The Rosie Project

En kjapp anmeldelse i dag og jeg starter med beskrivelsen av boka fra forlaget.

the rosie projectMeet Don Tillman.

Don is getting married.

He just doesn’t know who to yet.

But he has designed a very detailed questionnaire to help him find the perfect woman.

One thing he already knows, though, is that it’s not Rosie.

Absolutely, completely, definitely not.

Telling the story of Rosie and Don, Graeme Simsion’s The Rosie Project is an international phenomenon, sold in over thirty countries – and counting.

Don Tillman is a socially challenged genetics professor who’s decided the time has come to find a wife. His questionnaire is intended to weed out anyone who’s unsuitable. The trouble is, Don has rather high standards and doesn’t really do flexible so, despite lots of takers – he looks like Gregory Peck – he’s not having much success in identifying The One.

When Rosie Jarman comes to his office, Don assumes it’s to apply for the Wife Project – and duly discounts her on the grounds she smokes, drinks, doesn’t eat meat, and is incapable of punctuality. However, Rosie has no interest in becoming Mrs Tillman and is actually there to enlist Don’s assistance in a professional capacity: to help her find her biological father.

Sometimes, though, you don’t find love: love finds you…

Ikke så ofte jeg leser romantiske komedier i roman form, men jeg falt litt for den sjarmerende beskrivelsen da jeg surfet rundt på amazon. Don har funnet sin måte å leve på, metodisk og strukturert er gode beskrivelser av hans hverdag. Han har det bra, men noe mangler og finner altså etter hvert ut at han skal ved hjelp av et spørreskjema finne en kone.

Don er fortelleren og gjennom hans øyne ser vi hvor kompleks verden egentlig er. Eller rettere sagt, hvor komplekse vi mennesker er når vi samhandler med hverandre. Don er veldig klar over sin egen situasjon selv om han ikke har en klar diagnose. Han fungerer godt, mye ved hjelp av to gode venner. The Rosie Project er en roman man humrer mye av, spesielt av misforståelser og alle de lagene av følelser, intensjoner med mer som vi pakker inn våre handlinger i. Selv om Don har sine utfordringer er det ikke en karakter man synes synd på, selv går han på med friskt mot.

Jeg likte denne boka godt, den er lettlest og frisk, den er som å se en velspilt romantisk komedie på TV. Man skjønner hvor det ender, men veien dit er underholdende. Jeg bet meg merke i at under en tur i forbindelse med prosjektet med å finne Rosie sin far så blomstrer både Rosie og Don. Jeg er akkurat ferdig med både Persuasion og Kranes konditori og det slår meg gang på gang hvordan vi mennesker holdes i sjakk av de som er rundt oss. Ser vi egentlig de rundt oss med egne øyne eller ser vi de med samfunnets kollektive øyne?

Ett par dager etter at jeg var ferdig med boka oppdaget jeg at den kom ut på norsk nå i januar med tittelen Prosjekt Rosie. Romanen er australske Graeme Simisons debutroman.
——-
Boka er kjøpt selv.

Reklamer

Broken Homes, The Green Mill Murder og Blood and Circuses – urban fantasy og krim fra 20-tallet

Broken Homes er den fjerde boka i urban fantasy-serien Rivers of London hvor vi møter politibetjenten Peter Grant i London. Grant er en ung politimann som tidlig i serien finner ut at han har magiske evner. Nå arbeider han derfor i en bitteliten seksjon som ikke er plassert på Londonpolitiets formelle organisasjonskart. I herskapsboligen the Folly bor han blant annet sammen med sin sjef og hushjelpen Molly. En rød tråd i de siste bøkene om Grant  er at de vært på jakt etter en gruppe med magikere som kalles little crocodiles og da spesielt en magiker som går under navnet  the Faceless Man.

brokenhomesRivers of London er en serie som bør leses kronologisk, spesielt med tanke på utviklingen til flere av hovedpersonene i serien. Når det er sagt så føler jeg nå at forfatteren Ben Aaronovitch har funnet en formel, etterforskning og en påfølgende eksplosjon som gjør at Grant blir mindre og mindre populær hos det ordinære politiet. Broken Homes er intet unntak, bortsett fra at den ikke hadde en særlig spenningskurve forut for eksplosjonen. Faktisk satt jeg der på slutten av lydboka og lurte på om jeg skulle gidde å fortsette med denne serien da vi får en overraskelse som er så stor at man ikke kan snu!

Jeg tar meg ofte i å si at dette er bøker jeg koser meg med og da kan det kanskje høres ut som at dette er bøker som er nettopp koslige. De er ikke det, men jeg-personen i historien Grant er en ganske jovial person og oppleseren på den engelske lydbøkene Kobna Holdbrook-Smith gjør en utrolig god jobb, nesten litt for god. De makabre detaljene har en tendens til å gå meg litt hus forbi. Humor er det også ganske masse av og ja, jeg tror bare jeg liker utrolig godt hvordan Grant/Holdbrook-Smith/Aaronovitch forteller en historie. Første bok i serien heter nettopp Rivers of London og jeg anbefaler deg å starte der om du er interessert.

For litt siden startet jeg på serien om Prhyne Fisher aka Miss Fisher, en (engelsk) adelig privatdetektiv i Melbourne i slutten av 20-årene. Nå har jeg lest bok nummer fem og hørt bok nummer seks i serien også. Forfatteren Kerry Greenwood skriver fortsatt på serien, jeg tror bok nummer 20 akkurat kom ut.

thegreenhillmurderI The Greenhill Murder blir Phryne Fisher vitne til et mord når hun er ute og danser. Etterforskningen bringer henne langt ut i den australske ødemarken. Jeg har alltid vært fascinert av distansene i Australia og i denne boka forserer Fisher ganske mange av mil for å finne løsningen på en mordgåte og forsvinningsgåte. I hver bok tar Greenwood utgangspunkt i et miljø hvor mordet har skjedd. I denne boka kommer vi litt inn i et danse- og jazzmiljø, i tillegg til at vi drar ut på landsbygda hvor alle lever lykkelige. Mordmysteriene kan virke overfladiske, men personene som er involvert kan være ganske ufyselige. I denne boka tror jeg nesten Fisher blir overlistet og mye av det som kommer frem er ganske dystert.

blood and circusesI Blood and Circuses går Phryne Fisher undercover – i et sirkus! Hun blir oppsøkt av noen gamle venner (les: en gammel elsker) som ber henne om hjelp slik at deres arbeidsplass ikke skal forsvinne. Fisher kjøper derfor noen gamle filler og forlater sitt komfortable hjem for å underholde. Sirkuslivet er hardt og ikke så rent ufarlig heller, om de ikke var for de resterende 14 bøkene i serien hadde jeg nesten blitt litt bekymra for Phryne Fisher.

Jeg liker tanken med at forfatteren tar Phryne Fisher inn i en ny setting eller et ny i miljø i hver bok, vi lærer ganske mye om frøken Fisher på den måten. Etter et par dager i ødemarka konkluderer hun definitivt med at hun er et bymenneske, mens i sirkusmiljøet må hun prøve få finne tilbake til hvordan det var å være fattig. For meg virker det også som Greenwood er dyktig på research, detaljene krydrer historien og gjør det hele levende.

Jeg merker at jeg er ikke like engasjert i alle bøkene om Phryne Fisher, sirkushistorien ble litt for lang, hadde for mange tilfeldigheter som jeg følte ikke hang sammen — og nei, sirkuslivet har egentlig aldri fenget meg noe særlig. Jeg merker også at jeg synes kanskje det er enklere å lese bøkene, jeg leste The Green Mill Murder som ebok og det er enklere å få med seg alle de små kuriositetene. En del av bikarakterene i bøkene om Phryne Fisher er faste og jeg anbefaler også de som er nysgjerrige i denne serien i å starte med første bok. Ja, jeg vet. Jeg er kronologikroniker.

Du kan leser mer om Phryne Fisher her og Peter Grant her.
——-
Alle bøkene nevnt i omtalen er kjøpt selv.

Har du hilst på Phryne Fisher?

– Har du hilst på Phryne Fisher?

– Ikke? La meg introdusere henne. Phryne, for dere kan likesågodt være på fornavn, er amatørdetektiv i Melbourne. Britisk, adelig og oppvokst i slummen. Phryne er ung og har god apetitt på unge, vakre menn. Tiden er slutten av 20-årene, jazzen svinger og Chanel har inntatt moteverden.

Jeg digger 20-talls klær og interiør og det var omslaget på en av lydbøkene i serien om Phryne Fisher som fanget interessen min en dag jeg surfet rundt på audible. Nysgjerrig som jeg er, bok nummer en havnet i handlekurven – og der var jeg hekta. Godt forfatteren Kerry Greenwood har skrevet 19 bøker så langt om Phryne. Jeg har hørt de tre første på lydbok og lest bok nummer fire.

cocaine blues

Øh, nei, det var ikke dette omslaget jeg likte. Jeg tror dette omslaget kommer fra en TV-serie basert på bøkene.

Cocaine Blues
I et av farens middagsselskaper blir en av gjestene frastjålet et smykke. Phryne løser raskt saken ved hjelp av deduksjon og noen av gjestene blir så imponert at de ber Phryne om å dra til Melbourne for å finne ut hva som har skjedd med deres datter. Phryne er ikke den som sier nei til et eventyr, hun er lei av å dandere blomster hjemme hos faren og det tar ikke lang tid før hun er på båten til Melbourne.  Mysteriene, for det er alltid flere en ett, er ikke så fremtredende i denne boka. Greenwood bruker god tid på å introdusere oss for Phryne, uten at hun forteller alt. Etter fire bøker er det fortsatt kun vage hint om en utsvevende periode i Paris. Vi blir også kjent med flere av seriens faste karakterer, Phryne skaffer seg bekjentskaper over en lav sko. Bert og Cec er mine favoritter sålangt, taxisjåfører som ikke sier til et oppdrag. Boken var lett å høre på, jeg ble fenget fra første minutt, ja ganske enkelt sugd inn i en annen tidsepoke.

Now we're talking!

Now we’re talking!

Flying too High
Phryne bestemmer seg for å bli værende i Melbourne og flytter inn i eget hus med tjenerskap. Hun har begynt å få et rykte på seg som amatørdetektiv og blir nå oppsøkt av en mann som blir presset for penger. Hans datter er kidnappet! I tillegg må Phryne løse en mordsak og blir (som vanlig) involvert med en kjekk ung mann. Også denne boken hørte jeg som lydbok. Av de fire bøkene jeg har hørt og lest var denne desidert dårligste, mye av humoren og beskrivelsene som fenget i den første boken var kuttet ut og man fikk en følelse av at forfatteren bare ønsket å bli ferdig med boken. Jeg ble skeptisk, men siden jeg (kremt) hadde investert i noen av bøkene lenger ute i serien da det var salg på audible bestemt jeg meg for å gi Phryne en sjangse til.

murder on ballarat train

Hmmm

Murder on the Ballarat Train
Og godt var det, for med bok nummer tre var Kerry Greenwood tilbake i god fortellerform. Phryne og hennes kammerpike er på vei til festligheter når hele toget blir bedøvd. Når de våkner opp blir en av passasjerene funnet død. Myrdet mer presist og Phryne må løse nok et mysterium. Romanen er definitivt inspirert av Agatha Christie sin klassiske mysterier, ja egentlig kan det godt tenktes at Phryne er en ung versjon av miss Marple. Ok, så kanskje er det eneste de har til felles et godt hode og god dose med menneskekunnskap, men det er noe klassisk over denne romanen. Greenwood har i løpet av de første bøkene introdusert oss for et knippe fine karakterer som jeg kjenner at jeg liker mer og mer. Som i Christie sine bøker finner vi også en fin dose humor mellom linjene, samtidig som vi får innblikk i et samfunn med rigide skiller mellom linjene. Rigide for alle andre enn Phryne, that is.

Jeg leste den på Kindlen, men tror dere ikke at Kindleversjonen også hadde TV-serie omslag???!!!

Jeg leste denne på Kindlen, men tror dere ikke at Kindleversjonen også hadde TV-serie omslag???!!!

Death at Victoria Dock
Klassesamfunnet er nettopp et av temaene i bok nummer fire om Phryne. På vei hjem fra en fest blir Phryne vitne til at en ung, vakker mann blir myrdet. Sløseri med unge vakre menn tenker Phryne og bestemmer seg for å finne ut hvem som har den unge mannens liv på samvittigheten. Morderne viser seg å være anarkister fra Latvia og det tar ikke lang tid før Phryne har involvert seg i Melbourne sin underverden (igjen!). Jeg likte denne boka utrolig godt, vinklingen med anarkister fra Latvia var underfundig spesielt når den er tilsatt en dose med et kreativt medium. Med et av bimysteriene viser Greenwood at bøkene tross den enkle og lettbeinte stilen er litt dystre også. Romanen viser også at Greenwood har gjort en del research for å kunne skrive denne serien. Phryne sin bakgrunn, hun og faren fikk titlene etter at tre unge menn døde under 1. verdenskrig, gjør at hun har både sett og gjort mye. Hun glir enkelt inn i de forskjellige sosiale settingene, men jeg får alltid følelsen av at hun egentlig liker seg best alene. Eller sammen med ung, vakker mann…

Jeg var spent på hvordan det ville være å lese en av bøkene etter å ha hørt de tre første som lydbok. Jeg trengte heldigvis ikke å engste meg, historiene fungerer veldig godt i skriftlig format også. Det kan være tilfeldigheter, men synes humoren kom bedre til syne i den siste boken.

Om jeg blir med til den (sålangt) siste boken om Phryne Fisher vet jeg ikke, men jeg skal definitivt lese og høre de neste. Greenwood har skapt engasjerende karakter og beskriver en tidsepoke som alltid har fenget meg.
——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Hemmeligheter av Kate Morton

Jeg elsker smågodt, ok. Å få en ny bok av Kate Morton i hendene er litt som få en svær pose med smågodt i hendene. Surt, søtt og salt  – hmmm – og plutselig er posen tom.

hemmeligheter kate morton

Hemmeligheter er Kate Morton sin nyeste roman og den kom ut på norsk nå i mars. Fersk fra pressa med andre ord, den kom ut på engelsk i fjor under navnet The Secret Keeper. Hemmeligheter er ikke en dårlig tittel på norsk, for Mortons bøker er egentlig full av hemmeligheter. Mørke, dystre familiehemmeligheter som kanskje burde få ligge i fred, eller?

Laurel er hovedpersonen i Hemmeligheter, hun er en anerkjent britisk, skuespiller, godt opp i årene og med beina godt plantet på jorda. Som ung jente ble hun i 1961 vitne til at moren myrdet en mann. Mordet blir avskrevet som en selvforsvar mot en ukjent mann, men Laurel hørte vitterlig at moren kjente han. Tilbake i nåtid ønsker Laurel å finne ut hva som skjedde denne varme sommerdagen for mange, mange år siden. Dessverre så begynner morens helse å skrante så hun må selv nøste i morens historie.

Historien veksler mellom nåtid og fortid, sistnevnte med fokus på London under krigen. Denne vekslingen mellom fortid og nåtid har jo blitt et kjennetegn ved mange av romanene som utgis i disse tider og som noen ynder å kalle dameromaner (akkurat det får være en annen diskusjon), men jeg synes det er få som behersker denne vekslingen bedre enn Morton.

I Hemmeligheter føles historien som utspiller seg veldig godt og naturlig sammensatt. Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor den føles så naturlig, kanskje har det noe med (tilsynelatende) nærheten mellom fortiden og nåtiden? Lag på lag med hemmeligheter åpnes og historien kommer frem. Det vil si, Morton går ikke i fellen om at det er bare en sannhet og en historie – for det er det sjeldent, noe som kommer godt frem her.

I god Mortonstil er boka på godt over 500 sider – men det er en historie som fyller hver en side. Som smågodtposen kommer slutten altfor tidlig.

Jeg glemmer stadig at Morton ikke er britisk, men kommer fra Australia. Som i sine tidligere romaner er hun ekspert på å formidle det mystiske, men samtidige koslige britiske. Her er det ingen slott og adel denne gangen, og selv om det er noen bøker som spiller en bitteliten rolle i handlingen, savner jeg litt den boklige atmosfæren. London under krigen er derimot godt beskrevet, bombingen, mangelen på ordentlig mat og ikke minst, når man må ut og kjøpe sukkertøy på svartebørsen…

Ok, oppsummering. Jeg tror fans av Morton vil like denne, jeg likte denne. Men skulle jeg ha lest Morton for første gang ville jeg ha startet med Den glemte hage, for meg har den til nå vært Morton sin beste.

Knirk har lest den engelske utgaven av boka.
——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar som jeg selv etterspurte fra forlaget.