Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden

våke over dem som overJeg har jaktet litt på denne boka. Eller, det er mer korrekt å si at jeg har ventet på denne leseopplevelsen. Jeg har lest noen norske romaner i år, men om jeg ser bort fra Innsirkling 3, er de få romaner som jeg virkelig har latt meg begeistret for.

Eller, er det begeistret jeg egentlig er? Jeg ble nok mer slått ut av denne boka. En anelse kvalm ble jeg også, men først og fremst krøp deler av den under huden.

Våke over dem som sover er den samiske forfatteren Sigbjørn Skådens første roman på norsk. Han har flere samiske utgivelser bak seg. Romanen kom ut nå i 2014 og er utgitt på Cappelen Damm.

Bokas hovedperson er samiske Amund, som kjører fra barndomshjemmet sitt og til Kautokeino. Amund er en anerkjent kunstner på vei opp og nå skal han jobbe med et stort prosjekt. Livet i Kautokeino er preget av overgrepssakene som kom frem for noen år siden, men livet går sin gang og lite er kanskje endret?

I boka møter vi også Amunds mor, bestefar og oldemor. Forfatteren bruker Mor, Bestefar og Oldemor om disse personene – og Amund selv blir omtalt som Sønn. Et interessant grep som både viser slekters gang, men også hvor i historien vi er uten for mange forklaringer. For meg er disse eldre delene svakere enn Amunds historie. Historiene om Amunds slekt rommer mye, mye uro og ikke helt enkle liv. Innblikk i en samisk hverdag får vi også, det er blant annet veldig spennende å lese om språk (norsk versus samisk) i dagliglivet og hvordan dette har endret seg opp igjen. Dessverre tror jeg vi ikke er lenge nok «der» til å kjenne på hva som skjer.

Som leser kjenner vi ganske fort et ubehag i Amunds historie. Hva er det egentlig han har tenkt å gjøre Kautokeino? Og er alt det som skjer, først rundt han og senere med han egentlig greit? Jeg tror det er dette ubehaget som Skåden setter ord på ved Amunds karakter som gjør denne romanen veldig lesbar.

Anbefales!
(Og om du ikke er helt overbevist -les gjerne Solgunns omtale av boken også).

——-
Boka er lånt på biblioteket.

Reklamer

Har du lyst til å lese noe norsk? 3 tips

Har du lyst til å lese noe annet enn Innsirkling 3 i høst?

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg leser meg gjennom hverken vår- eller høstlistene på norske forlag, men av og til får jeg lest bøker det året det er utgitt.

Her er tre norske bøker som ikke oversvømmes av spalteplass i 2014, omtalene i kursiv er hentet fra forlagene.

Norske edelstener av Emil B. Lund
norskeedelstenerVictor Sommerfelt er ung og vellykket og grunnet hans bakgrunn og sosiale posisjon forventes en fremtid av permanent velvære. Han er intelligent, arrogant og nedlatende,  beundret av menn og ønsket av kvinner, men for øvrig mest interessert i å perfeksjonere egne manerer og fremstå som en suveren begavelse i alle livets disipliner. Romanen følger Victor og hans privilegerte krets, og tegner et tydelig bilde av et bestemt miljø og en utstudert overfladisk og verdifattig mentalitet hvor det finnes kun et credo: Aldri vær deg selv og aldri vis hva du føler.  Victor er standsmessig oppvokst på beste vestkant i Oslo og er omgitt av venner og familie som alle bærer etternavn med klang av gammel overklasse og tunge norske slekter.

Jeg skrev: Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Det ingen har fortalt det av Bergljot K. Nordahl
det ingen har fortalt deg

Ny roman fra Bergljot Nordal. Karoline er forfatter som bor med mann og barn et lite sted i Norge. Under en skrivehelg i Oslo dumper hun borti venninnen Pia som hun ikke har sett på mange år. Pia overtaler Karoline til å besøke henne i København, der Pia er en del av et miljø av barnløse, frie kunstnere og designere. For Karoline blir København-turen en hårfin balanse mellom fortid og nåtid, trygghet og utbrudd, flukt og hjemlengsel, og det virker stadig mer umulig for henne å dra hjem til familien.

Jeg skrev: Nordals roman er skrevet i en ledig og tilgjengelig stil. Hun skriver virkelighetsnært, bildene hun bruker i teksten er hverdagslige, men langt fra kjedelige. Stemningene hun beskriver er gode, hun gjør det enkelt for oss lesere når vi går fra hendelse til hendelse.

Hekla myter av Eli Fossdal Vaage
hekla myter
På sitt unike vis skriver Eli Fossdal Vaage frem formødrenes historie og en felles kvinnelig arv. Diktene beskriver søsterskap på tvers av generasjoner, der en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i. Hekla myter rommer like uanstrengt større og mindre refleksjoner, alt ført i et språk som både er likefrem og høystemt på samme tid. 

Jeg skrev: Jeg synes del to om formødrene er glitrende, det var de diktene jeg la merke til. Vaage skriver levende i denne delen og formidler formødrene slik at jeg ser det hele levende for meg. Noe av det såreste beskrives med enkle ord og hendelser, som det smertefulle som blir lagt bort i skuffen. Jeg tror jeg aller mest liker ordet formødrene, det er egentlig et fantastisk ord!

Bøker jeg har omtalt som også er utgitt nå i år er biografien om Winston Churchill Ung gigant av Jon Hustad, Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller, krimboka Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner, novellesamlingen Utid av Kristin Lind, fantasyromanen Bergtatt av Martin Fyrileiv og romanen Rakels bok av Sissel Værøyvik.

(Det ingen har fortalt deg og Hekla myter av de tre bøkene omtalt er leseeksemplar).

Norske edelstener av Emil B. Lund

norskeedelstener

Victor Sommerfeldt er oppvokst i en fornem familie på Oslos beste vestkant. Fremtiden ligger for hans føtter, han har de riktige vennene, den riktige ballasten og de riktige pengene, det handler kun om å fremstå som enda bedre og skjule de feilene man av og til gjør.

Norske edelstener er Emil B. Lunds debut. Lund er født i 1978, er utdannet litteraturviter og er selv oppvokst på vestkanten.

Victor Sommerfeldt er bedre enn alle andre, i alle fall jobber han hardt med å fremstå som han behersker det livet byr på. I hans engere krets kommer de alle fra gamle penger, mens nye penger er representert ved Anna Wang, Sommerfeldts kjæreste som nesten fremstår som vulgær. Penger blir vanligvis ikke diskutert, med unntak når de er enig om at det ikke finnes noe særlig materielle klasseforskjeller i Norge, de selv tilhører en kulturell overklasse.

Romanen er en (evig) lang strøm av tanker og observasjoner, ispedd monologer fra Victor Sommerfeldt. Denne tankestrømmen føles autentisk, men er av og til for intens. Men det skal kanskje være intenst å være tilstede i noens tanker over en lengre periode? Jeg måtte flere ganger legge fra meg boka og ta en pause. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å fascineres over det harde arbeidet Sommerfeldt legger ned i det sosiale spillet.

Viktor Sommerfeldt er dyktig, men selv ikke han er dyktigere enn de feilene han gjør. Under en prat med noen venner kommer han med en faktafeil, dette klarer han ikke å la ligge. Lenge etter på er han overdrevent opptatt av denne feilen, klarer ikke legge den bak seg og tror at den blir spredd i vennegjengen. Ironisk viser kanskje sannheten å være mer sårende – ingen brydde seg egentlig. Hendelsen viser hvordan Viktor Sommerfeldt selv er fanget i et spill han tror han behersker til det fulle.

Tross betraktningene og monologene er det en viss distanse i romanen, en distanse både mellom leser og Sommerfeldt, men også mellom Sommerfeldt og disse andre. Vi får egentlig aldri plassert Sommerfeldt, og jeg liker at forfatteren har valgt å satse på Sommerfeldt. Gjennom Viktor Sommerfeldt blir også vi menneskene betraktet. En angivelig voldtekt blir diskutert heftig, selv venners skjebner blir diskutert for diskusjonens skyld. Folk er glad i snakke, men sier vi egentlig noe? Norske edelstener er mer en historie om mennesker, enn ett miljø.

Konklusjon – det bor folk på vestkanten også.
———–
Boka er kjøpt selv.

 

Boka vi alle venter på – og hvordan finne ei bok jeg leste på 90-tallet?

innsirkling

Endelig! På mandag kommer boka jeg tenker det er mange som har ventet på. Innsirkling 3 av Carl Frode Tiller er endelig i butikken! Jeg er egentlig ikke så spent. Etter at jeg leste et utdrag på Aschoug sine sider noterte jeg fornøyd at Tiller er tilbake i like god form som i Innsirkling 1 og Innsirkling 2. Så nå bare jeg venter jeg, venter på å vite resten av historien om David.

Da jeg leste om boka Tyvenes by på bloggen Betraktninger kom jeg nok en gang til å tenke på en bok vi leste på barneskolen. Boka ble lest høyt til oss og var (nok) en ungdomsbok som handlet om beleiringen av Leningrad. Hovedpersonen var en gutt ved navn Boris (?) og han måtte skaffe mat til familien utenfor den beleirede byen. Jeg husker ikke navnet på denne boka, ei eller navnet på forfatteren. Dette var nok helt på begynnelsen av 90-tallet så det er ei stund siden den ble utgitt, jeg aner heller ikke om den var norsk eller oversatt.

Er det noen dere ute som aner hvilken bok dette er?

Akkurat nå … Høvrings romandebut, Sci-Fi på øret og tsardøtrene på Kindle

Akkurat nå….

noe som hjelper… leser jeg Mona Høvrings debutroman Noe som hjelper fra 2006. På forsiden står det «en liten perle av en bok» signert en kjent anmelder i Aftenposten – og selv om jeg er bare halvveis så må jeg si meg enig. Vi møter en ung jente som har mistet sin mor, og som nå bor med sin eldre bror og far. I hvert kapittel fortelles en liten historie fra jenta og hennes sitt liv, alt fra da moren døde til bestevenninen som flytter. Jeg er overrasket over hvor mye Høvring får sagt med få ord og hverdagslige hendelser.

14… hører jeg på romanen 14 av Peter Clines. For meg både en ukjent forfatter og roman, men jeg «låner» den av samboeren min og det var den som fristet mest blant alle Sci-Fi- og fantasytitlene. Nate flytter inn i ei leilighet i L.A. og finner fort ut at huset han bor i har mange hemmeligheter. Etter hvert blir han kjent med de andre leietakerne og sammen begynner de å snoke rundt. Hvorfor er det ikke huset koblet til resten av L.A sitt elektriske system, hvorfor er noen rom stengt av? Jeg er kun halvveis – og nå begynner det virkelig å skje noe. Jeg aner ikke hvor veien går, men jeg tror det blir spennende.

rappaport… leser jeg dokumentaren Four Sisters: The Lost Lives of the Romanov Grand Duchesses på Kindlen. Boka er skrevet av Helen Rappaport som har en veldig god fortellerstemme. Vi møter de fire søstrene Olga, Tatjana, Maria og Anastasia og følger de fra de er små til de som kjent blir drept sammen med sine foreldre og lillebror. Boka gir et fascinerende innblikk i en veldig spesiell verden som holder på å falle sammen. Dette er ikke første boka jeg leser om den siste generasjonen av denne grenen av Romanov-familien, men Rappaport forteller som sagt godt og gir et godt innblikk i det skjedde.
——
Alle bøkene er kjøpt selv.

Oppsummering av lesing til Bokbloggerprisen

God søndag! I helgen ble jeg endelig ferdig med den siste boka som er nominert til Bokbloggerprisen. Diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven leste jeg ferdig nå i helgen og nå kan jeg endelig stemme på hvilke bøker jeg synes var best i 2013 med god samvittighet.

Her er bøkene som er nominert i kategorien årets roman:

Jeg skrev blant annet følgende om Jacobsens roman: Jacobsen skriver så utrolig nært, historien han forteller blir personlig. Han levendegjør historier som jeg selv har hørt i min oppvekst, han setter de inn i en større kontekst. Han bruker ord og uttrykk som føles hjemme i det samfunnet han skildrer, men han klarer likevel å få dette hverdagslige språket til å klinge nydelig.

Wassmo har vært en favoritt i mange år og fjorårets bok var også en innertier: Selvbiografisk eller ikke, jeg er utrolig glad for at Wassmo i sin tid kjempet for å tid og rom til å skrive historiene sine. Hun er en forfatter som får sagt mye, uten at det føles for kompakt og tungt. Best er de avsnittene der vi må lese gjennom linjene, hun hinter ikke, hun er ikke vag. Vi skjønnner det hun ikke skriver.

Om Ravatns roman hadde jeg egentlig ikke så mye å si: Ravatn har et stilsikker språk, gjenkjennelig og flytende. Utfordringen min er at jeg ikke tror på det hele, de to personene lever litt utenfor resten av samfunnet, men klarer ikke å skape (for meg) et realistisk miljø. Jeg fullførte boka, men det ble pliktlesing. Jeg tenker det er en bok jeg skulle gjerne ha likt, men vi manglet kjemi Fugletribunalet og jeg.

I kategorien for åpen klasse var følgende bøker nominert:

Billedbok fra Lisa Aisato som engasjerte hele familien og jeg skrev blant annet følgende: Lille frøken Hysj (tre og ett halvt år): Den handler om en jente som vil bli fugl. Hun ønsker det masse og en dag så kan hun fly. Hun flyr sammen med de andre fuglene, da er hun glad. Hun ønsket seg inderlig å bli fugl.

Jeg venter på oppfølgeren, kort mer er det vel ikke å si: Universet i Odinsbarn er omfattende og det tar tid å komme inn i boka. I de første 50 sidene av litt over seks hundre slet jeg litt med å komme inn, jeg sirklet litt rundt portene kan man si. Så løsnet det og som med alle gode bøker, slutten kom altfor fort.

  • Urd av Ruth Lillegraven

Å pliktlese diktsamlinger er aldri en god ide. Jeg tror nok jeg vil lese denne en gang til, for denne bevegde meg i liten grad. Jeg klarte aldri å se det store bildet, men synes språket og de enkelte hendelsene som ble beskrevet var veldig fine.

Vil du lese mer om prisen finner du informasjon på siden Norske bokbloggere.

De dødsdømte av Asbjørn Jaklin

de dødsdømteHva?
Etter 2. verdenskrig ble 25 nordmenn dømt til døden og henrettet. I to år etter krigen ble nordmenn som jobbet for tyskerne og deres mål dømt til samfunnets strengeste straff. Hvem var disse mennene og hvem var deres offer? Hvorfor ble dødsstraff tatt i bruk for første gang på over 70 år? Hvorfor endret opinions meninger om dødsstraff på to år?

Hvem?
De dødsdømte er skrevet av Asbjørn Jaklin og kom ut i 2011. Selv har jeg hørt lydboken som er lest av Ivar Nergaard, som forøvrig gjør en god jobb som innleser. Jaklin er tidligere redaktør, journalist og har flere bøker om krigen og den kalde krigen bak seg.

Hvorfor?
Oppgjøret etter 2. verdenskrig er viktig kunnskap for ettertiden. Den forteller om et folk som vil ha hevn, rettferdighet for sine døde. Jaklin har (nok) lest enorme mengder med dokumenter men har likevel klart å gjøre historien forståelig. Han balanserer de individuelle historiene opp mot de mer generelle perspektivene, et eksempel på dette er hvordan flere av de som ikke ble dømt før det var gått noen år ikke lenger fikk lovens strengeste straff. De dødsdømte forteller grusomme historier, her var sadister som jobbet for tyskerne, men også personer som jobbet med de mer ideologiske sidene i krigsmaskineriet. Jeg synes Jaklin forteller historiene med respekt, både ovenfor de som ble dømt men også offrene deres. Både krigen og rettsoppgjøret hadde mange offer, familiene til de som ble henrettet skulle også leve videre. Boka gjorde meg også mer nysgjerrig på både Rinnan og Quisling, to personer som begge jobbet for tyskerne dog på vidt forskjellige måter. Etter krigen møtte de samme skjebne.

Anbefales!
———-
Lydboka er kjøpt selv.

Det ingen har fortalt deg av Bergljot K. Nordal

Det ingen har fortalt deg er skrevet av Bergljot K. Nordal og kom ut nå i 2014. Nordal har tidligere skrevet romanene Magda og Ruts bok. Det ingen har fortalt deg er den første romanen av Bergljot Nordal jeg har lest.

det ingen har fortalt deg

Sommerlig omslag – fint med klare farger

Eg-et i boka er Karoline, en forfatter som har økende suksess med sine bøker. Hun bor sammen med mannen Håkon og deres to barn. På en skrivehelg i Oslo møter hun tilfeldig igjen barndomsvenninen Pia som hun ikke har sett på mange år. Pia jobber og bor i København hvor hun jobber som designer. Pia inviterer Karoline til København. Karoline opplever en slags uro og blir dratt mot København og venninens liv der.

Det hender vi kranglar. At vi hevar stemmene så høgt at barna reagerer, men då reagerer dei så kraftig at vi sluttar med ein gong. Fordi dei aldri høyrer at vi hevar stemmene elles. Håkon kan vere tydeleg i kva han meiner og kvar han vil. Det kan eg òg. Men når vi møter kvarandre, blir han så mild at jeg mistar smaken, og eg blir så skarp at eg skremmar han. Vi har levd saman i ti år, og eg har ikkje sett nokon mørke sider av han enno. Kanskje han ikkje har nokon. Kanskje er det eg som er hans mørke side.

Nordals roman er skrevet i en ledig og tilgjengelig stil. Hun skriver virkelighetsnært, bildene hun bruker i teksten er hverdagslige, men langt fra kjedelige. Stemningene hun beskriver er gode, hun gjør det enkelt for oss lesere når vi går fra hendelse til hendelse.

Som leser fanger vi ganske fort opp Karolines uro. Karoline er ikke vanskelig, hun kunne fort ha irritert meg, vært en sånn karakter som man ergrer seg over ikke «gjør det riktige». Karoline vet hva hun har, hun vet Håkon står for. Samtidig ser hun ikke på seg selv som lykkelig, det er noe som gjør at hun ikke helt klarer å leve i nuet.

Ligger løsningen i København hos Pia? Pia og hennes venner, spesielt Hans, ble romanens utfordring for meg. Jeg liker ikke Pia. Det betyr at forfatteren har skrevet en karakter som jeg ikke er likegyldig til og det er en styrke – naturligvis. Det jeg ikke helt klarer å forstå meg på er Karoline og Pia sitt forhold. Ut fra det Karoline gjør og ser tilbake på klarer jeg ikke å forstå hva Karoline ønsker å oppnå i København. Jeg synes derfor at mange av scenene fra Københavns sitt uteliv blir hakket for kjedelig fordi jeg sitter egentlig og lurer på hva er det Karoline egentlig gjør der.
——-
Omtalen er basert på et leseeksemplar jeg har fått fra forlaget mot en ærlig omtale.

Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner

Har du møtt Olivia Henriksen?

høyt henger de

Skal det være ett par italienske sko?

Ikke?

La meg introdusere deg for Olivia. Hun er i førti-årene og har kommet tilbake til Norge etter mange år i  utlandet. Hennes diplomatmann har forlatt henne for yngre versjon og etter en jobb i en blomsterbutikk er hun nå arbeidsledig. Barna har blitt voksne og hun deler husvære med sin enslige bror og bruker dagene på å gå tur med hunden Dino. En dag tar Dino Olivia med til et lik på en hytte ikke langt unna der de bor. Og Olivia, hun er nysgjerrig. Hun vil gjerne finne ut hvorfor en kjent advokat fra Oslo henger fast utenfor hytten til en nabo…

Olivia bor på Ankerholmen, en oppdiktet øy utenfor Tønsberg. Øya har noen fastboende og en del hytter. Den siste tiden har det vært en opprivende stemning mellom de som bor der da det jobbes iherdig med å fjerne boplikten. Men ingen blir vel drept på grunn av en bopliktskonflikt?

Olivia bestemmer seg for å etterforske mordet selv, hun kjenner da strengt tatt miljøet på øya bedre enn politiet? Utfordringen er at Olivia ikke er helt dreven med dette med å etterforske så det er ikke alltid hun ser hva som skjer.

Olivia besitter en egenskap jeg gjerne kunne tenkt meg å ha. Olivia er god på å snakke med folk og dette gjør at hun klarer å innhente en god del informasjon, både fra andre på øya men også fra politi og advokater.

Sjangeren er krim, men noe hardkokt krimroman er ikke dette. Jeg har nesten lyst til å kalle det feel-good krim, men tenker at det kanskje blir en litt for morbid merkelapp. Mord skjer, men spenningen med tanke på hvem som er morderen er egentlig aldri der. Likevel så er dette en bok hvor man bare må lese neste side. Jeg tror det er fortellerstilen til Olivia forfatteren har lyktes veldig godt med. Olivia føles veldig ekte, hun er sjarmerende, humoristisk og har en god dose selvironi. Hun gjentar ikke ting altfor ofte og hun gjør feil. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men det karakterer føles mer ekte når de gjør små feil.

Forfatteren bak Høyt henger de har også klart å stoppe i tide. Boka er i underkant av 300 sider og omtrent i det jeg begynner å tenke at det begynner å nærme seg et metningspunkt for Olivias småprat er siste side lest. Akkurat i tide til at jeg gleder meg til neste bok med Olivia Henriksen.

PS til dere som har lest boka – det er Flavia hun leser, ikke sant?

——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Utid av Kristin Lind – novellesamling

Utid novellerEn av vårens debutanter er Kristin Lind. Hun har skrevet novellesamlingen Utid som er utgitt på Cappelen Damm.

Novellene i samlingen er korte, hverdagslige og ofte konsentrert rundt to personer og deres forhold. Første novelle ut er tittelnovellen Utid og er den som overrasker mest. Vi er i en by og vi møter en ung jente som blir parkert på en lekeplass av sin mor som forsvinner i et ærend et stund. På lekeplassen møter hun en dame som er ute og lufter hunden sin. Dialogen mellom disse to er nesten på kanten til absurd, hvor den voksne damen er mer irrasjonell enn barnet. Novellen var som overraskende, da jeg hadde lest den ferdig måtte jeg nesten spørre meg selv om hva som skjedde nå.

Lind er god på å ta oss inn i situasjoner. Vi møter en mormor som snart skal (vil) dø og et barn som ikke helt forstår hva som skjer. Hverken mormoren eller moren klarer å være ærlig på hva som skjer, hverken til hverandre eller til seg selv. Selv om denne novellen er både trist og fin, så synes jeg at Lind klarer å være humoristisk også.

Videre møter vi for det meste par i ymse situasjoner. Noen har vært gift lenge og klarer ikke å snakke sammen om annet enn praktiske detaljer, det er usikkert om de skjønner at det er noe de burde ha snakket om. Andre klarer ikke å snakke om det de tenker, det er imponerende hvor gode vi mennesker er på å unngå å faktisk snakke sammen. Situasjonene som Lind beskriver er ofte litt kleine, kanskje til og med litt ubehagelige. Dessverre forsvinner noe av intensiteten og tilstedeværelsene som var i de to første novellene utover samlingen.

Trenger novellesamlingen å ha en rød tråd? Jeg ville egentlig ha sagt nei. Jeg hadde en fin leseopplevelse, men her føler jeg det mangler noe binder disse bruddstykkene av (livs)situasjoner sammen.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.