Raven Girl av Audrey Niffenegger

Audrey Niffenegger er mest kjent for romanene A Time Traveler’s Wife og Her Fearful Symmetry. Hun har også gitt flere illustrerte bøker og i 2013 kom Raven Girl. Utgangspunktet var at Niffenegger ble spurt om å skrive et moderne eventyr for Royal Opera House Ballet – og Raven Girl ble utfallet.

Boka er på underkant av 80 sider og for de som har behov for en kategori så vil kanskje illustrert kortroman være riktig. Jeg må innrømme at jeg liker veldig godt forfattere som uttrykker seg i forskjellige sjangre, en god historie kan fortelles på mange måter.

Once there was a Postman who fell in love with a Raven.

Allerede i den første setningen viser Niffenegger at dette er en historie som kan romme mye. Tid og for så vidt sted er ikke viktig, men omgivelsene blir godt beskrevet. En postmann forelsker seg i en skadet ravn og tar henne med hjem hvor hun trives godt. Selv da hun er frisk nok til å fly velger hun å være hos sin postmann. De får et godt liv sammen og etter hvert får de et barn. Barnet vokser opp som en jente, hun har armer i stedet for vinger, men veier ingenting.

Det er lite tekst på hver side og hver setning rommer like mye det som ikke blir sagt. Raven Girl er en velskreven roman, men jeg synes den mangler det lille ekstra i språket for å være en perle. Det rommer derimot ingen tvil om at Niffenegger er en god forteller, både språklig og visuelt. Illustrasjonene er enkle. Den grå/grønne fargebruken skaper en mørk undertone, understreket av de litt dystre og markerte personene. Ekstra uttrykksfullt blir det når hun bruker en rød strek som bildet på forsiden som er hentet fra boken.

Raven Girl er tematisk veldig lik Lisa Aisatos vakre billedbok Fugl som også kom ut i 2013. Å ikke høre hjemme og lengte etter noe man faktisk ikke er er sentralt i begge disse bøkene. Den store forskjellen er tilnærmingen, Raven Girl er skrevet for et voksent publikum og blander også inn teknologiens bidrag til å kunne gjøre kroppslige endringer. Jeg ble overrasket over nettopp denne endringen i boka, men samtidig var det den delen jeg likte best da den ga rom tanker på hvor grensen går.

Ekteskapet mellom postmannen og ravnen fungerer godt, men deres barn blir hverken eller. Hun vokser opp blant menneskene og arver deres kultur, men føler seg aldri hjemme.

Hva er det med fuglene som gjør at vi mennesker ser på disse skapningene som et symbol for frihet? Fri som fuglen heter det, er det vingene vi så gjerne skulle ha hatt?

——–
Boka er kjøpt selv.

Reklame

Barnemandag: Gledelig nyhet! Bukkene Bruse vender tilbake

For tidligere barnemandager – se her.

Bukkene Bruse vender tilbake
Hurra! I mai år kommer oppfølgeren til den superpopulære Bukkene Bruse på badeland, ei bok som har tatt de aller fleste barn fra tre år og oppover med storm. Boka heter Bukkene Bruse vender tilbake og Cappelen Damm skriver følgende om hva vi har å se frem til:

Det har gått en stund siden sist, og bukkene lurer på hva de skal gjøre i sommerferien. De to minste vil til utlandet, men det er for dyrt, sier den største bukken. Han vil at de skal dra på setra som de gjorde før. Meget motvillig blir de to andre med. Men det har skjedd store forandringer. Trollet er borte og setra med de gode rømmevaflene er stengt. Det viser seg at trollet er kommet på aldershjem og bukkene bestemmer seg for å besøke ham der.

Bak Bukkene Bruse-suksessen står Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund, sistnevnte står for illuastrasjonene. Gry Moursund har laget flere billedbøker, blant annet Pinnsvinmamma  som har stått i bokhylla vår ei stund. Kari Saanum har skrevet teksten.

Ninni og mamma’n har bygget hytte i hagen, men nå er moren sliten og vil slappe av. Ninni har ingen planer om ro og irriterer moren. Det ender med en krangel hvor Ninni klipper av morens hår og når moren våkner opp blir hun forvandlet til et pinnsvin! Hvordan skal Ninni få mamma’n sin tilbake? En historie med masse utfordringer for Ninni som igjen gir mange momenter til refleksjon under høytlesingen. Historien er herlig fortalt med collage-illuastrasjoner. Og ja, jeg er ganske sikker på at ingen som leser denne historien klipper håret til mødrene sine, seg selv derimot, det er en annen historie….

På et salg for litt siden kom jeg over Gry Moursunds bok fra 2008 Hipp hurra for selveste Susi. Stilen kjenner vi igjen fra Bukkene Bruse, men her møter vi Susi som har bursdag. Gjestene kommer og kaker spises, men tante Anna kommer ikke. Etter at alle har lagt seg så sniker Susi seg bort til tanten for å finne ut hvorfor hun ikke kom. Hun hadde fått feber tidligere på dagen og hadde blitt forvandlet til en flue! Og hun hadde vært i bursdagen – som flue på veggen. En herlig historie om bursdager, det er ikke til å komme fra at det er et populært tema for tre- og fire-åringer. Her får fantasien fri utfoldelse samtidig som barn blir introdusert til uttrykket flue på veggen.

Samlesing Bokbloggerprisen 2013: Fugl av Lisa Aisato

Lisa Aisato har laget en vidunderlig billedbok med Fugl. Boka kom ut i 2013 og er en av tre nominerte i Åpen klasse til Bokbloggerprisen 2013. Fugl var altså februarboka* når det kommer til samlesingen av alle bøkene på kortlista, oversikt over alle omtaler finner du her og et intervju med Aisato selv om denne boka finner du på bloggen Siljes skriblerier. Anbefaler deg virkelig å titte innom det intervjuet, jeg tror at Aisato er et navn vi vil høre mye til fremover. Hun har forøvrig også illustrert serien om Tambar som jeg har skrevet om her.

Boka handler om ei ung jente som hver vår sitter i et tre og venter på at fuglene skal tilbake fra sørlige strøk når det blir vår. Hun har ett inderlig ønske og det er å bli en fugl selv. Hun spør om hun får være med, men ikke har hun vinger og ikke kan hun fly. Hun prøver å lage sine egne vinger og nebb men å fly er vanskelig når vinger er et rekvisita og ikke noe man er født med. Den vinteren ønsker jenta seg å bli en fugl – uten å si det høyt. Og sannelig, etter som våren kommer vokser det ut fjær og vingene kommer akkurat i tide for å fly sørover med flokken. En trist bestefar sitter igjen og venter på at fuglene skal komme tilbake…

Kort oppsummert er Fugl nydelige bilder med lite tekst. Historien gir rom for tolkninger, noe som igjen gir grunnlag for fine samtaler. Historien om jenta som vil bli fugl kan tolkes på så mange måter.

Lille frøken Hysj (tre og ett halvt år): Den handler om en jente som vil bli fugl. Hun ønsker det masse og en dag så kan hun fly. Hun flyr sammen med de andre fuglene, da er hun glad. Hun ønsket seg inderlig å bli fugl.

Jeg: Jeg ser en jente som er syk, kanskje er foreldrene allerede døde. Det er de hun ser blant fuglene som kommer hver vår. Hun blir sykere og sykere, alt føles kaldt rundt henne og når hun dør blir hun gjenforent med sine.

Samboer: Alt trenger ikke å være så dypt, vettu. Kanskje jenta bare føler seg annerledes og vil så gjerne fly vekk?

Lille herr Hysj (snart ett år): Åh, farger, denne kan jeg smake på. Fine ark også, ikke slike kartongbøker de gir meg til vanlig. Smaker sikkert godt også, nam, nam. Hæææ, hvorfor tar de alltid fra meg det som er gøy?

Bildene i boka er sterke, de er fine, små kunstverk og de forteller alle en liten historie. Teksten utdyper kanskje ikke noe særlig bildene. Det kan også være en fordel med tanke på at man selv kan lese hva man vil i bildene.

Vakkert, sårt og ømt. Jeg skal ikke si så mye mer om denne boka, bare at du bør lese den.

———
Boka er lånt på biblioteket. Jeg skal kjøpe en utgave selv også, bare jeg finner en bokhandel nær meg som faktisk har den.
* Jada. Det var februar da innlegget ble startet. Så kom syke barn og det ble mars. I mars skal vi være friske.

Barnemandag: Serien om Mari og Magnus av Ruth Lillegraven og Inger Landsem

Barnemandag dukker opp på andre dager også. Om du vil lese mer om barnebøker kan du følge lenken her.

Ruth Lillegraven er kanskje mest kjent for diktsamlingen Urd som hun fikk Brageprisen for i 2013 og som hun er nominert til Bokbloggerprisen 2013 med. Hun har sammen med Inger Landsem har gitt ut tre billedbøker om søsknene Mari og Magnus. Den siste boka i serien kommer nå i 2014 og har fått tittelen Mari og Magnus hos bestemor. De tre andre titlene i serien heter:

– Mari og Magnus flyttar inn (2011)
– Mari og Magnus og smokketjuven (2012)
– Mari og Magnus får katt (2013)

Samlaget som gir ut bøkene kaller de et sjarmerende nynorsk alternativ til Karsten og Petra-bøkene, og det er vel egentlig en ganske treffende beskrivelse. Bøkene er små og praktiske, fargerike med gjenkjennelige situasjoner. Det er lett å forstå hva som skjer, og spesielt på tegningene har karakterene personlighet. Men historiene gir lite til refleksjon og undring og det er i liten grad lek med språket. Jeg vil tro de passer godt for barn fra 2 – 3 år og oppover.

Mari og Magnus flyttar inn
I denne først boka om Mari og Magnus blir vi kjent med søsknene når de flytter inn i en tomannsbolig sammen med foreldrene sine. Den andre halvdelen står tomt og de lurer på hvem som skal bo der. Det viser seg at det er jevnaldrende Jonas som skal bo der sammen med storebroren sin og foreldrene. Magnus blir ikke helt begeistret for Jonas viser interesse for hans storesøster og hans lekeplass…

Mari og Magnus får katt
Tittelen på boka sier nok det meste, katten til tante Frøydis har fått unger og Mari og Magnus skal velge en de skal ha med seg hjem. Kattungen får navnet Tippi, men når man har et lite nøste av kattunge å passe på er det viktig å lukke ytterdøren når man går ut.
——–
Bøkene er lånt på biblioteket.

70-tallet: Det røde eplet

I sommer fikk mine barn en bok som jeg falt helt for. Det røde eplet kom første gang ut på svensk i 1974 og ble ganske kjapt oversatt til norsk også. Utgaven jeg sitter med kom ut i 2006. Jeg hadde ikke denne boka som barn, men da jeg leste i sommer var det mer som et gjensyn mer enn et nytt møte så kanskje har jeg lest eller bladd i den en gang.

Forfatteren av boka heter Jan Lööf og han har skrevet ¨flere barnebøker i tillegg å ha laget tegneserien Felix. Han er også i følge wikipedia jazzmusiker.

Det røde eplet handler om nettopp ett rødt eple. En eldre herre i stripete dress bestemmer seg for å kjøpe et eple, men blir lurt av frukthandleren og får med seg et grønt plastikkeple i stedet. Når den eldre mannen kommer hjem legger han eplet i vinduskarmen slik at det kan modne – og da starter eplet sitt reise rundt i byen. Det vil si det grønne eplet blir egentlig liggende i hagen utenfor mannen sitt hus, men det røde, gode eplet som frukthandleren hadde i sin bakgård tar en runde rundt byen før det havner i vinduskarmen der det grønne eplet lå.

Tegningene er enkle, en tre-åring kan enkelt følge historien ut fra bildene. De fleste sidene i boka har en tegning per side og man får en følelse av å lese en tegneserie. Vi møter en rekke mennesker, fra den naive eldre herremannen som kjøper eple til en tyv som tar det han kommer over, til brannmennene. Lööf formidler ansiktsuttrykkene til de forskjellige karakterene veldig godt uten å gjøre for mye ut av det.

Hver gang jeg leser denne historien fascineres jeg over hvor enkel og naiv den er, samtidig som jeg spør meg selv om den virkelig er så naiv? Kan ikke tilfeldigheter skje, er historien så utrolig? Trenger vi å vite alt som skjer? Hva er en tilfeldig? Det er morsomt når en tilsynelatende enkel historie kan få meg til å stille slike spørsmål!

Ernest og Celestine aka Bjarne og Stine

Jeg havna på kino i dag og så den aldeles sjarmerende filmen Ernest og Celestine.

Kanskje kjenner du igjen denne musa og bjørnen? Jeg synes jeg gjør det. Filmen er basert på barnebøkene om bjørnen Ernest og musa Celestine av Gabrielle Vincent. De to utvikler et vennskap tross alle advarsler om at en bjørn og en mus ikke kan være venner. På norsk er de mest kjent som Bjarne og Stine, de fire bøkene som ble oversatt til norsk ble gjort det av Tor Åge Bringsværd.

Ser jo ut fra omslaget at Gabrielle Vincent sine tegninger er noe annerledes enn i filmen, men likevel, filmen er et fantastisk stykke arbeid!

Jeg kan ikke huske at vi hadde disse bøkene hjemme, kanskje har jeg lest og bladd i de på biblioteket. Bjarne og Stine drar på landtur, Bjarne og Stine mister en pingvin, Bjarne og stine går til fotografen og Bjarne og Stine, gatemusikanter er de titlene som ble oversatt til norsk. Bøkene ble utgitt på tidlig 80-tallet og er nå naturligvis helt umulig å få tak i. Disse havner på listen over bøker man må lete etter på loppermarked!

Husker du Bjarne og Stine?

Edit: Her har du Maris fine innlegg om bøkene!

Tenk om…

Jeg digger denne barneboka!

Hvorfor?

En av de første tingene jeg tenkte da jeg begynte å se i denne boka sammen lille frøken Hysj var at dette er en bok som tar barn på alvor! I boka Tenk om tar forfatteren Hilde Hodnefjeld utgangspunkt i disse mytene som vi alle har blitt flasket opp på som barn – og som vi så gladelig serverer den neste generasjonen. Monster under senga, mannen i månen, at det vokser epletre ut av munnen vår om vi spiser frøene i eplene, frosker som blir til prinser og at babyene kommer med storken. I stedet for å ta utgangspunkt i at barna tror på disse mytene så er utgangspunktet mer tenk om de hadde vært sanne. Tenk om det var en mann i månen, og man kunne klatre opp til han og spise ostekake fra blå fat. Ja, tenk om…

Ved å bruke fantasien så klarer Hodnefjell å bruke kjente «sannheter» til å skape noe nytt. Jeg vil tro at hun ved denne boka klarer å få barn til å bruke fantasien også, ved å tenke nytt. Samtidig sparker hun litt til oss voksne som skal være så riktige alltid. Ja, for tenk om…

Illustrasjonene i boka er collage-aktige. Jeg har en tendens til å sky slike bøker, jeg føler ofte at de blir rotete og jeg føler ofte det er vanskelig å fokusere, det er ofte så mange blikkfang. Okej, om jeg er ærlig, føler jeg ofte at denne typen illustrasjoner er litt nymotens. I denne boka ble positivt overrasket! Jeg tror det har noe med at illustrasjonene er enkle og tydelige. De pirrer også fantasien litt, ved at man av og til selv må tenke hva som skjer videre.

Jeg har lest denne boka flere ganger sammen med lille frøken Hysj som blir tre til sommeren. Hun er nok litt for lita for å få et veldig godt utbytte av boka, selv om hun nå også har lært at babyer ikke kommer med storken. Jeg ser at forlaget sier at denne passer fra fire år og oppover – og det tror jeg nok stemmer veldig godt.

Med andre ord, ja til bøker med fantasi og som tar barn på alvor!
——-
Denne plukket lille frøken Hysj selv ned fra hyllene på biblioteket.

Fredagstips: Den store boken om Petter Kanin og vennene hans av Beatrix Potter

En av bøkene jeg hadde tenkt «å se litt på» under Mammutsalget var praktboken Den store boken om Petter Kanin og vennene hans av Beatrix Potter. Tittelen er egentlig misvisende, for dette er en samleutgave med alle av Potter sin 23 bøker, deriblant også Petter Kanin. Boken er fantastisk, jeg elsker tegningene hennes og synes historiene er underholdende og sjarmerende.

Bildet yter dessverre ikke rettferdig, men det er en god miks mellom bilder og tekst, noe som gjør at de fleste av historiene kan introduseres for barn ned til 2 år tenker jeg. Fra før av har vi en pop-up bok om Petter Kanin som har vært mye i bruk. Med andre ord – skal du kun kjøpe en bok på Mammut i år anbefaler jeg deg denne!

Apropos fine ting, for noen år siden kom det en film om forfatteren Beatrix Potter med navnet Miss Potter med Renée Zellweger i hovedrollen. Jeg kjenner ikke livet til Potter godt nok til å vite om hvor mye kunsternisk frihet de som har laget filmen har tatt, men den gir oss et lite innblikk i hennes forfatterliv.

Dille biter

 Inntil for to år siden var barnebøker ukjent mark for meg. Med en to-åring i huset så lærer jeg stadig noe nytt om bøker beregnet på de minste. Jeg vil derfor av og til skrive litt om mine (våre) erfaringer om bøker for de aller yngste her.

To-åringer får bedre språkforståelse for hver dag som går. Pekebøker er fortsatt interessante, men nå kan lille frøken Hysj forstå små historier. En bok som ble en suksess fra dag en i huset er Polly Dunbar sin bok om krokodillen Dille. Polly Dunbar har gitt ut mange bøker om den lille jenta Tilly og vennene hennes. Vennenene hennes er en samling med dyr som blant annet høna Perle, grisen Hector,  elefanten Elling og som sagt, krokodillen Dille.

Krokodiller er alltid et fascinerende bekjentskap her i huset og Dille er intet unntak. Dille våkner opp morgenen med kløe i tennene, noe også de fleste små barn som nylig har fått tenner kan kjenne seg igjen i. Han biter i og på alltid, helt til han ser en stor, deilig elefantrumpe….

Bildene er enkle, men veldig tydelige, teksten er nesten overflødig. I begynnelsen kan vi se hvordan Dille biter på alt fra sofaen til posten. Når Dille biter i Ellings rumpe så kommer dette godt frem i bildene. – Au, sier to-åringen når hun ser elefantens røde bak. – Au, sier hun når Elling tramper på Dille sin hale når han vil ta igjen. Så gråter de alle sammen, før Perle kommer og kysser alle til de blir friske igjen.

Jeg tror historien er lett å følge, tålmodigheten er med til siste side. Det er en historie som barn engasjerer seg i og kjenner seg igjen i. Også vanker det alltid litt av Perles metode når boka er ferdig!
——-
Boka er kjøpt selv.

Vi må jo snakke om det – om bøker og barnehage

Som foreldre blir man oppfordret til å snakke med barnet. Om alt – hele tiden. Det er fint. Og Viktig. Å snakke sammen. Når man henter barnet etter en dag i barnehagen vil man jo gjerne snakke om hvordan dagen har vært. En 1-åring har kanskje et ordforråd som består av «nei», «mamma» og «pappa» og kanskje «ja» om man er heldig. En 2-åring har kansje avansert og sier «krokodille», «båten» og «is», men er fortsatt langt unna noen anekdoter.

Det er (nesten) sant! Her er hele verden beskrevet!

Hva gjør man da? Jo man tyr til bøker, og spesielt bøker med situasjoner som er gjenkjennelig. Verden i ord og bilder av Ole Könnecke har jeg nevnt før, det er en pekebok for de aller minste. Her kan man peke på paprika, babyseng, kopper og meloner. I motsetning til en del andre pekebøker så er tegnene svært reelle.

Beklager elendig kvalitet på bilde.

I denne pekeboken så har det også blitt tegnet inn situasjoner (uff, det høres negativt ut, men det er ikk ment slik!). Det er med andre ord en bok som fungerer på flere plan, vi kan peke på paprika, men vi kan også snakke om bamsen som har mistet smokken sin på gulvet. Så kan spørsmålet om hva dere gjorde i barnehagen i dag bli besvart med å peke på sklien eller bøtten eller spaden.

Fargerikt fra barnehagen!

I det siste har vi gått til innkjøp av boken Barnehageboka mi av Kari Grossmann, en bok som er velkjent for mange av jeg inntrykk av. Her møter vi Snippen barnehage med alle barna der og vi følger de fra når får plass og gjennom et helt barnehageår. Jeg liker veldig godt denne boka, den har en del situasjoner som man kjenner seg igjen i, i tillegg til at illustrasjonene er tydelige og fargerike. For min 2-åring derimot blir denne boka fort for mye, det skjer så mye på bildene og selv om hun kjenner igjen situasjonene så blir det mest peking på bøtter og spader. Uansett, det er en bok vi nok kommer til å bruke mye i årene fremover.

Kjenner du billedbøker eller barnebøker som handler om barnehagelivet?
——-
Begge bøkene er kjøpt selv.