Ernest og Celestine aka Bjarne og Stine

Jeg havna på kino i dag og så den aldeles sjarmerende filmen Ernest og Celestine.

Kanskje kjenner du igjen denne musa og bjørnen? Jeg synes jeg gjør det. Filmen er basert på barnebøkene om bjørnen Ernest og musa Celestine av Gabrielle Vincent. De to utvikler et vennskap tross alle advarsler om at en bjørn og en mus ikke kan være venner. På norsk er de mest kjent som Bjarne og Stine, de fire bøkene som ble oversatt til norsk ble gjort det av Tor Åge Bringsværd.

bjarne og stine

Ser jo ut fra omslaget at Gabrielle Vincent sine tegninger er noe annerledes enn i filmen, men likevel, filmen er et fantastisk stykke arbeid!

Jeg kan ikke huske at vi hadde disse bøkene hjemme, kanskje har jeg lest og bladd i de på biblioteket. Bjarne og Stine drar på landtur, Bjarne og Stine mister en pingvin, Bjarne og stine går til fotografen og Bjarne og Stine, gatemusikanter er de titlene som ble oversatt til norsk. Bøkene ble utgitt på tidlig 80-tallet og er nå naturligvis helt umulig å få tak i. Disse havner på listen over bøker man må lete etter på loppermarked!

Husker du Bjarne og Stine?

Edit: Her har du Maris fine innlegg om bøkene!

Advertisements

Julegavetips: Kokos og Nilsen – norske barnebøker under treet?

Jeg har ganske lenge hatt et ubesvart spørsmål på samvittigheten. Knirk spurte meg engang om jeg visste om noen norske forfattere for de yngste. Jeg ble litt svar skyldig – den gang – ett par måneder senere har jeg (noen) svar.

Noe som stadig overrkokosasker meg er hvordan bøker kan være liggende i flere måneder, for å så bli gjenstand for intens lesing. En bok om elefanten Kokos kom i hus i fjor en gang. Dette var en kartonert (tykke sider) bok, med klaffer. Vi har sett litt i den tidligere, men det først nå i det siste at to-åringen har fått øynene opp for Kokos. Det finnes bøker om Kokos som ikke har klaffer, men det er helt klart at klaffebøkene som er populære her. Historiene i bøkene vi har; Kokos og larven og Kokos og trollungen, er gode, men det er universet vi treer inn som er helt fabelaktig.

Historien er skrevet av Tor Åge Bringsværd og bøkene er illustrert av Anne G. Holt. De er jo (blant annet) forfatterne bak bøkene om Karsten og Petra. Om jeg ikke tar helt feil så er bøkene om Kokos og vennene hans spin-off fra den serien. Illustrasjonene er fra en annen verden, det er inneholder så mange historier og har så mange detaljer, kan både store og små kan fordype seg lenge på hver side. Og jeg må innrømme at jeg er nilsenskikkelig misunnelig på Kokos sin tekanne!

Illustrasjonene i bøkene om babyen Nilsen er helt annerledes. De er skrevet av forfatteren Bodil Vidnes-Kopperud og illustrert av Anette V. Heiberg. Så langt har det kommet sju bøker om Nilsen og storesøsteren Dina.

Jeg må innrømme at første gang jeg så i en bok om Nilsen tenkte jeg at disse bøkene være skrevet mer for småbarnsforeldre enn barna selv. Illustrasjonene er enkle og historier er vanlige hverdagshistorier. Og kanskje er det det som gjør at små barn liker nettopp disse historiene, de kan kjenne seg igjen hva som skjer. Bøkene passer veldig godt for to-åringer som har begynt å skjønne seg litt på det som skjer rundt dem, og spesielt de som er opptatt av babyer. Selv kunne jeg tenkt meg at bøkene også hadde litt mer om følelsene som oppstår i de forskjellige situasjonene, men likevel, det er enkle historier som små barn kan følge.

God julehandel!

Norsk fantasy: Vi leser Gobi – Barndommens måne av Tor Åge Bringsværd

I dag har vi kjørt 560 km. Det siste jeg gjorde før jeg gikk og la meg i går var å lese ferdig Gobi – Barndommens måne av Tor Åge Bringsværd. Det siste jeg tenkte var at kanskje 8 timer i bil vil få frem noe vettugt om denne boka.

Det fungerte ikke. Etter å ha avsluttet retrokrim, spilt sanger fra NRK Super og startet på et nytt Poiriot-mysterium er vi  hjemme, men jeg fortsatt ikke noe nærmere hva jeg skal skrive.

Så jeg kan starte med noen fakta. Boka kom ut i 1985, den er den første i en serie på fem. Fortelleren, jeg-stemmen, skal skrive sin historie. Vi er langt tilbake i tid, 1200-tallet og historien som fortelles er ikke pen. Oppvokst i fattigdom ender han opp i et barnekorstog, i stedet for å kjempe om det hellige land blir de solgt som slaver. Fortelleren ender tilslutt opp i Asia, Mongolia, i ørkenen med samme navn som boken.

Om jeg ikke tar helt feil. For det kan jeg godt gjøre. Det er en vanskelig bok å lese og forstå. Teksten står av mange fragmenter, den hopper hit og dit, men barndommen er i hovedfokus. Uhyggelige tekster som barn som blir brukt av voksne. Noen avsnitt må man bruke ekstra god tid på for å være sikker på at man forstår alt. Språket er godt.

Vi har kjørt langt. Jeg er tom i hodet. Jeg tenker det er litt urettferdig fordi Tor Åge Bringsværd må, ved siden av å være en av de mest produktive forfatterne i Norge, må være en av de bedre. Hans navner dukker opp overalt; på romaner, barnebøker og som oversetter. Jeg har lyst til å skrive en ordentlig omtale, men nå har jeg ikke mer å si. Bortsett fra at jeg skal lese flere bøker av Bringsvær, men nå, nå skal jeg sove.

DU kan lese flere omtaler av Bringsværd hos Elisabeth på bloggen Bokstavelig talt!
——-
Boka er kjøpt selv på Barnas bokby.

En vinter på Mallorca av George Sand

Jeg er i utgangspunktet ikke så nysgjerrig på Mallorca som jeg er på forfatteren George Sand. Navnet har jeg hørt, men hvem denne forfatteren var visste jeg lite om.

George Sand sitt opprinnelige navn var Amandine-Aurore-Lucile Dupin, hun ble født inn i en velstående familie i 1804. Som ung giftet hun seg og ble baronesse. Hun fikk to barn, men flyttet snart fra sin mann og til Paris.

I Paris gir hun ut sin første bok sammen med Jules Sandaeu, senere skriver hun på egen hånd. Hun er en særdeles produktiv forfatter, hun skrev et utall romaner og skuespill. Få er oversatt til norsk, før Vinter på Mallorca ble siste bok utgitt på norsk i 1916. Hun og han heter den, før det ble Marianne oversatt til norsk i 1875 og Sangen til en En liden hex, folkekomedie i 5 akter med sange og chor i 1858. Sand døde i 1876.

I 1838 tar George Sand med seg sin to barn og sin kjæreste til Mallorca. Det blir en strabasiøs tur. Hennes kjæreste er ingen ringere en Chopin, den polske komponisten som nå også bor i Paris. Etter flere uker på reiser kommer de frem til Mallorca, hvor det ikke bare er solskinn. Sand funderer hvor mye enklere det vil bli å reise i fremtiden:

Per i dag kan jeg ærlig talt ikke anbefale denne reisen til andre enn kunstnere som er kroppslig robuste og har en lidenskaplig ånd. Men uten tvil vil den tid komme da sarte reiseelskere, ja til og med vakre kvinner, vil kunne reise til Palma uten mer strev og ubehag enn en reise til Geneve medfører.

En vinter på Mallorca er først og fremst en reiseskildring, men Sand balanserer også fint med betraktninger. Innbyggerne på Mallorca får unngjelde, hun er meget kritisk og legger ikke to pinner i kors for å skjule dette. Lite sjarmerende (og nesten litt barnslig), samtidig som hun klarer å løsrive seg fra de negative opplevelsene hun hadde for å så komme med mer generelle betraktninger.

For meg ligger sjarmen i boken med hennes generelle betraktninger, denne boken er nesten like aktuell i dag som da den kom ut i 1841.

Man kan i fullt alvor hevde at journalistikken, denne første og siste tingen, som Æsop ville ha sagt, har skapt et totalt nytt liv for oss, fullt av fremskriftt, fordeler og bekymringer. Denne menneskehetens stemme som hver morgen vekker oss fra søvnen for å fortelle hvordan våre medmennesker har tilbrakt gårsdagen, fokynner snart storslåtte sannheter, snart skremmende løgner, mens den hele tiden viser oss hvert skritt vi tar og bærer bud om det kollektive lviet – er den ikke noe virkelig stort, til tross for alle lytene og all nøden man finner hos den.

Sand og Chopin ender tilslutt i et kloster som fungerer som herberge for forskjellige personer. Klosteret er godt beskrevet, det er også andre bygninger og interiør på øya. Sand observerer:

Jeg har, min vane tro, latt meg forlede av erindringens kraft, og nå da jeg har prøvd å formidle inntrykkene mine, spør jeg meg selv om hvorfor jeg ikke sa det jeg hadde å si på tyve linjer istedenfor tyve sider: Nemlig at åndens ubekymrede hvile og alt som frembringer den, virker henrivende på en listen sjel, men at fortyllelsen  famler når refleksjonen setter inn.

Jeg liker Sand og hennes stil. Hun bryter den til tider monologe teksten med en tekst om to som møter på klostrenes sine ruiner. Hun klarer å gjenskape stemningen, jeg ser disse to mennene som funderer på noen av livets store spørsmål. Sand er heller ikke redd for å pirke litt på skjelettene i spansk historie. Den spanske inkvisasjonen føles nær.

En vinter på Mallorca er boka for alle som er nysgjerrige. Tor Åge Bringsværd har skrevet et fyldig og lærerikt forord.
——–
Boken er kjøpt selv på den aldeles ypperlige Bislet Bok.

Tor Åge Bringsværd om forordets plass….

Jeg har akkurat startet en ny bok. En vinter på Mallorca heter den. Selv om den ut fra tittelen kan ha vært skrevet av norske trekkfugler, beklager, jeg mente pensjonister, så er det Georg Sand som skrev boka som første gang kom ut i 1841. Hun var på en reise sammen med sin kjæreste Chopin, som nok er mest kjent av de to i dag. Georg Sand er et av disse forfatternavnene man kun har hørt om, men som man aldri har lest noe av. Heldigvis for meg har Tor Åge Bringsværd skrevet et veldig fyldig (og nødvendig) forord i denne utgaven. Han tar forordenes plass på kornet:

Men av og til kommer det bøker som rent ut sagt minner om litterære isfjell, i den betydning at bare en brøkdel er «synlig» og uten litt vennlig hjelp er det nesten umullig å gjette seg til alt det merkelige som skjuler seg under overflaten. Skal man få mer enn et rent flyktig utbytte, kreves det ederfor at man først unnder seg selv et kvarters dykk med litterære svømmeføtter og en historisk snorkel.