De dødsdømte av Asbjørn Jaklin

Hva?
Etter 2. verdenskrig ble 25 nordmenn dømt til døden og henrettet. I to år etter krigen ble nordmenn som jobbet for tyskerne og deres mål dømt til samfunnets strengeste straff. Hvem var disse mennene og hvem var deres offer? Hvorfor ble dødsstraff tatt i bruk for første gang på over 70 år? Hvorfor endret opinions meninger om dødsstraff på to år?

Hvem?
De dødsdømte er skrevet av Asbjørn Jaklin og kom ut i 2011. Selv har jeg hørt lydboken som er lest av Ivar Nergaard, som forøvrig gjør en god jobb som innleser. Jaklin er tidligere redaktør, journalist og har flere bøker om krigen og den kalde krigen bak seg.

Hvorfor?
Oppgjøret etter 2. verdenskrig er viktig kunnskap for ettertiden. Den forteller om et folk som vil ha hevn, rettferdighet for sine døde. Jaklin har (nok) lest enorme mengder med dokumenter men har likevel klart å gjøre historien forståelig. Han balanserer de individuelle historiene opp mot de mer generelle perspektivene, et eksempel på dette er hvordan flere av de som ikke ble dømt før det var gått noen år ikke lenger fikk lovens strengeste straff. De dødsdømte forteller grusomme historier, her var sadister som jobbet for tyskerne, men også personer som jobbet med de mer ideologiske sidene i krigsmaskineriet. Jeg synes Jaklin forteller historiene med respekt, både ovenfor de som ble dømt men også offrene deres. Både krigen og rettsoppgjøret hadde mange offer, familiene til de som ble henrettet skulle også leve videre. Boka gjorde meg også mer nysgjerrig på både Rinnan og Quisling, to personer som begge jobbet for tyskerne dog på vidt forskjellige måter. Etter krigen møtte de samme skjebne.

Anbefales!
———-
Lydboka er kjøpt selv.

Spioner for ungdommen: Code Name Verity og serien Finishing School

Jeg har alltid likt spionromaner og har i løpet av vinteren hørt og lest tre spionromaner beregnet på yngre voksne. Code Name Verity kom ut i fjor (2012) og har fått veldig gode kritikker, historien handler om to unge britiske jenter under 2. verdenskrig. Bøkene Etiquette & Espionage og Curtsies & Conspiracies er de to første bøkene i serien Finishing School som handler om den unge piken Sophronia som blir sendt avgårde for å bli dannet.

Code Name Verity av Elizabeth Wein (lydbok)

Code Name Verity is a compelling, emotionally rich story with universal themes of friendship and loyalty, heroism and bravery. Two young women from totally different backgrounds are thrown together during World War II: one a working-class girl from Manchester, the other a Scottish aristocrat, one a pilot, the other a wireless operator. Yet whenever their paths cross, they complement each other perfectly and before long become devoted friends. But then a vital mission goes wrong, and one of the friends has to bail out of a faulty plane over France. She is captured by the Gestapo and becomes a prisoner of war. The story begins in Verity’s own words, as she writes her account for her captors.

Historien om de to jentene er intens, morsom  og trist. Jeg vet ikke om det var dagsformen, men da jeg hørte de siste minuttene av lydboka så gråt jeg en skvett. Frem til da følte jeg at jeg hadde hørt historien med en viss avstand. Jeg likte veldig godt oppbyggingen av denne historien, etter hvert som historien utfolder seg så kommer også tvistene når man minst venter det. Å være helt kan være så mangt, reaksjonene til disse to jentene som blir satt under et umenneskelig press er realistisk beskrevet og er definitivt bokas store styrke. Anbefales!

Etiquette & Espionage (Finishing School # 1) av Gail Carriger

It’s one thing to learn to curtsy properly. It’s quite another to learn to curtsy and throw a knife at the same time. Welcome to Finishing School.

Fourteen-year-old Sophronia is a great trial to her poor mother. Sophronia is more interested in dismantling clocks and climbing trees than proper manners–and the family can only hope that company never sees her atrocious curtsy. Mrs. Temminnick is desperate for her daughter to become a proper lady. So she enrolls Sophronia in Mademoiselle Geraldine’s Finishing Academy for Young Ladies of Quality. But Sophronia soon realizes the school is not quite what her mother might have hoped. At Mademoiselle Geraldine’s, young ladies learn to finish…everything. Certainly, they learn the fine arts of dance, dress, and etiquette, but the also learn to deal out death, diversion, and espionage–in the politest possible ways, of course. Sophronia and her friends are in for a rousing first year’s education.

Historien om Sophronia er satt i en alternativ 1800-tallsverden, i samme univers som man finner i serien the Parasol Protectorate av samme forfatteren. Jeg har ikke lest serien, det hadde kanskje vært en fordel, men jeg synes serien står godt på egne bein.

Vi blir ganske fort dratt inn i et annet univers, hvor det finnes varulver og vampyrer og hvor unge jenter blir oppdratt til å spionere og bedra (i ordets bredere forstand). Språket er ganske formelt og passer godt til stemningen, jeg leste heldigvis denne boka som ebok og jeg måtte stadig slå opp i den innebygde ordboka på Kindlen, for her var det mange ukjente engelske ord for meg. Disse ny for meg, men egentlig gamle ordene, og den formelle stilen gjør boka særegen.

Utfordringen med den første halvdelen av boka er at det skjer minimalt. Halvveis så tar det seg opp, vi begynner å ane konturene av et plott. Spennende synes jeg det egentlig aldri blir, noen sidevender er det definitivt ikke, men boka er såpass særegen at jeg synes den var verd å lese.

«What, precisely, will I be expected to learn here?» Lady Linette twirled one curl of blonde hair around the tip of one finger. «Information gathering and object retrieval, of course. But mostly, you should learn to finish». «Finish what, exactly?» «Why, anything or anyone who needs finishing my der». Sophronia shuffled her feet.

Curtsies & Conspiracies (Finishing School # 2) av Gail Carriger

Sophronia er fortsatt på skolen og under den første store eksaminasjonen gjør hun det veldig bra. Hun blir derfor uglesett og oversett fra de hun trodde var hennes venner og skolehverdagen er ikke særlig hyggelig. Likevel tar det ikke lang tid før Sophronia øyner en ny konspirasjon, omtrent da noen elever fra en gutteskole kommer på besøk.

«I can’t believe I’m on probation. Papa will kill me,» said Agatha, possibly not exaggerating. One never knew with parents who sent their daughter to Mademoiselle Geraldine’s.

Dimity said, «But sir, aren’t blades for gentlemen?» «Ah, excellent starting place. In fact, no. Knives can be quite useful to a lady of quality. Swords are for men; they are too easily caught in the skirts. Knife work is far superior for ladies of your position.

Selv om denne boka er mer handlingsmettet er også plottet i denne boka ganske tynt, jeg klarer ikke helt å se motivasjonen for mye av det som skjer.  Dialogene derimot er ganske morsomme, det er der det meste blir sagt om karakterene. Sophronia er kul, men noe særlig kjent med henne blir vi egentlig aldri.

Bak lagene av gamle ord, timer i dannet konversasjon og lagene av kjoler så er stemningen ganske rå. Jeg overrasket over hvor langt Sophronia går (må gå?) i denne boka, om ikke karakterene har dybde har i alle fall navnet Mademoiselle Geraldine’s Finishing Academy for Young Ladies of Quality dobbeltbetydning.

Jeg kjenner at jeg er ambivalente når det gjelder disse bøkene, de har en særegenhet jeg liker i tillegg til at spionering er et pluss. Jeg strever derimot med å bli helt engasjert.

Mari har forøvrig skrevet om Code Name Verity og Silje om den første boka i serien The Parasol Protectorate.

————
Alle bøkene er kjøpt selv.

Norske nazister på flukt – jakten på et nytt hjemland i Argentina av Anne Kristin Furuseth

Alle har vi hørt om nazister som skaffet seg nye identiteter og flyktet til land som Argentina. I boka Norske nazister på flukt forteller Anne Kristin Furuseth at det ikke bare var Josef Mengele og Adolf Eichmann som flyktet til Perón sitt land etter krigen, flere nordmenn fant også veien over havet.

Jeg vet ikke helt hva jeg har trodd. I den grad jeg noen gang har reflektert over hva norske nazister gjorde etter krigen har jeg vel tenkt at de sonet straffen sin for å leve med okkupasjonsårene som en sosial belastning resten av sine liv.

Denne dokumentaren av debutanten Anne Kristin Furuseth viser at så ikke var tilfelle. Lenge før Hitler kapitulerte var flere nazister i gang med å lage fluktruter. Nazister og tyskvennlige personer fortsatte deretter å flykte eller å emigrere langt utover 40-tallet. Frem til Argentina fikk økonomiske problemer i 1950 så var dette et av de landene både norske og andre nazister foretrakk. Argentina hadde en liberal innvandringspolitikk, de var på jakt etter gode hoder som Perón hadde bruk for i sin femårsplan, i tillegg anså de nazistene for å være politiske flyktninger.

Forbausende mange nazister flyktet fra fengslet, noen dro før eller etter soning. Av og til kom familiene etter. Både i Norge, såvel som i Sverige, Danmark og Spania fantes det nettverk av personer som kunne og ville hjelpe. Norske myndigheter satte ikke inn all verden av ressurser for å stoppe alle fluktene, kanskje var det en tanke både der og blant folk flest at dette var «good riddance».

I Argentina var det også ett nettverk, selv om det var ikke alle som gjorde det like godt. Flere av de som kom over under Perón sitt styre, gjorde det bra og var også blant statslederens bekjentskapskrets. Noen nordmenn hadde også omgang med nazister fra Tyskland som hadde hatt ledende stillinger, to nordmenn bodde i samme landsby som Eichmann i flere år uten å tilsynelatende vite hvem den stillferdige mannen var.

Materialet som Furuseth har gransket og undersøkt for å få til denne dokumentaren må ha vært omfattende – og ikke minst spredd. Informasjon hun har samlet og undersøkelsene hun har gjort har hun klart i sammenfatte i en strukturert og balansert dokumentar. Strukturert fordi hun formidler stoffet ryddig i en overordnet kronologisk rekkefølge (Norge, utenlandske nettverk, Argentina), balansert fordi jeg oppfatter at hun behandler stoffet og dermed også personene som omtales med objektivitet og saklighet.

Kanskje hadde boken vært styrket om Furuseth hadde stilt noen spørsmål underveis, dette for å få en litt bedre driv i lesingen. Stoffet var interessant, men som leser er det alltid greit å bli lokket fremover, få noen tanker om hva forfatteren ønsker å formidle. Jeg hadde nok også likt om det hadde vært litt mer dybde rundt en eller flere av personene. Nordmennenes liv i Argentina kunne også gjerne har vært en større del av boka, dette var definitivt den delen av dokumentaren som var mest interessant.

Språket i dokumentaren er enkelt, samtidig forutsetter forfatteren at vi har en visse generelle kunnskaper om krigen. Språket gjør at boka blir veldig tilgjengelig, jeg tenker at denne boka godt kan leses av ungdommer som er interessert i 2.verdenskrig og dens konsekvenser.

——-
Boka er kjøpt selv.

Jeg overlevde Treblinka av Chil Rajchman

Når jeg leser bøker bruker jeg av og til å merke sitater, om det er min egen bok bretter jeg inn et lite eseløre nederst til høyre på den aktuelle siden. Skulle jeg ha gjort det samme med dokumentaren Jeg overlevde Treblinka så kunne jeg likegodt å laget et eseløre på hele boka. For det er lenge siden jeg har lest en dokumentar som er så leseverdig, så grusom og hvor det rett og slett er vanskelig å velge hva jeg skal formidle. For egentlig kunne jeg godt ha tenkt meg å dyttet denne boken på hver og en av dere lesere.

De dagene da disse herrene fikk telefon fra øverstkommanderende i Lublin med beskjed om at de ikke ville komme noen tog neste dag, holdt bødlene av ren sadisme folk innestengt i gasskamrene helt til oksygenet var brukt opp og alle døde av kveldning. En gang ble de værende der i førtiåtte timer, og da dørene ble åpnet var det fortsatt noen som stønnet og ga livstegn.

Jeg overlevde Treblinka er skrevet av polakken Chil Rajchman. Han rømte fra Treblinka i 1943 og skrev kort tid etter sine erindringer fra tilintetgjørelsesleiren. Disse fant familien da han døde i Uruguay in 2004 og har nå blitt utgitt over hele verden.

Nesten ingen overlevde Treblinka. Denne leiren ble opprettet for å drepe alle  polske jøder. Fra 1941 til 1943 ble i underkant av en million jøder drept der, kanskje flere. Leiren ble bygd ved siden av jernbanen og hver dag ble tusenvis av jøder sendt gjennom leiren. Av med klær, hår av, gjennom «himmelfartsveien» som bunnet ut i gasskamrene. LIkene blir videre dumpet i massegraver etter at de hadde blitt sjekket for gulltenner. Tyskerne jobbet intenst med å brenne alle likene, de hadde lært av russernes massegraver ved Katyn.

Nesten ingen overlevde Treblinka, men Chil Rajchman klarte nettopp det. SS-soldatene og ukrainerne som voktet leiren valgte ut jøder som så sterke ut til å gjøre grovarbeidet. Rajchman ble reddet ved å si at han var frisør. Senere jobbet han både som likbærer og som «tannlege». Rajchman hadde flaks i all uflaksen, vokterne hadde etter hvert skjønt at det ikke hjalp på effektivitet å drepe de arbeidende jødene hver dag. Rajchman var derfor i leiren i ett år før han klarte å flykte.

Historien Rajchman forteller er brutal. Denne lille flisa av en dokumentar er på 130 sider, men hver side er full av ondskap. Ondskap satt i system. Menn, eller mordere som Rajchman konsekvent og med det rette kaller dem, som dreper for sin egen lyst. Menn som finner glede i at andre dør langsomt.

De har ingenting de jødene som blir valgt ut til å arbeide. Ingenting. De vet at de ender opp død uansett. Om de jobber effektivt kan de kanskje forlenge livet. Med noen timer. Kanskje en dag.

Klokken er om lag fire. Av de tretti kameratene som ble ført hit sammen med meg, ser jeg ikke mer enn seks overlevende. De andre har måttet kle av seg en etter en og gå ned i grav, så fikk de en kule i hodet. Vi har ikke hørt noen jamring engang. I graven står to jøder og legger likene på rekke.

Det ligger naturlig nok en slags desperasjon i Rajchman sin dokumentar, en desperasjon som jeg ikke kan forstå men som er urovekkende. Det slår meg også at Rajchman er så utrolig stilsikker i skrivemåten sin. Han forteller ganske rett frem, men det er velformulert. Jeg tenkte stadig på dette under lesingen, hvordan Rajchman har klart å skrive så godt etter å ha opplevd slike grusomheter. Hadde boka vært en roman ville jeg ha føyd den bort med å si – godt skrevet men med en urealistisk handling. Jeg har sagt det før men dessverre overgår virkeligheten av og til fantasien.

Rajchman forteller sin historie, samtidig som han forteller historien om alle de polske jødene som ble drept. En historie som kanskje ikke er så veldig godt kjent i dag, men som det er viktig at vi har med oss. Rajchman prøver å ikke å forklare, vi må selv sette det han skriver om i en kontekst.

Les også Gråbekka sin omtale av boken og Kasiopeiias omtale. Les mer om Treblinka på wikipedia.

Andre bøker fra 2.verdenskrig jeg tenker alle bør lese er Oppgjør av Bjørn Westlie, Tyskerjentene av Helle Aarnes, Fars krig av Bjørn Westlie, En kvinne i Berlin – Dagboknotater fra 20. april til 22. juni 1945 av Anonym. Bortsett fra den første omtalen så peker alle lenkene til min første bokblogg.
——–
Boka er kjøpt selv.