Alle har vi hørt om nazister som skaffet seg nye identiteter og flyktet til land som Argentina. I boka Norske nazister på flukt forteller Anne Kristin Furuseth at det ikke bare var Josef Mengele og Adolf Eichmann som flyktet til Perón sitt land etter krigen, flere nordmenn fant også veien over havet.
Jeg vet ikke helt hva jeg har trodd. I den grad jeg noen gang har reflektert over hva norske nazister gjorde etter krigen har jeg vel tenkt at de sonet straffen sin for å leve med okkupasjonsårene som en sosial belastning resten av sine liv.
Denne dokumentaren av debutanten Anne Kristin Furuseth viser at så ikke var tilfelle. Lenge før Hitler kapitulerte var flere nazister i gang med å lage fluktruter. Nazister og tyskvennlige personer fortsatte deretter å flykte eller å emigrere langt utover 40-tallet. Frem til Argentina fikk økonomiske problemer i 1950 så var dette et av de landene både norske og andre nazister foretrakk. Argentina hadde en liberal innvandringspolitikk, de var på jakt etter gode hoder som Perón hadde bruk for i sin femårsplan, i tillegg anså de nazistene for å være politiske flyktninger.
Forbausende mange nazister flyktet fra fengslet, noen dro før eller etter soning. Av og til kom familiene etter. Både i Norge, såvel som i Sverige, Danmark og Spania fantes det nettverk av personer som kunne og ville hjelpe. Norske myndigheter satte ikke inn all verden av ressurser for å stoppe alle fluktene, kanskje var det en tanke både der og blant folk flest at dette var «good riddance».
I Argentina var det også ett nettverk, selv om det var ikke alle som gjorde det like godt. Flere av de som kom over under Perón sitt styre, gjorde det bra og var også blant statslederens bekjentskapskrets. Noen nordmenn hadde også omgang med nazister fra Tyskland som hadde hatt ledende stillinger, to nordmenn bodde i samme landsby som Eichmann i flere år uten å tilsynelatende vite hvem den stillferdige mannen var.
Materialet som Furuseth har gransket og undersøkt for å få til denne dokumentaren må ha vært omfattende – og ikke minst spredd. Informasjon hun har samlet og undersøkelsene hun har gjort har hun klart i sammenfatte i en strukturert og balansert dokumentar. Strukturert fordi hun formidler stoffet ryddig i en overordnet kronologisk rekkefølge (Norge, utenlandske nettverk, Argentina), balansert fordi jeg oppfatter at hun behandler stoffet og dermed også personene som omtales med objektivitet og saklighet.
Kanskje hadde boken vært styrket om Furuseth hadde stilt noen spørsmål underveis, dette for å få en litt bedre driv i lesingen. Stoffet var interessant, men som leser er det alltid greit å bli lokket fremover, få noen tanker om hva forfatteren ønsker å formidle. Jeg hadde nok også likt om det hadde vært litt mer dybde rundt en eller flere av personene. Nordmennenes liv i Argentina kunne også gjerne har vært en større del av boka, dette var definitivt den delen av dokumentaren som var mest interessant.
Språket i dokumentaren er enkelt, samtidig forutsetter forfatteren at vi har en visse generelle kunnskaper om krigen. Språket gjør at boka blir veldig tilgjengelig, jeg tenker at denne boka godt kan leses av ungdommer som er interessert i 2.verdenskrig og dens konsekvenser.
——-
Boka er kjøpt selv.
Hysj! Lesing pågår 