan leses av ungdommer som er interessert i 2.verdenskrig og dens konsekvenser.

——-
Boka er kjøpt selv.

To Marry an English Lord

Savner du Downton Abbey når det ikke går på TV? Boka To Marry an English Lord kom ut allerede i 1989 og skal etter sigende være en inspirasjonskilde for Julian Fellows, mannen bak den eminente serien. Dokumentaren To Marry an English Lord er skrevet av Gail MacColl og Carol McD. Wallace og undertittelen lover oss Tales of Wealth and Marriage, Sex and Snobbery.

Tross den popularistiske undertittelen er dette en lærerik bok om den amerikanske og britiske sosieten fra 1860-årene og frem til 1910. I 1860-årenes New York er det en liten og nesten pietistisk elite som styrer sosietslivet, men byen får stadig rikere borgere. De har «nye penger» og får derfor ikke like lett innpass i de kretsene som gjelder  og snur seg derfor til gode, gamle England. De rike i USA på denne tiden heg etter det autentiske, det være seg britiske titler eller fransk juveler. På den andre siden av Atlanteren satt dronning Victoria på tronen. Hun var ikke særlig interessert i festligheter og hennes hoff fulgte den strikteste orden, men hennes sønn Hertugen av Wales var  av annen karakter. Glad i festligheter, pomp og prakt var det tilslutt han som etter en tur over til USA åpnet opp sosietslivet i England for rike, amerikanske jenter.

A basic feature of the progress from Buccaneer to Self-Made Girl to American Aristocrat  was inflation of the sum changing hands. Naturally, they reached a peak with the American Aristocrats-money was the foundation of the American aristocracy, after all.

Jentene som dro over dammen i over femti år startet som lykkejegere (Buccaneers), de neste var the Self-Made Girls. Sistnevnte var jenter som under sin hele oppvekst er blitt oppdratt til å bli (være) vakker, kunnskapsrik og omgjengelig. Jenter som ble sendt til Paris for å fornye sin garderobe før hver sesong, jenter som har fedre som betaler regninga for at døtrene skal få en tittel. De aller siste over Antlanteren var fra det (uformelle) amerikanske aristokratiet. I årene opp mot 1900-tallet hadde amerikanerne selv laget seg en egen elite, og da 1.verdenskrig var ikke de britiske titlene særlig ettertraktet. Da skulle de rike gifte seg med de rike nabobarna.

By the time of Consuelo’s marriage, even gifts of silver considered superfluous-coals to Newcastle. Instead, something the bride could wear was preferable: a necklace, a bracelet, a hatpin, a brook. And what item of jewelry would be most necessary for the American Aristocrat in her new life? A tiara, of course.

Dokumentaren gir et godt innblikk i forskjellene på amerikansk og britisk sosietsliv, og ikke minst kvinners manglende rettigheter. Livet i England ble ikke slik som planlagt for mange av jentene, der de ble sittende i bokstavelig kalde og trekkfulle slott med en kanskje eksentrisk og uaffektert svigerfamilie.

The American heiress this had to learn what the English wife took for granted; that she ewas there to produce heirs, run the household to her husband’s pleasure, entertain as he deemed necessary and otherwise stay out of his way. She was not to interfere with his plans or make demands on his bank account. Somewhat akin to the servants and the hunting dogs, she was just anothher fixture in his congenial, convenient universe.

Noen britiske adelige herremenn kom også til USA for å lete etter en kone, kanskje hadde de ikke tid (sett fra et økonomisk perspektiv) å vente på at den «rette» skulle komme over havet.

The heiress-huntig Englishman was always being buffeted by extremes in America. Take, for instance, the hotels: so wonderfully luxurious, yet so deeply uncomfortable.(….) There were bells, buttons and switches everywhere – but no one to look after His Lordship personally, to meet his idiosyncratic needs. And topping it all was the demeaning practice of signing the guest book, where any plebeian might thereafter finger his noble name.

Boka er grovt sett inndelt i to. Den siste delen, som også er minst,  er en oversikt over en del (alle?) kvinnene som giftet seg til britiske titler i det nevnte tidsrommet. Denne delen er utfyllende og oppsummerende, men det er selve hoveddelen som er selve rosinen i pølsa. Forfatteren har en ganske grundig gjennomgang av fenomenet og hvordan kulturen i de to landene endret seg etter hvert. Boka har også en rekke faktabokser, hvorav den mest fiffige er en oversikt over hva slags kriterier som måtte være oppfylt før det var «greit» at en adelskvinne fant seg en elsker i England. Dessverre så bryter disse faktaboksene opp teksten, de er også relativt lange og det oppleves som litt forvirrende når avsnitt blir brutt opp på denne måten. Informasjonen i tekstboksene er utrolig interessant og kunne enkelt vært inkorporert i den ordinære teksten.

Edith Wharton, Henry James og Frances Hodgson Burnett skrev om dette fenomenet, jeg må innrømme at jeg er fasinert. Wharton har derfor klatret høyt på leselista og jeg gleder meg til å nå lese noen av romanene hennes nå som jeg vet hvem karakterene er bygd på. For meg som elsker kostymedrama som Downton Abbey har boka vært et must for å forstå serien bedre, samtidig som jeg er inspirert til å lese mer. Neste bok ute er memoarene The Glitter and the Gold av Consuelo Vanderbilt Balsan som i 1895 giftet seg med hertugen av Marlborough.
——-
Boka er kjøpt selv (e-bok)

Jeg overlevde Treblinka av Chil Rajchman

Når jeg leser bøker bruker jeg av og til å merke sitater, om det er min egen bok bretter jeg inn et lite eseløre nederst til høyre på den aktuelle siden. Skulle jeg ha gjort det samme med dokumentaren Jeg overlevde Treblinka så kunne jeg likegodt å laget et eseløre på hele boka. For det er lenge siden jeg har lest en dokumentar som er så leseverdig, så grusom og hvor det rett og slett er vanskelig å velge hva jeg skal formidle. For egentlig kunne jeg godt ha tenkt meg å dyttet denne boken på hver og en av dere lesere.

De dagene da disse herrene fikk telefon fra øverstkommanderende i Lublin med beskjed om at de ikke ville komme noen tog neste dag, holdt bødlene av ren sadisme folk innestengt i gasskamrene helt til oksygenet var brukt opp og alle døde av kveldning. En gang ble de værende der i førtiåtte timer, og da dørene ble åpnet var det fortsatt noen som stønnet og ga livstegn.

Jeg overlevde Treblinka er skrevet av polakken Chil Rajchman. Han rømte fra Treblinka i 1943 og skrev kort tid etter sine erindringer fra tilintetgjørelsesleiren. Disse fant familien da han døde i Uruguay in 2004 og har nå blitt utgitt over hele verden.

Nesten ingen overlevde Treblinka. Denne leiren ble opprettet for å drepe alle  polske jøder. Fra 1941 til 1943 ble i underkant av en million jøder drept der, kanskje flere. Leiren ble bygd ved siden av jernbanen og hver dag ble tusenvis av jøder sendt gjennom leiren. Av med klær, hår av, gjennom «himmelfartsveien» som bunnet ut i gasskamrene. LIkene blir videre dumpet i massegraver etter at de hadde blitt sjekket for gulltenner. Tyskerne jobbet intenst med å brenne alle likene, de hadde lært av russernes massegraver ved Katyn.

Nesten ingen overlevde Treblinka, men Chil Rajchman klarte nettopp det. SS-soldatene og ukrainerne som voktet leiren valgte ut jøder som så sterke ut til å gjøre grovarbeidet. Rajchman ble reddet ved å si at han var frisør. Senere jobbet han både som likbærer og som «tannlege». Rajchman hadde flaks i all uflaksen, vokterne hadde etter hvert skjønt at det ikke hjalp på effektivitet å drepe de arbeidende jødene hver dag. Rajchman var derfor i leiren i ett år før han klarte å flykte.

Historien Rajchman forteller er brutal. Denne lille flisa av en dokumentar er på 130 sider, men hver side er full av ondskap. Ondskap satt i system. Menn, eller mordere som Rajchman konsekvent og med det rette kaller dem, som dreper for sin egen lyst. Menn som finner glede i at andre dør langsomt.

De har ingenting de jødene som blir valgt ut til å arbeide. Ingenting. De vet at de ender opp død uansett. Om de jobber effektivt kan de kanskje forlenge livet. Med noen timer. Kanskje en dag.

Klokken er om lag fire. Av de tretti kameratene som ble ført hit sammen med meg, ser jeg ikke mer enn seks overlevende. De andre har måttet kle av seg en etter en og gå ned i grav, så fikk de en kule i hodet. Vi har ikke hørt noen jamring engang. I graven står to jøder og legger likene på rekke.

Det ligger naturlig nok en slags desperasjon i Rajchman sin dokumentar, en desperasjon som jeg ikke kan forstå men som er urovekkende. Det slår meg også at Rajchman er så utrolig stilsikker i skrivemåten sin. Han forteller ganske rett frem, men det er velformulert. Jeg tenkte stadig på dette under lesingen, hvordan Rajchman har klart å skrive så godt etter å ha opplevd slike grusomheter. Hadde boka vært en roman ville jeg ha føyd den bort med å si – godt skrevet men med en urealistisk handling. Jeg har sagt det før men dessverre overgår virkeligheten av og til fantasien.

Rajchman forteller sin historie, samtidig som han forteller historien om alle de polske jødene som ble drept. En historie som kanskje ikke er så veldig godt kjent i dag, men som det er viktig at vi har med oss. Rajchman prøver å ikke å forklare, vi må selv sette det han skriver om i en kontekst.

Les også Gråbekka sin omtale av boken og Kasiopeiias omtale. Les mer om Treblinka på wikipedia.

Andre bøker fra 2.verdenskrig jeg tenker alle bør lese er Oppgjør av Bjørn Westlie, Tyskerjentene av Helle Aarnes, Fars krig av Bjørn Westlie, En kvinne i Berlin – Dagboknotater fra 20. april til 22. juni 1945 av Anonym. Bortsett fra den første omtalen så peker alle lenkene til min første bokblogg.
——–
Boka er kjøpt selv.