Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet

langt fra stammen

Jeg sitter her med en murstein av ei bok og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg tror ikke dette innlegget blir en anmeldelse, mer en slags kort oppsummering av da jeg leste Andrew Solomons Langt fra stammen – Foreldre, barn og jakten på identitet. Jeg har også skrevet om boka tidligere.

Først noen fakta. Boka kom ut på norsk i 2013,  men ble publisert i USA for første gang i 2012, hvor den blant annet ble kåret til årets sakprosa bok. Selve boka er på 1000 sider, men 200 av disse er kilder og bibliografi.

Solomon er journalist med identitetspolitikk som fagområde. Han bestemmer seg for å skrive en bok om familier med barn som har horisontale identiteter, det vil si at de har en identitet som de ikke deler med sine foreldre. Ti horisontale identiteter er omtalt i boka i kapitlene Døv, Kortvokst, Downs syndrom, Autist, Schizofren, Funksjonshemmet, Vidunderbarn, Voldtektsunnfanget, Kriminell og Transkjønnet. I løpet av en ti-årsperiode intervjuet han 300 familier og det er disse samtalene, samt research, som danner grunnlaget for denne boken. Jeg synes forlaget oppsummerer hovedtanken bak boka veldig godt:

Alle foreldre bærer på to umulige drømmer. Dels vil du at barnet ditt skal bli som deg: en videreføring av dine erfaringer og idealer, din identitet. Samtidig ønsker du at barnet skal bli seg selv – et uavhengig individ, et fritt lite vesen som forfølger sine egne drømmer og drifter. De to drømmene lar seg ikke forene. Så mye smerte,  skuffelse og forvirring vokser ut av konflikten mellom disse to idealene – både for foreldre og barn. Hvordan kan vi lære oss å leve med disse motsetningene? Og hva kan de si oss om hva det er å være menneske?

Gjennom lesingen av boka så kom jeg stadig tilbake til foreldrenes valg, valg som for noen startet allerede før barnet ble født. For mange av foreldrene i boka ble valgene de måtte ta ekstreme,

En mor til jente som er kortvokst sier følgende: Jeg forguder Rose og kan ikke tenke meg et liv uten henne. Jeg ville ikke byttet henne ut med noe i verden. Men jeg er veldig høy, og jeg er tynn. Jeg har vært ballettdanser. Jeg så for meg den slags opplevelser for henne. Når du har et barn som ikke kan dele sånt med deg, sørger du over tapet av et innbilt liv. Men på den annen side har jeg nesten voldsomt lidenskalige følelser for den hun er. (s.145). Foreldrene til både døve og kortvokste har i boken måttet ta viktige, fysiske valg. Skal øreimplementater opereres inn? Skal barnet opereres for å få lengre bein? Jeg vet ikke hvordan dette er i Norge,  men i USA er det også et stort skille mellom de som velger å la barna lære seg talespråk  (lese på munnen) og de som bruker tegnspråk. En far forteller om datteren som var født døv og som lærte seg talespråk, hun gjorde det sterkt på en vanlig skole og i kunstløp. Da hun ble tenåring fikk hun være på OL for døve men der fant hun ut at hun ikke kunne kommunisere med andre døve – alt ble gjort på tegnspråk som foreldrene hadde valgt at hun ikke skulle lære seg. Hun valgte derfor senere å lære seg tegnspråk. Hun gifter seg, får barn som er døve og velger å lære barna kun tegnspråk, noe som gjør at besteforeldrene ikke kan ha en samtale med barnebarna. Slike historier gjør et enormt inntrykk. Valg med andre ord, valg og konsekvenser.

En mor med et barn som er autistisk sier følgende: Jeg er våken mesteparten av natten og gjør ting jeg kan gjøre alene i mørket, slik at jeg slipper å se folk holde på med vanlige ting som jeg ikke kan ta del i. Barn med spesielle utfordringer krever mye, noen av historiene vi hører om er rosenrøde, folk hiver seg rundt og danner støttegrupper og foreninger og hjelper andre. Andre er mer nøkterne, mens noen legger ikke skjul på at det er vanskelig. Slik var det kanskje aller mest utfordrende å lese kapitlene om autister og schizofrene, her måtte flere av foreldrene ta det valget om å la barnet bo et annet sted.

Spektret av familier som er intervjuet er stort, de aller fleste er i USA, men i kapitlet om barn som er voldtektsunnfanget er også kvinner fra Rwanda intervjuet. Mange velger å beholde barnet, men klarer aldri nærme seg det. Ofte blir barna også utstøtt i storfamilien. En mor sier følgende: Hvorfor klarer jeg ikke å klemme datteren min? Jeg elsker henne, men når hun tar på meg føles det som om hundrevis av barberbalder skjærer i huden min, som om jeg holder på å dø. Jeg forstår at jeg må la henne gjøre det, for hun er jo bare et barn. Så jeg lar det skje, men inni meg er jeg et helt annet sted. Og jeg vet hun merker det.

Forfatteren er veldig god på å trekke ut de store linjene av alle disse historiene. Han dømmer aldri, men prøver å få oss lesere til å forstå hvor komplekst det er å være foreldre. Ingen sitter på en fasit, veien blir til etter hvert som valgene taes og hvem kan forutse hva barna tenker om dette om 20 år? Hvor mye kan foreldre til vidunderbarn innen musikk pushe barna sine, hvor mye skal foreldre kontrollere?

Ingen foreldre vil at deres barn skal lide. Et foreldrepar med en funksjonshemmet datter søker derfor om å få fjernet datterens blindtarm, bryster og livmor slik at datteren ikke skal få vondt ved menstruering med mer. Datteren kan ikke snakke, ikke bevege seg, ikke spise selv. Da legene som utførte disse inngrepene offentliggjorde en artikkel om dette  startet diskusjonene, og saken har vært utgangspunkt for store etiske og moralske diskusjoner.

Boka høres kanskje trist ut men det er et ord jeg ikke ville ha brukt. I stedet har alle disse historiene gitt meg enormt mye å tenke på, menneskelivet har mange nyanser. Noen av disse diskusjonene er man kjent med her i Norge også, for eksempel fosterdiagnostikk og dens konsekvenser. Andre identiteter som transkjønnet visste jeg knapte noe om før jeg leste boka, men nå har jeg i alle fall lært noe.

Solomon binder hele sammen med et innledningskapittel hvor han forteller om sin homofile legning og foreldrenes reaksjon på denne, og avslutter boken med et kapittel hvor han forteller om da han ble far. Jeg ser at det sies/skrives at dette er en bok alle foreldre bør lese, jeg leste interessant nok denne boka like mye som en datter som en mor.

Dette her er ikke en bok for spesielt interesserte, det er en bok for de som er interessert i mennesker.

Anbefales!
———-
Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra forlaget.

Den unge Amalie Skram – Et portrett fra det nittende århundre av Liv Køltzow

Amalie Skram ble født i 1846 i Bergen og i 1884 giftet hun seg med danske Erik Skram. Det er denne perioden Køltzow har konsentrert seg om i biografien Den unge Amalie Skram – Et portrett fra det det nittende århundre, som kom ut i 1993.

Det er en hårfin grense mellom personlig og privat. Eller for å stille spørsmålet jeg har tenkt på siden jeg leste ferdig denne biografien i forrige uke – trenger jeg å vite alt for å (prøve å) forstå Amalie Skram sine bøker?

Noen av de beste biografiene jeg har lest er skrevet av  skjønnlitterære forfattere, på stående fot nevner jeg Carole Shields sin biografi om Jane Austen og Hilde Hagerup sin biografi om Virginia Woolf. Selv om jeg antar at alle skriveprosesser er individuelle føler jeg at de har beskrevet det å leve med skriving på en god måte.

Liv Køltzow er en erfaren forfatter, og som både Shields og Hagerup trer hun inn i boka. Hun sammenligner sitt liv med Skram sitt liv, hun diskuterer kulturforskjellene og endringene fra midten av 1800-talet til midten av 1900-tallet. I tillegg så gjør ikke Køltzow skam på tittelen på boken, hun portretterer det samfunnet Skram levde i.

Først er er det Bergen, videre er blir jorda rundt som kapteinsfrue, senere havner hun på Østlandet. Hun blir født inn i en familie som jobber for å komme seg opp, det ender med at faren tilslutt går konkurs. Bergen på 40- og 50-tallet blir godt beskrevet, vi får en god forståelse av hvordan Amalie Skram sitt liv. Utfordringen blir at der Køltzow mangler grunnlag, for eksempel er det et år av Skram sitt liv man ikke har særlig dokumentasjon på. Disse delene blir fort omstendige, ved bruk av sekundære kilder og en del hypotetiske spørsmål og funderinger. Generelle beskrivelser etterfølges av antagelser av hva Skram gjorde. Det blir for mye, for mye tekst og for mye informasjon. I tillegg så er ikke nødvendigvis biografien lesevennlig når det gjelder lay-outen, det er mye tekst på hver side. Samtidig så er kapitteloverskriftene små oppsummering og gir et godt inntrykk av hva vi kan forvente oss.

Teksten levner ingen tvil om at Køltzow har gjort et utrolig bra forarbeide til denne boka. Ikke bare har hun inngående kjennskap til hennes romaner, men kildematerialet hun bruker er stort. Etter hvert som Amalie Skram (ironisk nok avsluttes boken i det hun tar navnet Skram), blir eldre er flere og flere av hennes brev bevart.

Dette gjør at  deler av brevvekslingen mellom henne og Erik Skram er gjengitt. For meg blir dette litt for personlig, litt for nært. Amalie Skram hadde mange tanker, hun hadde vært gift før og var bekymret for Skram sine damehistorier, kanskje ikke helt ukjent menneskelig trekk. Flere av Skram sine romaner omhandler ekteskapet som institusjon så jeg forstår at dette kan være viktig for forståelsen av hennes romaner, men samtidig så blir det av og til litt for mange detaljer. Det er langt fra nødvendig for meg å vite alt.

Nå høres jeg negativ ut, det er alltid enklere å være kritisk enn positiv. Lesingen av denne biografien var en mektig leseopplevelse. Jeg har dessverre lest altfor lite av Skram og jeg kunne også ha tenkt meg å ha lest mer om livet hennes etter at hun giftet seg. I 1884 hadde hun kun utgitt debutromanen Madam Høiers Lejefolk. Det er etter giftemålet at hun begynner å få utgitt sine verk. Samtidig er det perioden frem til giftemålet som legger grunnlaget for hennes skriving. Jeg er veldig glad for at jeg har tatt meg tid til å lese denne biografien selv om det har tatt tid. Både Køltzow og Skram er forfattere jeg definitivt skal lese mer av.
———-
Boka er kjøpt selv på loppemarked.

Amalie, Liv, William og meg: En oppdatering

I over to uker nå har jeg lest en bok. Det er uvanlig for meg. Egentlig har jeg flere ganger tenkt at jeg skal legge boka jeg leser vekk, men samtidig så har jeg vært imponert.

Jeg leser Den unge Amalie Skram – et portrett fra det nittende århundre av Liv Køltzow. Biografien er på 400 sider og er utfordrende å lese. Det er masse tekst på hver side, lite luft og Køltzow har en særegen skrivestil. Biografien er veldig personlig, både om Køltzow selv og Amalie, i tillegg til at den til tider er uvanlig hypotetisk. Det er deler av Amalie sitt liv vi ikke har så mye informasjon og Køltzow har funnet en metode å dekke dette opp på. Det er mye informasjon, både om samfunnet, omgangskretsen til Amalie, familien og om hennes verk. Jeg har ikke lest så mye av Skram enda – det gjør også lesingen litt utfordrende. Det er mye å ta inn, men jeg liker det. Jeg tror nesten jeg kommer til å bli litt lei meg når jeg ikke skal ta med den røde, litt klossete boka hverken i senga eller i veska.

I august startet jeg på en lydbok, en fremtidig favoritt tenkte jeg. Any Human Heart av William Boyd var navnet. Jeg hører først og fremst lydbok på vei til jobben og av til på vei hjem, men de to siste månedene har jeg vært så uvel at jeg har ikke orket å konsentrere meg om å høre historier. Med barn i magen har jeg rett og slett hatt nok med å bare komme meg gjennom bussturene. Nå er kvalmen forhåpentligvis historie og formen er stigende, og jeg har tatt opp igjen Any Human Heart igjen. Romanen er på ingen måter en favoritt, likevel viser Boyd hvorfor han er forfatter jeg stadig kommer tilbake til.