Kort på en fredag, en reise, flere tidsreiser og snart mange bokbloggere

Jeg har vært ute på en liten reise. Ett par ganger i året drar jeg rundt i vårt langstrakte land. Felles for de fleste stedene jeg besøker er at det er en høgskole eller et universiter der. Denne uken har jeg vært i Bø. Bø i Telemark, hardingfeler og nynorsk. Godt selskap og god lokal mat. Bø var fint, men for ei som er oppvokst i en fjord så mangler denne delen av landet noe vesentlig. Sjøluft.

Gwendolyn reiser også, men hun drar tilbake i tid. Smaragdgrønn er siste bok om Gwendolyn som oppdager at hun som tenåring innehar et reisegen. Det skulle egentlig hennes kusine Charlotte ha, hun har forberedt seg på dette siden hun var lita jenta. Gwendolyn derimot kan hverken særlig mye historie, ei heller krav maga. Så er det Gideon da, helten vi introduseres for i første bok og som Gwendolyn faller for. Gwendolyn er morsom og lite selvhøytidlig. Hun er i det hele tatt en sjarmerende tenåring, som forøvrig også snakker med spøkelser. Og godt er det, at hun og miljøet er sjarmerende, fordi det var et par ganger jeg lurte på om jeg leste bok nummer to i serien på nytt igjen. Jeg følte nemlig at hele boken var en sammenhengende reprise. Det eneste som utviklet seg var historien om Gwendolyn heart Gideon. LIkevel, og tross at jeg fortsatt ikke helt skjønner hva som er den røde tråden og hele historien her, så sitter jeg igjen med et sjarmerende inntrykk. Det er noe med denne historien som gjør at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Kanskje er det 14-åringen i meg som har fnist seg gjennom hele serien. Også liker jeg Xemerius da, han setter en ekstra spiss på historien.

Neste uke er det bokfestival i Oslo og det skjer mye. Høydepunktet for meg blir å treffe andre bokbloggere. Jeg kjenner at jeg er litt nervøs, jeg er nemlig fryktelig dårlig på small talk. I motsetning til mange andre har jeg ingen problemer med å snakke foran store forsamlinger, men å snakke løst og fast om været, det går sjeldent bra. Jeg trøster meg at den store fellesnevneren er bøker så kanskje det blir enklere da. Om ikke så finner dere meg nok i en krok, jeg er nok hun som ser ut som hun heller ville ha lest en god bok! Uansett, jeg gleder meg til å møte alle de fine bokbloggere som jeg frem til nå kun har møtt på nett!
——–
Boka Smaragdgrønn er lånt på biblioteket.

Fremtidige favoritter – snart sommer…

I dag, på vei til bussen, møtte jeg en ung jente. Kanskje 11 år, kanskje 13? Hun bar på to bøker, ingenting annet. En tjukk bok, slitt og uten smussomslag. Den så gammel ut, kanskje en klassiker. Den andre virket nyere, tjukk og hadde et omslag kanskje fra en ungdomsroman.

Jeg husker uendelige lange somre fra mine ungdomsår. Somre der regnet slo mot stuevinduet og jeg slukte en bok per dag. Jeg tok fatt på tjukke bøker med en optimiske jeg kunne ha ønsket meg i dag. Jeg levde meg inn i farer, romanser og historiske milepæler med beundringsverdig mot.

I disse dager blir det mest stjålne øyeblikk. To sider før kvelden er over, ti minutt på lydbok under oppvasken. Jo bedre boken, jo flere stjålne øyeblikk.

Bokelskerinnen spør etter fremtidige favoritter. Jeg svarer Katsa og Gwendolyn.

Katsa som jeg møtte første gang for flere år siden i fantasyromanen Graceling. I år er endelig oppfølgeren ute. Bitterblue heter den. Jeg gleder meg til å lese mer av Kristin Cashore denne sommeren.

Gwendolyn er tilbake i Smaragdgrønn. Gwendolyn er herlig frisk, en annerledes heltinne. Hun er ikke perfekt, hun er sjarmerende, litt klumsete og morsom. Jeg er spent på hva hvordan Kerstin Gier avslutter trilogien om Gwendolyn med tidsreisegenet.