Utid av Kristin Lind – novellesamling

Utid novellerEn av vårens debutanter er Kristin Lind. Hun har skrevet novellesamlingen Utid som er utgitt på Cappelen Damm.

Novellene i samlingen er korte, hverdagslige og ofte konsentrert rundt to personer og deres forhold. Første novelle ut er tittelnovellen Utid og er den som overrasker mest. Vi er i en by og vi møter en ung jente som blir parkert på en lekeplass av sin mor som forsvinner i et ærend et stund. På lekeplassen møter hun en dame som er ute og lufter hunden sin. Dialogen mellom disse to er nesten på kanten til absurd, hvor den voksne damen er mer irrasjonell enn barnet. Novellen var som overraskende, da jeg hadde lest den ferdig måtte jeg nesten spørre meg selv om hva som skjedde nå.

Lind er god på å ta oss inn i situasjoner. Vi møter en mormor som snart skal (vil) dø og et barn som ikke helt forstår hva som skjer. Hverken mormoren eller moren klarer å være ærlig på hva som skjer, hverken til hverandre eller til seg selv. Selv om denne novellen er både trist og fin, så synes jeg at Lind klarer å være humoristisk også.

Videre møter vi for det meste par i ymse situasjoner. Noen har vært gift lenge og klarer ikke å snakke sammen om annet enn praktiske detaljer, det er usikkert om de skjønner at det er noe de burde ha snakket om. Andre klarer ikke å snakke om det de tenker, det er imponerende hvor gode vi mennesker er på å unngå å faktisk snakke sammen. Situasjonene som Lind beskriver er ofte litt kleine, kanskje til og med litt ubehagelige. Dessverre forsvinner noe av intensiteten og tilstedeværelsene som var i de to første novellene utover samlingen.

Trenger novellesamlingen å ha en rød tråd? Jeg ville egentlig ha sagt nei. Jeg hadde en fin leseopplevelse, men her føler jeg det mangler noe binder disse bruddstykkene av (livs)situasjoner sammen.
——–
Omtalen er basert på et leseeksemplar fra forlaget.

Reklamer