«When I have a little money, I buy books; and if I have any left, I buy food and clothes» (Erasmus Roterodamus)

Gratulerer med dagen!

Ingenting er som å legge beina høyt etter en dag med mye gåing i bunadsko. Nå har jeg ingen planer om å flytte meg fra dette sofahjørnet før jeg skal legge meg.

Uken har vært hektisk, jeg har vært to dager på seminar i hovedstaden. God mat og hyggelige folk – og en bokerfaring rikere. Det er siste gang jeg skal lese en skummel bok alene på et hotellrom, jeg våkna klokka fire på morgenen fullt påkledd og med lyset på.

Boka jeg leste ut var Dukkene av Mo hayder. I forrige uke fikk jeg et eksemplar av den siste boka om etterforsker Jack Caffery i posten, som jeg vant på bloggen Ritaleser.com. Dette er sjette boka om Caffery og som vanlig anbefaler jeg alle å starte med begynnelsen. Spesielt i Dukkene drar Caffery og politidykkeren Flea Marly med seg en historie som ble kjent for oss for en og to bøker siden.

Noen vil kanskje kalle Mo Hayder sine bøker bestialske. Hun skriver i alle fall ikke for sarte sjeler. Jeg er egentlig ikke så begeistret for blodig og detaljrik krim, men Hayders bøker klarer jeg likevel å svelge. Hayders karakterer gjør ting jeg heldigvis ikke har hatt mareritt om for å si det slik, men hun gjør det ikke sensasjonelt. Jeg føler aldri at hun går for langt. Mange av hennes karakterer lever på utsiden av samfunnet vårt, mange handlingene personene gjør er et utslag av hvordan samfunnet har behandlet dem tidligere.

I Dukkene møter vi pasientene ved Beechway mentalsykehus. Oversykepleieren AJ LeGrande blir nervøs når flere av pasientene blir veldig urolige. Hans kollegaer starter å sykemelde seg og AJ begynner å lure på om det faktisk foregår overnaturlige ting ved institusjonen.

Jeg synes boka skiller seg litt ut fra de tidligere bøkene om Caffrey. For det første synes jeg den har en lettere sinnstemning, Caffrey er ikke så selvdestruktiv som før, han er ikke så preget av minnene. Og ganske langt ut i boka er det en setning som nesten fikk meg til å fnise – og som fikk meg til å glede meg til neste bok om Jack Caffrey og Flea.

Jeg reagerte også tidvis på språket. Noen steder var det krokkete og jeg synes det av og til ble hoppet litt i bruken av tid. Jeg har aldri reagert på språket til Hayder tidligere, kan jo også være oversettelsen.

Jeg klarte å skvise inn noen bokkjøp før og etter seminaret. Jeg fikk endelig tatt turen innom Eldorado, den store bokhandelen som åpnet i Oslo i fjor. Jeg er usikker på hva jeg egentlig synes. Utvalget er upåklagelig, prisene slik som i de fleste andre bokhandlene i Norge, så spørsmålet blir vel mer om hva jeg synes om organiseringen. Jeg hadde ingen problemer med å finne frem, jeg har som sikkert mange andre mine favorittforlag. Jeg synes kanskje hyllene med bøker vendt frem gjorde at atmosfæren ble mer «klinisk». Jeg tror faktisk jeg liker det der med å finne en tittel og nysgjerrig ta ut boka for å se hva dette er. Uansett synes jeg er mangfold er bra og jeg håper det ikke blir siste gang jeg besøker Eldorado.

Etter en dag i en altfor trang bunad slår det meg egentlig hvor enkelt det er å kjøpe bøker. I ettertid kan de naturligvis føles for korte, for lange eller for dårlig laget/skrevet, men man slipper i alle fall et altfor lyst prøverom. Bøker, altså. Tiden hvor jeg hamstret vesker, kjoler og sko er forbi.

Dødsskipet av Yrsa Sigurðardóttir

En yacht kommer drivende inn i Reykjaviks havnebasseng. Intet menneske er ombord. Alt synes dødt. Ægir og Lara gikk om bord i yachten i Lisboa, sammen med sine døtre – de åtte år gamle tvillingene Arna og Bylgja. Mannskapet på tre er også sporløst borte. Ingen av livbåtene er sjøsatt og alt virker normalt om bord. Hva kan ha skjedd?

Saken havner i hendene på advokat Tóra Gudmundsdóttir når Ægirs foreldre oppsøker henne for å få utbetalt livsforsikringen ekteparet hadde. Med seg har de også Ægir og Laras to år gamle datter som har begynt å ha merkelige drømmer: «Mamma min med vann i munnen …» (Forlagets omtale).

Islandske Yrsa Sigurðardóttir har blitt en populær forfatter her til lands og kalles for den islandske krimdronningen. Jeg må innrømme at jeg blir skeptisk når jeg leser slike lovord, nettopp fordi jeg føler at de lover mer enn det som godt er.

Historien ble altfor kjedelig for meg. Jeg synes historien med yachten som kommer til Reykjavik i utgangspunktet er en god ide, den oser av mysterier og er litt nifs. Hva har skjedd ombord? Historien fortelles av Tóra og Ægir og jeg tror det er det som gjør at historien aldri blir spennende. Ægirs historie glir sakte men sikkert fremover, vi får vite hva som utspilte seg på yachten. Men så er annet hvert kapittel Tóras historie og her opplever jeg spenningen uteblir.

Jeg oppfatter Tóra som en dedikert advokat, hun vil gjerne komme til bunns i historien og hun er god på å se sammenhenger. Utfordringen min som leser blir at jeg også må involveres i privatliv og jobbsladder også, det blir rett og slett for mange detaljer og for mange forklaringer. Alt forklares opp og ned i mente uten at jeg føler at jeg for eksempel blir kjent med Tóra. Hun oppleves som en veldig en dimenensjonal karakter. Språket er også veldig kjedelig, det er et kjipt ord å bruke men historiene til Ægir og Tóra fortelles i samme stil. Det er ingen humor og ingen lek med språk.

Jeg er en lettskremt og engasjert leser, men her ble jeg hverken engasjert eller skremt. Det blir for mye forklaringer, for mye tekst som ikke har noe med kjernehistorien å gjøre som gjør at spenningen ikke blir bevart.
———
Pocketboka har jeg lånt av mamma’n min.

 

Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Har du møtt Olivia Henriksen?

Skal det være ett par italienske sko?

Ikke?

La meg introdusere deg for Olivia. Hun er i førti-årene og har kommet tilbake til Norge etter mange år i  utlandet. Hennes diplomatmann har forlatt henne for yngre versjon og etter en jobb i en blomsterbutikk er hun nå arbeidsledig. Barna har blitt voksne og hun deler husvære med sin enslige bror og bruker dagene på å gå tur med hunden Dino. En dag tar Dino Olivia med til et lik på en hytte ikke langt unna der de bor. Og Olivia, hun er nysgjerrig. Hun vil gjerne finne ut hvorfor en kjent advokat fra Oslo henger fast utenfor hytten til en nabo…

Olivia bor på Ankerholmen, en oppdiktet øy utenfor Tønsberg. Øya har noen fastboende og en del hytter. Den siste tiden har det vært en opprivende stemning mellom de som bor der da det jobbes iherdig med å fjerne boplikten. Men ingen blir vel drept på grunn av en bopliktskonflikt?

Olivia bestemmer seg for å etterforske mordet selv, hun kjenner da strengt tatt miljøet på øya bedre enn politiet? Utfordringen er at Olivia ikke er helt dreven med dette med å etterforske så det er ikke alltid hun ser hva som skjer.

Olivia besitter en egenskap jeg gjerne kunne tenkt meg å ha. Olivia er god på å snakke med folk og dette gjør at hun klarer å innhente en god del informasjon, både fra andre på øya men også fra politi og advokater.

Sjangeren er krim, men noe hardkokt krimroman er ikke dette. Jeg har nesten lyst til å kalle det feel-good krim, men tenker at det kanskje blir en litt for morbid merkelapp. Mord skjer, men spenningen med tanke på hvem som er morderen er egentlig aldri der. Likevel så er dette en bok hvor man bare må lese neste side. Jeg tror det er fortellerstilen til Olivia forfatteren har lyktes veldig godt med. Olivia føles veldig ekte, hun er sjarmerende, humoristisk og har en god dose selvironi. Hun gjentar ikke ting altfor ofte og hun gjør feil. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men det karakterer føles mer ekte når de gjør små feil.

Forfatteren bak Høyt henger de har også klart å stoppe i tide. Boka er i underkant av 300 sider og omtrent i det jeg begynner å tenke at det begynner å nærme seg et metningspunkt for Olivias småprat er siste side lest. Akkurat i tide til at jeg gleder meg til neste bok med Olivia Henriksen.

PS til dere som har lest boka – det er Flavia hun leser, ikke sant?

——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Når gjøken galer av Robert Galbraith (J.K. Rowling)

Jeg skulle så gjerne ha vært på Krimfestivalen i Oslo, men må ta til takke med krimbøker her hjemme i sofaen. Og det har blitt mye krim i det siste, jeg har lest siste bok i en serie, hørt  noen bøker midt i en annen serie og startet en ny. Sistnevnte er J.K. Rowlings nye krimserie som hun skriver under navnet Robert Galbraith.

Jeg likte dette omslaget. Spesielt etter at jeg hadde pellet av klistremerket som skrek at dette var en ny krimserie av J.K. Rowling.

Cormoran Strike er privatdetektiv i London. Han har sitt eget firma, men han sliter med å få betalt tilbake pengene han har lånt av sin kjente og rike far. Strike er i tretti-årene, har benprotese etter en ulykke i Afghanistan og har nettopp forlatt sin vakre (eks-)kjæreste. Sover gjør han på kontoret og håper at den nye sekretæren Robin ikke legger merke til det.

Oppdraget som blir den økonomiske redningen for Strike blir modellen Lula Landrys dødsfall. Politiet mente det var selvmord, at hun selv hev seg utenfor balkongen. Hennes bror tror ikke på politiets konklusjon og leier Cormoran Strike til å etterforske saken.

Når gjøken galer er definitivt starten på noe bra, noe veldig bra tror jeg. Jeg var ikke mange sidene inn i boka før jeg var oppslukt. På mange måter minner boka meg om P.D.James beste roman Dragning mot død. Da tenker jeg spesielt på skildringene av de forskjellige miljøene i London og det omfattende persongalleriet vi blir introdusert for. Selve handlingen er av klassisk materiale, jeg føler at Rowling har skrevet denne boka litt som en hyllest til tradisjonell, britisk krim. Og hun gjør ikke akkurat skam på sjangeren.

Selv om historien er ganske klassisk er Cormoran Strike langt fra en klassisk etterforsker. Og det er med han og Robin at Galbraith (Rowling) virkelig briljerer. Denne store karen har en fascinerende bakgrunn og er enkel å like, forfatteren har virkelig klart å lage en helstøpt karakter. Vi blir godt kjent med Strike, mens jeg antar at vi får vite mer om den litt mer mystiske Robin i senere bøker. I kjent stil har Rowling gitt oss noen hint, blant annet at Robin studerte psykologi før hun sluttet på universitet. Jeg ble nesten glad i dette radarparet – og heier litt på at Robin skal gjøre det slutt med den litt irriterende forloveden sin og gå for Strike i stedet…

Når gjøken galer er ikke uhorvelig spennende, likevel er det en slukebok som er vanskelig å legge fra seg. Boka er definitivt karakterbasert og jeg tror det er nettopp sjarmen ved karakterene og spenningen mellom disse som gjør at man ikke har lyst til å legge fra seg boka. I tillegg så klarer Rowling (eller Galbrait – dere skjønner hva jeg mener) å gi et veldig detaljert og klart bilde av Londons mange sider, vi trasker rundt i gatene i de mer polerte strøkene sammen med Strike og manøvrer oss rundt veiarbeid i de mer livlige delene av byen sammen med Robin. Stemningene er ypperlig beskrevet, jeg både ser, hører og lukter det hele.

Perfekt bok? Langt i fra. Strike er en grundig og etterettelig etteforsker, han er nøye på at det han finner ut skal kunne brukes i en eventuell rettsak i etterkant. Dessverre blir boka tidvis litt omstendig, det gjelder spesielt en del av dialogene. Strike er rundt i London og snakker med de som stod nær Landry og noen av disse samtalene blir nesten langdryge.

Ny bok i serien kommer (på engelsk) allerede nå i år. Jeg tror ikke jeg klarer å vente på den norske oversettelsen for å si det sånn…

Anbefales!

Andre som har lest romanen er Bokelskerinnen som synes romanen er «et godt stykke litterært arbeid, men synes den ble litt kjedelig på slutten. Siljes skriblerier har lest den engelske versjonen og synes at det hovedpersonene skinner og venter spent på om det kommer en BBC-serie (det gjør jeg også!). Og Mari fant et veldig morsomt pek da hun leste boka. Elida har hørt den engelske versjonen på lydbok og liker godt forholdet mellom de to hovedpersonene.
——-
Boka har jeg fått i (privat) gave.

Mord i august av Maria Lang

En kjapp og kort omtale i dag.

Whæææ… Jeg trodde det var et klistremerke man kunne pelle av, men nei da…..

Mord i august er den sjette krimromanen av Maria Lang Silke forlag relanserer. Som i de tidligere romanene møter vi amatøren Puck og kriminalkommisæren Christer Wijk. Puck og Einar har fått ei lita jente, de tidligere utfordringene hos det relative nygifte paret er borte og inn har altså Grynet på fire måneder entret scenen. Puck, Grynet og praktikanten Meta har fått låne tante Otties sin hytte. Ottie selv skal på tur til Spania, men før hun drar etterlater hun noen mystiske beskjeder til Puck. Når de ankommer hytta blir de fort kjent med naboene og det tar ikke lang tid før den rike fru Renman blir myrdet.

Oppskriften kjenner vi fra før av, Puck innehar en egen evne til å rote seg opp i trøbbel. Selv om jeg aldri så mye liker karakterene Puck og Einar tror jeg at jeg aldri ville ta sjansen på invitere de hit for helgen for å si det slik. Uansett, nysgjerrig, ung og med en god dose menneskekunnskap ligger Puck ikke langt etter Christer Wijks oppklaringer.

Det er derimot en forskjell på de fem andre bøkene som er kommet ut, denne her er helt klart den beste. Humoristisk og mørk, jeg liker hvordan Maria Lang har lekt seg med noen av karakterene og lesernes fordommer. Jeg synes denne boka var mørkere enn tidligere, kanskje det har noe med tante Ottie å gjøre, men jeg synes den var uvanlig dyster. Slutten var spennende, jeg holdt nesten pusten da Wijk holdt sin forestilling.

Lang er best på beskrivelsene, spesielt av naturen, men også menneskenaturen. Hun klarer ganske fort å vekke noe i oss lesere, noen ganger avsky og andre ganger medlidenhet. Allerede under et krepselag i begynnelsen av boka har hun fått oss lese til å heie på noen, det skaper et engasjement hos oss som lesere.

Jeg må bare innrømme det, jeg liker denne serien utrolig godt. Bøkene er altfor korte. Jeg vil alltid har mer! Jeg håper at forlaget fortsetter å oversette disse på nytt. Om du ikke har lest noe av Maria Lang tidligere så anbefaler jeg deg å starte med med den første boka som er En morder lyver ikke alene.

Jeg er forøvrig ikke den eneste som er begeistret, det er også bloggerne Beathes bokhylle, Tones bokside og Tine’s blogg.
——-
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget.

3 x krim – norsk, svensk og dansk krim

I de to siste ukene har jeg lest masse krim, jeg har endelig fått lest meg ajour på tre serier hvor det kom ut en ny bok i 2013. Bøkene viser hvor mye variert lesestoff det er i sjangeren krim, krim er ikke bare krim.

Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen
Yes! Marco-effekten er femte bok i serien om Avdeling Q, en bitteliten avdeling av politiet i København plassert nede i en kjeller. Avdelingen består av politimannen Carl, Assad og Rose, tre herlige karakterer hvor jeg blant annet er svært nysgjerrig på å få vite mer om Assad. Jeg får aldri nok av karakterene i avdelingen og denne boka er intet unntak. Etter at jeg leste bok nummer fire i serien var jeg nesten klar for å legge denne serien på is, men med Marco-effekten leverer Jussi Adler-Olsen en solid krim. Avdeling Q starter noe motvillig, som alltid, å etterforske en forsvinning og det tar ikke lang tid før de krysser veien til den unge gutten Marco. Marco er på flukt fra onkelen Zola som styrer en gruppe med personer som tigger på gatene, stjeler og utfører andre kriminelle handlinger. Marco har lært seg språket og er en smart gutt, men nå har han både onkelens bande og politiet etter seg. Jevnt over spennende, men jeg synes den er hakket for lang. Jeg klarer ikke helt å se hvorfor historien om den afrikanske Mammy og hennes gutter trenger å være utbrodert. I tillegg så blir litt av spenningen punkteret når man i et av de mest spennende kapitlene får en utgreeing om forholdene i Christiana, interssant, men ikke akkurat der og da! Uansett, historien fenget og jeg gleder meg allerede til neste bok i denne danske serien.

Kameleonmenneskene av Hans Olav Lahlum
Ney! Femte bok fra Lahlum om politiførstebetjenten Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2 og hans hjelper, den alltid smarte Patricia. Året er 1972 og nordmenn er mest opptatt av EEC. En stortingsrepresentant blir drept på åpen gate, den antatte morderen finner selv veien til K2. Er saken virkelig så enkel? Naturligvis ikke og Kolbjørn må snart ha hjelp fra Patricia, noe hans forlovede Miriam ikke er begeistret for. Jeg har vært veldig begeistret for denne serien, men etter 150 sider holdt jeg på å legge denne vekk. Rik forretningsmann med elskerinne, en uoppklart hendelse i fortiden – det føltes ut som jeg hadde lest dette før. Jeg måtte faktisk på et tidspunkt dobbeltsjekke at jeg ikke hadde tatt med en tidligere bok i serien hjem fra biblioteket. Boka tar seg opp etter hvert, men da hadde jeg allerede begynt å henge meg opp i repeterende ordbruk og andre likheter med de første bøkene. Bokas høydare er definivit utvklingen mellom Miriam, K2 og Patricia, jeg liker dette dramaet som utspiller seg litt på siden av hovedhistorien.

Tvekampen av Arnaldur Indridason
Yeah! Året er fortsatt 1972 men vi er på Island. Marion Briem, som vi kjenner kort fra romanene om Erlendur, etterforsker mordet av en ung gutt. Han blir funnet død i en kinosal etter en forestilling og det blir ganske tidlig klart at han ble drept fordi han har tatt opp på bånd noe han ikke skulle ha hørt. I Reykjavik er det storpolitikk på gang, aldri før har et sjakk VM spilt så stor rolle i verdenspolitikken. Er morderen russisk? Eller amerikansk? Dette luktet opptakten til en ny serie lang vei – og vet du hva? Jeg likte denne boka veldig godt. Plottet er veldig spennende, det gir også litt ettertanke med tanke på hvor mange liv som har gått tapt i storpolitikkens navn. Jeg synes karakteren Marion Briem gjør seg veldig bra som etterforsker og boka har mye mer driv enn bøkene om Erlendur. Erlendurs mismodighet kunne bli litt mye, Marion har definitivt sin historie og baggasje hun også, men det blir aldri for mye. Og Erlendur – han dukker opp på siste side. Nå i vår kommer boka Reykjaviknetter ut. Den handler om Erlendurs første sak i politiet – og jeg antar vi møter Marion Briem igjen. Jeg gleder meg allerede til å lese om Erlendur og Marions første sak sammen.
——-
Alle bøkene er lånt på biblioteket.

«Litt trist matematikk», «Fasadefall», «Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shoop» og «The Martian»

En norsk diktsamling, en svensk krim og en britisk chicklit. Diktsamlingen ble en skuffelse, den svenske krimromanen overrasket og chicklitboka gav meg fornyet tro på sjangeren. Godt at man ikke alltid ser seg blindt på sjangrer og forfattere. Ja, også en amerikansk sci-fi roman også da sånn helt på tampen.

Litt trist matematikk av Kjersti Annesdotter Skomsvold
Seks menn har hver sine monologer om en kvinne ved navn Lilibeth, som også forøvrig var navnet på Adams første kone. Hun forlot han. Disse seks mennenes historier kretser rundt Lilibeth, de er satt rundt i hele verden. Diktene er fulle av små, gode detaljer som disse stedene, men stemmene ble for like og jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte å få tak i den overordna tanken i diktsamlinga. Tittelen og omslaget derimot det får full pott, det er sjeldent man ser et omslag gå hånd i hanske med tittelen på den måten.

Fasadefall av Liza Marklund
Jeg og Annika Bengtzon har hatt en liten pause fra hverandre. Etter Nobels testamente (2006) følte jeg at det ble litt mye hverdagslige utfordringer med problemer i samlivet, vanskelig svigermor og henting i barnehagen. Jeg hadde derfor ikke tenkt å lese årets bok om journalisten Annika Bengtzon og hadde sikkert ikke gjort om det ikke var for at jeg glemte å avbestille boka i Bokklubben. Mange år er gått siden sist, det har skjedd mye i livet til Bengtzon, men jeg må innrømme at jeg synes det var helt greit å hoppe over noen bøker.

I Fasadefall blir Annika satt til å dekke et stygt overfall på en tidligere politiker, nå kjent forretningsmann. Hans unge kone er sporløst forsvunnet. Annika sin redaktør blir samtidig satt under hardt press for en TV-dokumentar han laget for over 20 år siden.

Fasadefall overrasket meg, jeg ble ganske snart slukt inn et ganske spennende og komplekst plott. Tempoet er høyt, men Marklund klarer å holde det unna å bli heseblesende. Kanskje har det noe med at jeg føler at Annika har blitt mer moden og ikke presser så mye på? Journalistene sin hverdag har endret seg de siste årene, de skal skrive for nett, papir og kanskje lage en videosnutt for nett-tv også, dette synes jeg Marklund beskriver godt uten å ta på seg en omstending forklaringskappe. Når Annikas redaktør må ut og forsvare seg så er det interessant å se hvordan selv drevne mediafolk kan gå havne på glattisen.

Gjensynet  med Annika var bra, det. Jeg kommer ikke til å lese de foregående bøkene, hendelsene der var såpass godt referert i Fasadefall og (eventuelle) hull kan jeg leve med. Jeg kommer derimot til å lese den neste romanen om Annika Bengtzon om Marklund skriver en 11.roman om journalisten.

Christmas at Rosie Hopkins’ Sweet Shop (lydbok) av Jenny Colgan
Oh, jeg har nesten gitt opp å lese bøker i sjangeren chicklit, men nå har jeg funnet en forfatter jeg ønsker å lese mer av. Jeg har skrevet om denne boka tidligere da jeg jaktet på julefølelsen – og den fant jeg. Rosie driver en liten godisbutikk i en liten engelsk landsby og er samboer med stedets arving til et slitent gods. Rett før jul skjer det en større ulykke og Rosie må revurdere sin livssituasjon. Stilen er lun og har en god dæsj med britisk humor, ingen personer er perfekt ei heller i denne romanen og det likte jeg. Mari har forøvrig lest den første boka i serien og du kan lese hennes anmeldelse her, kort sagt ble hun like sjarmert som meg.

The Martian (lydbok) av Andy Weir
Astronauten Mark Watney blir etter en ulykke igjen på planeten Mars når resten av mannskapet drar avgårde i romferjen. Uten muligheter for å kontakte de andre astronautene eller noen på jorden må han selv finne ut hvordan han skal overleve. Tross mye scientific snakk så er historien ganske spennende. Etter hvert møter vi flere aktører som må ta forskjellige valg, ikke alle valgene blir like populære. Mark Watney sin stemme, historien er i hans partier av boka skrevet i jeg-person, er ganske morsom. Humor er nok en del av overlevelsen hvis man er strandet på Mars og ikke har noen utsikter til å komme seg bort derfra i live noen gang

Da jeg kjøpte denne boka på audible var jeg ikke klar over at denne boka hadde blitt selvpublisert på amazon. Jeg bruker for det meste å holde meg unna bøker som ikke har vært innom et forlag og en redaktør. Boka skal nå utgis på nytt nå i år (2014) hos et velkjent forlag. Jeg synes boka var godt komponert, men den hadde noen løse tråder jeg aldri helt fikk taket på. Hadde vært spennende å se nyutgivelsen for å se om det har blitt noen endringer, vi får se jeg blir inspirert til det senere i år.

Jepp, det var et oppsamlingsheat med bøker lest og hørt på tampen av 2013. Nå er det kun en bok jeg ikke har skrevet om og det er spenningsromanen Besettelsen, bokanmeldelse vil komme i løpet av uken. En kort oppsummering av 2013 vil også komme, om jeg ikke har regnet helt feil ble det 102 leste bøker i år. Uansett håper jeg dere alle lesere har hatt en fin start på 2014. Godt nytt år!

——-
Alle bøkene er kjøpt selv.

Fire kjappe: Dødsmerket, The Blue Castle, Ethan Frome og A Good Man in Africa

Fire kjappe anmeldelser i dag – tre favoritter, en gjenlesning, en ny favoritt og en favoritt som ikke nådde helt opp.

The Blue Castle av L.M.Montgomery
Den kanadiske forfatteren av serien om Anne fra Bjørkely skrev også bøker for voksne. Den populære The Blue Castle er fortsatt veldig populær og går dagens chicl.lit. forfattere en høy gang. Vi møter den 29 år gamle Valancy som er ugift og blir (sosialt) kuet av sin altfor selvhøytidlige storfamilie. Ved en feil får Valancy beskjed av sin doktor om at hun har en hjertefeil og at hun når som helst kan falle om og at ett år er det beste hun kan håpe på. Det gjør at Valancy tar mot til seg og flytter hjemmefra og det tar ikke lang tid før hun frir til stedets sære ungkar. Jeg har skrevet om denne boka før og som sist elsker jeg denne vittige og sarkastiske stilen til Montgomery. Historien er enkel, miks inn en mystisk forfatter og en rik arving så har vi det hele, men det er Montgomery sin skarpe penn som gjør boken særdeles leseverdig. Jeg humret og lo meg gjennom hele boka, til tross for Montgomery ikke er nådig med disse grådige og nesten kontrollerende familiemedlemmene til Valancy som tror de vet best og mener de kjenner Valancy best. En herlig feel-good roman som får selv den mørkeste dagen til bli fin.

Miljøet vil nok mange kjenne igjen fra Anne fra Bjørkely, første gang jeg skrev om denne boka skrev jeg at Valancy nok kunne vært Annes storesøster, den samme tungen har de i alle fall. Mens Anne bruker store deler av livet på tilpasse seg miljøer hvor hun kanskje ikke alltid føler seg komfortabel og prøver å la være å si altfor mye feil bruker Valancy skarpe tunge til å bryte ut av den sosiale settingen hun aldri egentlig har likt. Felles for de begge er at de har en indre styrke og gjør mye av de selv mener er best, er god «inni» – ja, det er vel ikke uten grunn at vi (jeg) drømte om (Gilbert) å være Anne i min ungdom.

Dødsmerket av P.D.James
Andre bok om Cordelia Gray, James sin kvinnelige privatdetektiv og som kom ut første gang på engelsk i 1982 . Hun blir invitert til å være med en kjent skuespiller til en privat øy for å beskytte henne mot trusselbrev og andre ubehageligheter. Dessverre så blir ikke oppholdet som ventet, skuespilleren blir drept og Cordelia Gray skjønner etter hvert at en av de i det lille selskapet må stå bak. Skildringene av miljø og steder som P.D.James alltid er god på klarte ikke fenge meg denne gangen, lesingen gikk uvanlig trått og jeg hadde hele tiden følelsen av at dette har jeg lest før. Tross dette må jeg innrømme at de siste femti sidene var forrykende så avslutningen var det ingenting i veien for.

Ethan Frome av Edith Wharton
Ethan Frome, lengdemessig nærmere en novella enn en roman, var mitt første møte med Edith Wharton. Jeg bare sier det rett ut, for et møte! Vi møter Ethan Frome og får høre hans livshistorie og skjebne. Boka innledes og avsluttes med  en tilreisendes  historie i en fiktiv liten by i fjellene i New England.  Der gjør et kort møte med den slitne Ethan han nysgjerrig og etter ei stund får han muligheten til å høre Ethans historie, som alle i byen kjenner til og hinter vagt om. Kanskje høres det kjedelig ut, men denne romanen har et driv som jeg knapt har opplevd i en bok som egentlig er ganske stillestående. Språket er nydelig, frodig samtidig som det er realistisk. Edith Wharton altså, hun skal det leses mer av.

He did not know why he was so irrationally happy, for nothing was changed in his life or hers. He had not even touched the tip of her fingers or looked her full in the eyes. But their evening togehter had given him a vision of what life at her side might be, and he was glad not that he had done nothing to trouble the sweetness of the picture.

A Good Man in Africa av William Boyd
Boyd er også en favoritt her på bloggen, jeg har skrevet om fem eller seks av hans bøker tidligere. Han er en dreven historieforteller som gang på gang tar med meg til nye steder. A Good Man in Africa kom ut første i gang 1981 og går for å være en av hans beste.

Morgan Leafy er en britisk diplomat  nærmere førti år som er stasjonert i Kinjanja og som ikke er særlig interessert i hverken Afrikas kultur eller politikk. Jobben hans er ikke særlig utfordrende men han øyner sjansen til å gjøre en innsats når sjefen hans ber han følge med på et lokalt valg og avgi rapport. Dessverre går det ikke som planlagt og Leafy ender blant annet med å bli utsatt for utpressing. I tillegg må han hjelpe sjefen med å bli kvitt en død lokal ansatt som ingen vil ta i da hun ble drept av lynet og overtro tilsier at ingen må røre henne.

A Good Man in Africa er en fantastisk god beskrivelse av et bedrevitende expat miljø i utlandet. Det er tidvis fascinerende hvordan noen mennesker kan være så lite i interessert i det som faktisk skjer rundt dem. Leafy skildres men en brutal ærlighet (kan man si dette når det er fiksjon?) og realisme som gjør at jeg tror på historien, det er dette som er Boyd sin store styrke som forfatter i mine øyne.

Under lesingen av romanen får man ganske sterke vibber til romaner som Den dypeste grunn av Graham Greene når det kommer til beskrivelsene av miljøet og Doris Lessing sin debut Det synger i gresset på relasjonene mellom de hvite og afrikanerne. De var/ er gode disse britene når de beskrev sine egne i Afrika.

The problem was that they hated each other. There had been no overt hostility, no bitter confrontation, no single act that set off the conflict. It was an understanding that they both seemed to reach quite spontaneously, entirely natural and unsurprising, as if it were som unique genetic accident that had brought about this animosity. Morgan sometimes thought it was quite mature of them to tacitly acknowledge it in this unfusy wat, it made co-existense less complex.

———
Alle bøkene er kjøpt selv.

Broken Homes, The Green Mill Murder og Blood and Circuses – urban fantasy og krim fra 20-tallet

Broken Homes er den fjerde boka i urban fantasy-serien Rivers of London hvor vi møter politibetjenten Peter Grant i London. Grant er en ung politimann som tidlig i serien finner ut at han har magiske evner. Nå arbeider han derfor i en bitteliten seksjon som ikke er plassert på Londonpolitiets formelle organisasjonskart. I herskapsboligen the Folly bor han blant annet sammen med sin sjef og hushjelpen Molly. En rød tråd i de siste bøkene om Grant  er at de vært på jakt etter en gruppe med magikere som kalles little crocodiles og da spesielt en magiker som går under navnet  the Faceless Man.

Rivers of London er en serie som bør leses kronologisk, spesielt med tanke på utviklingen til flere av hovedpersonene i serien. Når det er sagt så føler jeg nå at forfatteren Ben Aaronovitch har funnet en formel, etterforskning og en påfølgende eksplosjon som gjør at Grant blir mindre og mindre populær hos det ordinære politiet. Broken Homes er intet unntak, bortsett fra at den ikke hadde en særlig spenningskurve forut for eksplosjonen. Faktisk satt jeg der på slutten av lydboka og lurte på om jeg skulle gidde å fortsette med denne serien da vi får en overraskelse som er så stor at man ikke kan snu!

Jeg tar meg ofte i å si at dette er bøker jeg koser meg med og da kan det kanskje høres ut som at dette er bøker som er nettopp koslige. De er ikke det, men jeg-personen i historien Grant er en ganske jovial person og oppleseren på den engelske lydbøkene Kobna Holdbrook-Smith gjør en utrolig god jobb, nesten litt for god. De makabre detaljene har en tendens til å gå meg litt hus forbi. Humor er det også ganske masse av og ja, jeg tror bare jeg liker utrolig godt hvordan Grant/Holdbrook-Smith/Aaronovitch forteller en historie. Første bok i serien heter nettopp Rivers of London og jeg anbefaler deg å starte der om du er interessert.

For litt siden startet jeg på serien om Prhyne Fisher aka Miss Fisher, en (engelsk) adelig privatdetektiv i Melbourne i slutten av 20-årene. Nå har jeg lest bok nummer fem og hørt bok nummer seks i serien også. Forfatteren Kerry Greenwood skriver fortsatt på serien, jeg tror bok nummer 20 akkurat kom ut.

I The Greenhill Murder blir Phryne Fisher vitne til et mord når hun er ute og danser. Etterforskningen bringer henne langt ut i den australske ødemarken. Jeg har alltid vært fascinert av distansene i Australia og i denne boka forserer Fisher ganske mange av mil for å finne løsningen på en mordgåte og forsvinningsgåte. I hver bok tar Greenwood utgangspunkt i et miljø hvor mordet har skjedd. I denne boka kommer vi litt inn i et danse- og jazzmiljø, i tillegg til at vi drar ut på landsbygda hvor alle lever lykkelige. Mordmysteriene kan virke overfladiske, men personene som er involvert kan være ganske ufyselige. I denne boka tror jeg nesten Fisher blir overlistet og mye av det som kommer frem er ganske dystert.

I Blood and Circuses går Phryne Fisher undercover – i et sirkus! Hun blir oppsøkt av noen gamle venner (les: en gammel elsker) som ber henne om hjelp slik at deres arbeidsplass ikke skal forsvinne. Fisher kjøper derfor noen gamle filler og forlater sitt komfortable hjem for å underholde. Sirkuslivet er hardt og ikke så rent ufarlig heller, om de ikke var for de resterende 14 bøkene i serien hadde jeg nesten blitt litt bekymra for Phryne Fisher.

Jeg liker tanken med at forfatteren tar Phryne Fisher inn i en ny setting eller et ny i miljø i hver bok, vi lærer ganske mye om frøken Fisher på den måten. Etter et par dager i ødemarka konkluderer hun definitivt med at hun er et bymenneske, mens i sirkusmiljøet må hun prøve få finne tilbake til hvordan det var å være fattig. For meg virker det også som Greenwood er dyktig på research, detaljene krydrer historien og gjør det hele levende.

Jeg merker at jeg er ikke like engasjert i alle bøkene om Phryne Fisher, sirkushistorien ble litt for lang, hadde for mange tilfeldigheter som jeg følte ikke hang sammen — og nei, sirkuslivet har egentlig aldri fenget meg noe særlig. Jeg merker også at jeg synes kanskje det er enklere å lese bøkene, jeg leste The Green Mill Murder som ebok og det er enklere å få med seg alle de små kuriositetene. En del av bikarakterene i bøkene om Phryne Fisher er faste og jeg anbefaler også de som er nysgjerrige i denne serien i å starte med første bok. Ja, jeg vet. Jeg er kronologikroniker.

Du kan leser mer om Phryne Fisher her og Peter Grant her.
——-
Alle bøkene nevnt i omtalen er kjøpt selv.

Kort bokomtale: Smertehimmel av Asle Skredderberget

Jeg leste Smertehimmel en fredag i sommer. Ute var det varmt og klamt, men jeg hadde selskap av Milo Cavalli og sushi fra favorittstedet. Sushien forsvant fort, men det gjorde sannelig Skredderbergets roman også. Hvorfor er alle gode bøker så korte?

Smertehimmel er Asle Skredderbergets andre krim om etterforskeren Milo Cavalli i Økokrim. Vi møtte den halvt norske, halvt italienske, steinrike og unge økonomen for første gang i Metallmyk. Jeg ble begeistret.

Milo blir sendt til Roma da en ung norsk kvinne er funnet drept på et hotell der. Med sine italienskkunnskaper klarer Milo å komme seg gjennom det italienske byråkratiet og få med seg liket hjem til en sørgende far. Hjemme i Oslo begynner Milo å grave i saken og det tar ikke lang tid før han begynner å trå feil i legemiddelindustrien. Samtidig utspiller det seg et aldri så lite drama på hjemmefronten, den ene familiehemmeligheten etter den andre kommer frem i dagslys.

Skredderberget har skrevet en utrolig god krim. Jeg leser ikke så mye norsk krim lenger, jeg synes det blir «mye av det samme», men jeg har ventet på oppfølgingen av debuten til Skredderberget. Milo Cavalli er en annerledes karakter, jeg synes at forfatteren har klart å skape en troverdig person på de to bøkene som har kommet ut. Noe av det beste med med Cavalli er pengene hans. Vi liker å tro her på berget at penger ikke har så mye å si, men det har faktisk det. Livet blir enklere med masse penger. Selv om Cavalli ikke lever et luksusliv så er han heller ikke redd for å bruke pengene når det trengs, noe jeg føler gjør karakteren mer menneskelig.

Troverdig er også handlingen, Skredderberget tar utgangspunkt i legemiddelindustrien, en industri som få har sterk tiltro til. Med dette utgangspunktet blir plottet realistisk og tittelen svært så passende. En av bihistoriene handler om en papirløs ung jente, en historie det heller ikke er vanskelig å tro på etter det som har kommet frem i nyhetene de siste årene. Kanskje er ikke plottet særlig innovativt, men det er spennende og man føler at dette kunne ha skjedd.

Tommelen opp, jeg venter på neste bok om Milo Cavalli.

Andre som har skrevet om Smertehimmel og gjengs over er alle begeistret:
Bokelskerinnen
Siljes skriblerier
Kasiopeiias bøker
Bokormen Sommerstad
Ritaleser
——–
Boka er kjøpt selv.